Underdog gir mersmak med stor M 2


Colombia (29.10.-21.11.15)

Forrige blogginnlegg sluttet med Spinnvill som tøffet inn i solnedgangen mot Cabo de la Vela og Colombia etterfulgt av vår medseiler for anledningen, S/Y Nomade. Lenge hadde vi forberedt denne seilasen både værmessig og mentalt. Allerede i januar-februar begynte Skippern jevnlig å følge med på vind- og værforhold rundt Cabo de la Vela. Flere hardbarka seilere vi hadde snakket med hadde uten tvil hatt sin verste seilas rundt denne halvøya. Det er flere grunner til at Cabo de la Vela er en av verdens fem verste havstrekninger. Nummer 1: Når det stort sett er gunstige vindforhold ellers i det Karibiske hav blåser det ikke bare kattunger rundt denne halvøya, men jaguarer fra regnskogen i Colombia. Det er ikke sjelden at vindkartet viser fra 30-60 knop. Grunnen til de sterke vindene er at innen synsvidde fra havet ligger verdens høyeste kystnære fjellkjede, Sierra Nevada, som tårner 5700 moh. Nummer 2: For å doble moroa herjer motstrøm på 1-2 knop langs kysten av Colombia fra Cartagena til Cabo de la Vela. Kombinasjonen sterk vind i en retning og strøm i motsatt retning gir ekstremt høy og krapp sjø, og er alltid en farlig kombinasjon. Nummer 3: Kontinentalsokkelen utenfor Venezuela og delvis Colombia er forholdsvis grunn langt ut fra land, noe som igjen vil forsterke effektene av punkt 1 og 2. Nummer 4: Skulle du være så heldig at punkt 1 og 2 ikke inntreffer vil jo det si at det er stille og rolige forhold. Men du er da så uheldig å være i et av de områder i verden som yngler mest lyn og torden. I tre uker hadde vi med få unntak observert hyppige lyn over fastlandet i Sør-Amerika. Visper du sammen vind med 30-60 knop + 12 meters bølger + motstrøm, hvor drivstoffet er «Det Colombianske lavtrykket» som suger til seg alle vinder som passerer Cabo de la Vela, får du noe langt fra en søndagsseilas. På norsk kan vi kalle det møkkaseilas. Og attpåtil var det mandag. S/Y Nomade hadde varslet oss om at han kom til å skru av AISen når han nærmet seg Venezuela. Et par timer etter mørkets frembrudd så vi at kursen hans vek mer og mer i retning av nettopp Venezuela samtidig ble han uoppnåelig på båttelefonen aka VHFen. Siden det så vi ikke så mye som topplanterna hans. Hvorvidt han skulle til venezuelsk grunn for å «rydde opp» litt med bagen han hentet ut fra tollvesenet på Aruba, vet vi ikke. Det vi imidlertid vet var at den baggen var fyllt til randen med våpen. Alt gikk på skinner mens timene tikket avgårde og Spinnvill suste langs Sør-Amerikas nord-vestlige kyst. Og da sommerfuglene flagret forbi i takt med at vannet gradvis skiftet fra blå-blått til grønn-blått, skimtet vi land mens frykten for worst-case scenario slapp taket i oss.

I Colombia nådde vi en ny milepæl på turen, SØR-AMERIKA! Ryktet fortalte om borgerkrig med FARC-geriljaen i spissen, uprovoserte drap på åpen gate og dette hvite pulveret som er målbart i kloakken på Oslos vestkant. Ja, riktig, etter å ha sett en episode av TV-serien «Narcos» er man overbevist om at kokain er det alt dreier seg om i Colombia. For en del colombianere stemmer nok det, men Colombia er så mye mer. Det er enestående natur. Snille, hyggelige, hjelpsomme mennesker som på tross av språkvansker hjelper deg så godt de kan. Det er kaffe. Tropisk fugleliv som kvitrer og skvaldrer i en frodig regnskog. Det er liv og røre, og musikk tjuefire-sju. Og, og og. Om vi skal besøke det igjen a!

