(Spinn)Vi(ll)kingene vender hjem


Azorene-Irland-Skottland-Hjem 10.06-16.07

Azorene – Irland 10.06.16-20.06.16

Godt å komme seg på sjøen igjen når sjøbeina endelig har slått rot på land. I tykk tåke bar det ut i det store hvite intet. Som erteris seilte Spinnvill og vår samseiler helt fra Bermuda, S/Y Idun med Michael og José ombord, side om side eller hakk i hæl mot nord. Ombord i Spinnvill var 1. styrmann Rune Haugen aka sjefstrimmern fra Porsgrunn, 2. styrmann Ole Flaten fra Norges Aquavitdistrikt nr 1, Løten, Skippern og undertegnede.

Cockpit som det siste 1 år og 11 månedene hadde vært Spinnvills storstue og det foretrukne sosiale rom der alt fra vakt, frivakt, avslapping og kakling skjedde, sank nå proporsjonalt med Spinnvills jafsing av nautiske mil som ønsket oppholdssted å være. Forsommer i det nordlige Atlanterhavet er ingen varm affære, gradestokken nærmet seg med stormskritt frysepunktet. 15 grader. Brr. Å spise middag i salongen nede var tidligere ikke et alternativ, nå ble det en vanesak som var vond å vende. Å slappe av i cockpit etter 3 timer på ror var uaktuelt, for å hindre frostskader og amputering gjaldt det å krype under dundyna iført ull fra topp til tå, fortere enn svint. Å dra sammenligningen til en hundegård var ikke spesielt vanskelig da man åpnet luka og sendte ut en skål med suppe eller godteri til vaktbikkja som sto på ror. A propos ror, tidene med god, gammeldags håndstyring var forbi, autopiloten ble vår beste venn og styrte skuta så og si hele veien til Irland. Kjekt å ha så lankene ble spart for kulda og kroppen ellers ble spart for oversjø og vind der vi satt på vakt godt beskyttet under sprayhooden. I 3 døgn holdt Spinnvill stø kurs nordøst. Et par dager foran oss lå en lavtrykkskorridor. Vanligvis blåser høy- og lavtrykkene i store sirkler der sentrum er vindstille, men i en korridor står vinden på i samme retning over store avstander. Et fenomen som gir betraktelig høyere bølger enn et vanlig lavtrykk fordi bølgene har kunnet bygge seg opp over lang tid i samme retning selv om vindstyrken ikke nødvendigvis er skremmende høy. I samråd med Bobbys (svigerfars) oppdaterte og nøyaktige værmeldinger, tok Skippern og Michael en sjefsavgjørelse og bestemte oss for å legge Spinnvill og Idun bi slik at de sto på stedet hvil ved planovergangen mens korridoren kunne ule forbi som et godstog i full hastiget. Rattet til Spinnvill ble tjoret fast med strikk slik at roret sto i bordet for å jage båten opp mot vinden, mens storseilet fikk en liten flik godt ut på motsatt side. Dette gjør at skuta i teorien stopper opp og danner en turbulens i vannet 90 grader ut fra skutesida, en såkalt slick, som skal beskytte Spinnvill mot brytende bølger. Stormtaktikk. Teori er en ting, praksis noe ganske annet. Gjentatte ganger i løpet av de 2 årene har vi hatt Spinnvill på dressurkurs i stormtaktikk. Ulike teknikker er utprøvd og optimalisert, men Spinnvill vil ikke lystre. Samma søren. Dermed gikk Spinnvill 0,5 knop fremover med en slick 45 grader aktenfortvers. Lukene ble skalka og soveposen snurpa igjen. Et døgn i stilling bi og man er mer «shaken» enn «stirred». Makan til rulling og urytmiske bevegelser hadde vi ikke en gang i 5 knop unna orkan utenfor Azorene. Antagelig det døgnet med mest ubehagelige bevegelser i båten i løpet av vår to år lange tur. Ole Blund glimret med sitt fravær. De som fulgte med på kartet hjemme lurte nok på om vi var på fisketur da de røde prikkene skar vinkelrett ut i Atlanteren. Hadde vi fortsatt i samme retningen tre-fire døgn til ville vi sett sørspissen av Grønnland stige opp av horisonten. Gleden sto i taket i det værmeldingen meldte at kysten var klar. Eller det vil si kysten var ikke klar, den var heller rufsete, men korridoren var nå forbi. De åttemeters tårna som ventet oss, sto inn tvers/forenfortvers fortsatt bratte som fjell, og vitnet om en god avgjørelse. Men Spinnvill seilte på. En maskin som bare går og går. I vær og vind. I bølgedaler- og topper.