Marinaen i Santa Marta er fra 2011 og har høy standard sammenlignet med mange marinaer i Europa. Wifi, vaskemaskin, tørketrommel, toalett- og dusjfasiliteter, en liten sjappe som hovedsakelig selger drikkevarer, golfbiler som hjelper til med frakting av varer, port med sikkerhetsvakter, en liten bar der de steller i stand ymse arrangementer og båteiere vi aldri har vært borti før. Makan til lokalbefolkning som dag inn og dag ut pusser, vasker, polerer og fikser motoryachtene sine har vi ikke sett. Nei, dette var ikke en marina der båtene lå lukkede og låste. Daglig hadde båteierne med seg venner og konkurrerte med nabobåten om hvem som på det verste anlegget kunne spille best latino-rave. Høyt støynivå kan man trygt si. Utholdelig så lenge ikke vannfronts-barene holdt det gående til 0700. På www.noonsite.com hadde vi lest uoverensstemmende opplysninger om innsjekkingsprosessen hvor det hele hørtes ut som et harkende emfysempust. I virkeligheten gikk det sømløst for seg uten av vi måtte løfte for mange fingre. Kelly i marina-resepsjonen (den eneste som snakker engelsk, men til gjengeld veldig godt) er veldig hjelpsom og arrangerer innsjekking hos toll- og immigrasjonsmyndighetene via marinaens egen agent. Tjenestene til agenten (100 USD) er inkludert i marinaavgiften så lenge du ligger mer enn 5 dager. Det vi måtte gjøre var å fylle ut vanlige toll- og immigrasjonsskjemaer på marina-kontoret og være tilstede på båten en dag da tollmyndighetene kom for å sjekke motor- og skrognummer. 300 000 colombianske pesos (ca 1000 NOK) og Spinnvill var sjekket inn. Quick fix. Det mest krevende er egentlig å sjekke ut derfra da man har 24 timer på å forlate landet etter utsjekking. På grunn av vanskelig værsituasjon som endrer seg fort i området kan dette by på problemer og føre til at man blir nødt til å sjekke inn på nytt. En annen seilbåt vi kjenner til ble nødt til å gjøre akkurat dette.

Endelig var vi kommet til fastlandet og en ordentlig by. Befriende å kunne sette foten på landjord hver gang man gikk over rekka, men fengslende å ikke kunne stupe uti vannet hver morgen. Det er vel prisen man betaler før regningen for marinaoppholdet kommer. Gatelangs i Santa Marta gikk det ikke mange timene før vi oppdaget noen av landets finurligheter. Jeg elsker dette, å vandre rundt i trange, stille strøk og larmende gater på utkikk etter alt og ingenting. Oppdage og pusle sammen brikkene som danner det store bildet. Detaljene som gjør landet særegent. Hva skal colombianere med de tusen fjernkontrollene som selges fra de uttallige bodene på gata? Det hotteste av det hotte er sammenleggbare ballerinasko i alskens glorete glitterfarger som selges fra nært sagt alle boder. Om ringeminuttene fra fastlenkede mobiltelefoner som selges under skiltet «Minutos» fra de uttallige bodene er myntet på narkoligaene eller Juãn Carlos i gata, vet vi heller ikke. Antagelig er de for begge. Her er det meste til salgs fra kjerrer som selgeren selv trekker etter seg eller fra små traller. Størrelsen på sjappa er avgjørende for vareutvalget. Kjerrer selger frukt og grønnsaker, mens trallene er forbeholdt kioskvarer eller fungerer som en mobil kafe der colombiansk svart gull selges fra TV-kanner. Kaffe. For ikke å snakke om de spesialdesignede limonadevognene med en akvariumlignende beholder fyllt til randen av is og ferskpresset lime som bugner på utsiden av beholderen. Når vi først er inne på drikkbare væsker, må det nevnes at emballasjen for melk, juice, vann og fløte i supermarkedene alltid er i poseform. Smart med tanke på søppelhåndtering, men ikke fullt så lurt med tanke på funksjonalitet.

Selv bak en fasade som har lidd under borgerkrig siden 1948, kan man fortsatt skimte tegn på spanjolenes storhetstid i Santa Martas gater. Slitne monumenter og spansk arkitektur farger bybildet side om side med fancy barer og restauranter. Gammelt versus nytt. Fortid versus nåtid. Slik det som regel alltid er i en by, bare at det her var en smule mer slitent. Og når det regner, ikke hvis på denne tiden av året, flommer gatene over. Søppel flyter i strie strømmer som lagdeler bukta på utsiden fra brunt til grønn-blått. Med 100 000 gærninger i lommeboka stakk vi på by’n og sjekket utelivet. Slettes ikke verst å teste ut colombiansk husmannskost inkludert to retter med drikke for 3 personer til 100 kroner. I byens navle der hippe nisje-restauranter, colombianske fast-food sjapper og «cocteles» barer (ja, det er cocktails på spansk) var det ikke vi som gjorde by’n utrygg. Pirater, Drakula, hekser, Cleopatra, Minni Mus, feer, Robinson Crusoe, horer og halliker. Det var Halloween. Sild i tønne. På et gatehjørne nøt vi en «coctel» mens underholdningen gikk forbi i sakte film. Moro for unga. De kuleste gutta i gata underholdt på sin måte med krumspring og halsbrekkende stunts i paviljongen i parken. Break-dance uten sidestykke. Stamkafe fikk vi også, Lulo, som uten protest serverer de beste smoothies, lemonader og ferskepressede juicer i verden.

Til kai i marinaen brukte vi dessuten en god del arbeidstimer på Spinnvill. Morten som var med oss i tykt og tynt under oppholdet i Santa Marta var en gledesspreder blant opprydning i det elektriske systemet, vedlikehold av ankervinsj, lekkasje i varmtvannstanken og Første-offisers ørebetennelse. De to sistnevnte bringer oss inn på temaet språkvansker. Episode nummer 1 i serien Språkvansker: Morten, Snorre og Ingunn forklarer drosjesjåfør hvor de skal for å handle jernvarer. Gale-Mathias hiver seg på hjul og råkjører mens han til tider veiver armene ut av vinduet og høylytt prater i mobiltelefonen. Det viste seg at han gjorde hva som sto i hans makt for å holde igjen en buss han trodde vi skulle rekke. Og jammen rakk han ikke også bussen ved gjentatte bruk av brekksladd gjennom boligområder. Vi derimot hadde jo mange ganger sagt ferreteria og pekt på kartet dit vi skulle. ?!?! Tummelumske stupte vi ut av bilen i latterkrampe. Episode nummer 2 i serien Språkvansker: Usted tiene una valvula limitadora de presion para calentador di agua? Nyttige gloser om overtrykksventilen på varmtvannstanken din har gått føyken og du er i et strøk med jernvarebutikker. Takk Google-translate. Tjue butikker, nitten mislykkede forsøk, førti «gracias», en god porsjon smil, minst et oppgitt blikk og fire timer senere hadde vi oppnådd det vi kom for. Una nueva valvula limitadora de presion para calentador di agua. Puuuh! Episode nummer 3 i serien Språkvansker: Førsteoffiser i følge med Skippern møter opp på legevakta og blir mottatt av vakthavende lege. «Abla ingles?» «No». Resten av konsultasjonen foregikk i stillhet via Google-translate, men et sted må det ha gått virkelig galt. Konsultasjonen tok en absurd vending da sykepleieren på død og liv skulle sette intravenøs smertebehandling for ørebetennelsen som jeg nøye hadde forklart at jeg kun trengte antibiotika-dråper for. Iiiiiiik! Om og men, og om igjen, sto vi på apoteket med antibiotika-resept uten smertestillende innabors. To uker senere var ørebetennelsen like herlig tilstede. Med hjelp fra Kelly i marinaen satt jeg godt plassert på venterommet til Dr. Caballero, spesialist i botox. For i Colombia havner man hos en plastisk kirurg når man har ørebetennelse, fordi han kan snakke engelsk.

I løpet av oppholdet i Colombia fikk vi også muligheten til både kortere og lengre utflukter. På vei til Tanganga fikk vi vårt første møte med kollektivtransporten i Santa Marta. Holdeplassene var mobile ettersom hvor kundene befant seg langs gate nummer 5. I en åpen dør på bussen sto konduktøren og gaulet «Tanganga, Tanganga, Tanganga, Tanganga!» for å overdøve bilhorn, skrik, skrål, musikk og generell bylarm. Prøv å si det fort fire ganger etter hverandre… Og mens bussen banet sin vei gjennom byen kom alskens selgere, sjonglører og solosangere som forsøkte å følge tonene til en kasettspiller, inn i midtgangen for å tjene til livets opphold. Utenfor avsluttet fakirer sine «stunts» akkurat i tide da lyset skiftet fra rødt til gult. Da vi endelig hadde fått fast grunn under føttene var vi på plass i Tanganga. Artig sted der sjømatrestaurantene var stråhytter langs stranda, gatene minnet mer om inntørkede elvedelta og stranda heller burde kalles en grusplass. Autentisk.