Ombord var veddemålet om antall seildøgn til Irland et hett tema. Allerede ett par-tre dager uti seilaset startet lange diskusjoner hvorvidt Irland skulle dukke opp i horisonten etter 9, 10 eller 11 dager. Gevinsten varmet allerede i tankene, en velsmakende, rykende fersk Irish Coffee fra taperne av veddemålet. På brorete vis (adjektiv av ordet bror som betyr å erte og terge slik brødre ofte gjør) gjentok Rune daglig at Førsteoffiser lå dårlig an i veddemålet og at det nok var hans tipping som kom til å slå til. Men tiden slepte seg av sted, mens havet vispet opp kremtopper og sola malte ildrøde blondekanter på skyene i det den forlot oss hver kveld. Alt gikk i sirup. Det gjorde Spinnvill også, antagelig på grunn av istappene som hadde gode vekstvilkår under henne og sakket knopmåleren. Det føltes i alle fall slik.

Tyvende juni seilte vi ut av den ti dagers lange tåkeheimen og skimtet landmassene som steg opp av havet og med dem kom også sola. Det var som rene påskestemningen i hytteveggen der vi satt i cockpiten med islender og Oluf-lua, sammen med oss nøt også Helly Hansen sola. Atlanteren prøvde å spille oss et siste puss, med en storm kommende inn fra sydvest, men denne smatt vi inn rett foran og surfa inn til Irland på en god kuling. Sommer, sa du? Langt ifra, Irsk sommer. Det er noe ganske annet enn bare tær i 20 graders badevann. Ole som med heltemodig innsats hadde forsøkt å utvide musikkhorisonten om bord, var nå blitt hjernevasket selv. I det vi seilte inn fjorden til Kinsale med alle mann på dekk, trossene klare og landkjenningen minutter unna, hørte Førsteoffiser Morgan Suleles «Lakenet» i lavmælte toner fra 2. styrmann fra Mjøsas bredder.

Irland og Nord-Irland 20.06-04.07.16

En rykende varm, lang dusj var ikke annet enn betimelig før det bar ut i den lyse, irske sommernatta. Det første og beste vannhullet med stinn brakke og «Drunken sailor» strømmende ut av dørene, ble inntatt. Aldri har en Irish Coffee smakt så godt, og ikke uten grunn, baren påberopte seg Irlands beste av slaget. Du vet du har vært på havet store deler av de siste to månedene når «Skål» med en Irish Coffee innabors blir «Squall» og det følges opp av «Same ship» og ikke «Same shit». I velvalgte røde spanderbukser tok Rune oss med ut på skalldyraften for å feire at vi hadde krysset et hav sammen. Det er bare ekte sjømenn som har krysset Atlanterhavet som kan kle seg i røde bukser. Bobler ble skålt i. Østers skled ned på høykant og hummeren fikk ben å gå på. For en staselig kveld med fine folk! Tusen hjertelig takk! Etter uker i samme båt, praktisk talt, var det tid for mannskapets avreise. Førsteoffiser kjempet mot tårene der hun så dem med baggen over skuldra inn på bussen som skulle ta dem til flyplassen. Takk for opplevelsene og latteren vi har delt, og minnene vi har skapt! Et nytt kapittel var over i Spinnvill-eventyret.

Skippern og jeg dro til storbyen Cork der vi shoppet på Ecco-salg, fikk en etterlengtet hårklipp, observerte Corks matmarked med vann i munnen og besøkte noe så originalt som et smørmuseum. Visste du at Irland har vært verdens ledende smøreksportør? Det gjorde ikke vi. Skippern gikk noe slukøret ut av museumet da forventningene om smaksprøver ikke ble oppfylt.