Utflukten til Tayrona Nasjonalpark var av en annen kaliber. Her var alt på stell med introduserende foredrag om flora og fauna og hvordan man ferdes omkring i parken, tror vi ettersom vi ikke forstår spansk. Som vanlig hadde vi pakket det vi trengte og litt mer for en dag på stranda. Det eneste vi ikke hadde tatt med nok av, var mat. Som Morten så riktig sa det: «Putra vi og gikk på et rundstykke hele dagen». Det viste seg at veien til stranda var 2 timer lang. Gjett om det var verdt turen. Frodig regnskog, kampesteinklipper og strender i småkuppert terreng med flotte utkikkspunkter. Stranden San Juan var virkelig et yndet mål for flere enn oss. Backpacker’s paradise. Må oppleves!

Utflukt #3 gikk til Minca, 1200 moh. En annen del av kollektivtransporten tok oss dypt inn i jungelen i Sierra Nevada, oppover gjørmete grusveier under rekonstruksjon. Fartøyet denne gangen var en altfor sliten førkrigsmodell av jeepen. Skranglekasse. I Minca hadde vi leid oss inn på Casa Colibri. Frokosten var hjemmebakt grovbrød med eggerøre og stekte grønnsaker eller pannekake med fruktsalat, servert i stedets chillout-lounge der hengekøyene ventet på oss for en post-frokosthvil. Losjien var en bambushytte med bølgeblikkstak som vi delte med en padde og et annet par på rommet ved siden av. Harmoni. Akkurat hva vi trengte etter en uke i storbyens kakofoni. Back to basic. To dager bar det ut på tur med «Jungle Joe». Først jungelvandring forbi kaffe- og grønnsaksplantasjer til et forfriskende fossefall med badestopp. Lunsj, foredrag, demonstrasjon av sjokoladeproduksjon og smaksprøver på kaffe og sjokolade var inkludert. Topp tur. Tidlig neste morgen før sola sto opp lurte Morten fælt på hva han hadde akspetert å være med på. Fugletitting føltes nok ikke helt riktig for han da. For Førsteoffiser derimot var det ikke et spørsmål om hun skulle dette. 2 typer tucaner, check. Ara-papegøye, check. Pygme-ugler, check. Parakeets, check. Hakkespetter, check. 20 typer kolibri, check. Vi var flue på veggen under «innspillingen» til Donald-filmen «Jungelens Klovn» som sendes på NRK hver julaften. Arapapapapapapaparia. Siste natta skulle vi tilbringe på Casa Elemento, 1600 moh. Et backpackers «must» i Colombia. Møte med kollektivtransport nummer 3: Motorsykler. Overalt vi var fungerte dette som drosjer. Jeg tror Skipperns beskrivelse sier mest om denne turen fra Minca til Casa Elemento, vi var «on road, på en off-road-road». Om den ustyrlige veien egnet seg best oppover med motorsyklene slæddende i gjørma eller nedover humpetittende i en jeep er vanskelig å avgjøre. Ville aldri vært foruten. Litt av et sted dette Casa Elemento. Plassert på en høyde i en kaffeplantasje og omgitt av jungel på alle kanter med en sjelefredelig utsikt over kysten, Santa Marta, Minca og Sierra Nevada. Erketypisk backpacker hostell med verdens største hengekøye og laid-back stemning. De svenske flickorna Camilla og Linn jobbet iherdig i baren og på kjøkkenet, og gjorde sammen med alle de andre arbeidende og besøkende der til et opphold uten om det vanlige.

I neste bloggpost kan du lese om hvordan tilstandene er i Medellin, verdens farligste by på 90-tallet, og mer om hvorfor Colombia er turens soleklare underdog1.

 

Join Spinnvill to a new continent! We sail from Aruba to Santa Marta in Colombia! Jungle hikes, Tyrona national park and a trip up in the worlds highest mountain range – the Sierra Nevada. If you ever wonderd abaout going to this great country, GO!!! The fun continues in Part 2 :) Psst, there is english… from Snorre Føreland on Vimeo.
Over og ut.

1 En opplevelse som er vesentlig bedre enn forventningene.

Tekst og fototekst: Ingunn

Foto: Snorre


Legg inn en kommentar

2 thoughts on “Underdog gir mersmak med stor M

  • Anne-Grethe Narverud

    For noen fantastiske opplevelser. Bare å lese artiklene til Ingunn er en opplevelse for oss andre med et fengslende, beskrivende og billedlig språk, så jeg omtrent kan se situasjonene for meg. Gleder meg til fortsettelsen.

    • Ingunn Narverud Post author

      Tusen takk for det, det var veldig hyggelig å høre:) Morsomt at dere følger med på det som skjer med de Spinnville på tur. Det blir mange minnerike opplevelser vi kommer til å ta med oss resten av livet. Nyt vinteren og det fine vinterlandskapet og sola hjemme. Ha en fin uke!