I 10 timer leide vi oss en bil og oppdaget Irlands sørvestlige del. I ekte Postmann Pat-stil manøvrerte Skippern oss på snirklete veier kledt av erketypiske steinmurer rundt i det grønne landskapet som har gitt opphav til øyas kallenavn, Smaragdøya. Fra gresset stakk brune ører opp i par. Kaniner som ut fra ryktet og antallet å dømme hoppet i mer enn grasset. Clonakilty var det perfekte lunsjstoppet. En liten landsby med trange gater og steinhus. Kjøpesenteret hadde ikke funnet veien hit. Fortsatt eksisterte slakteren, fiskehandleren og bakeren vegg i vegg med sybutikken, skobutikken og bokhandelen oppover byens hovedåre. På fredager var det duket for marked med boder smekkfulle av nydelige munnfuller. Turen bar videre. Utenfor vinduet så vi kritthvite perfekte strender, men hva skal irene bruke de til? Man får jo lungebetennelse om man stikker lilletåa i sjøen. Noen timer på veien senere var det på tide å følge britiske vaner, og vi stoppet for «afternoon tea». Motivet var som hentet ut fra en Poirot-episode der vi satt på en koselig kafe bak et steingjerde med utsikt over havet, grønne og skogkledte områder og et herskapshus eller to. Heldigvis manglet drapet. Veien videre gikk til Killarney nasjonalpark, med en natur svært lik den i Ryfylket. Vakkert og vilt. Fartsgrensen stemte godt overens med veikvaliteten- og sikkerheten. JOKE. 100-sone på snirklete veier med hårnålssvinger. Se opp for dobbeldekkeren fullastet med turister i det ikke-eksisterende motgående, kjørefeltet. GALSKAP. Skippern holdt «gammel mann med hatt»-standard bak rattet sammenlignet med de lokale. Vi skulle gjerne hatt med teltet og gjemt oss bort i parken en ukes tid, men tida var ikke der. Etter litt vaskeekte sightseeing på Muckross House, en liten herregård i Tudor-stil med 65 soverom der jakttrofeene hang tett i tett, bar det hjemover til Spinnvill og forberedelser til turens siste besøkende, Morten Flå.

En sommerkledt Morten troppet opp med bussen uten bagasje som forøvrig hadde tatt en pitstop i London. Med en forlokkende stemning, lot vi oss friste til en lørdagskveld på byen i sommerkoselige Kinsale. Og jammen stilte irene opp. Levende musikk med hæla i taket og stinn brakke på de fleste puber i byen. Brides-to-be og ungkarer. Hooligans og alenemødre.

Det var på tide å forlate Kinsale og seile vår kos videre langs Irlands kyst mot Dublin. Terningen triller en sekser for Kinsale. Herlig fiskelandsby med trange gater der erkebritiske steinhus ligger tett i tett, puber med vegg-til-veggtepper og tappekraner opp i 20-tallet og god sommerstemning. Så god sommer-stemning det kan bli i et land der sommer er ensbetydende med en ettermiddag med 17 grader og sol, og det er det. Ut bukta seilte vi mellom nysgjerrige selhoder som stakk opp av den gråblå sjøen. Vi tok et jafs og seilte et døgn til vi kunne kaste trossa i land i Dun Laoghaire, den naturlige havna for et besøk i Dublin. Klokka 1100 neste formiddag var vi godt plassert bak bordet på Jameson distilleriet i Dublin med en ny favoritt: «Jameson, Ginger and Lime» i hånda. Er man på ferie, er alt lov. Nesten. De neste timene fotfulgte vi guiden vår fra «Free City Tours» på kryss og tvers gjennom Trinity College, Temple Bar-distriktet med sine mange barer og restauranter, kirker og klostre.

Av Carina og Jan på SY Louise ble vi anbefalt en tur innom Bangor i Nord-Irland. Vi fulgte rådet og lå ankret utenfor deres koselige vannfront der britiske stenhus i lyse pastellfarger sto side om side. Trivelig by med mye vikingblod og historie. Stredet mellom Nord-Irland og Skottland er en jævel på tidevannsstrøm. Planlegging og timing er nøklene som gjør det mulig å passere med hastighet under kjølen, uten risikerer man å stå bomstille når tidevannet først snur. Og tiden er knapp. Vi så oss derfor ut Cushendall som endestopp for neste etappe. En liten landsby omgitt av grønne, steile klipper. Etter familieråd om bord kastet vi på oss gummipælene, hettejakka og Helly Hansen og feis inn til land for en middag. Det var jo trossalt lørdag. På brygga møtte vi en snakksalig nord-ire som absolutt skulle invitere oss inn i den eksklusive Yacht-klubben Red Bay. Vi utveklset godkjennende blikk oss i mellom. La gå. Innendørs tok det ikke mange minuttene før GT’ene var omhyggelig plassert i hånda til hver av oss av selveste kommandøren for yachtklubben. Spinnvillmannskapet var innlemmet i det fine selskap og fiffet seg sammen med poloskjorte- og dressjakkekledte herremenn og koner med drakter og perlekjeder. Yachtklubbens medlemmer hadde selvfølgelig iakttatt Spinnvill allerede da ankeret gikk i bunn i Red Bay/Cushendall. Det viste seg at denne kvelden var det bankett som avslutning på vennskapsregattaen Red Bay hadde med Skottland, og vi måtte selvfølgelig være med. LÆTTIS. Et stort mislykket forsøk på å skjule gummipælane og hettegenseren på vei opp til kommandørbordet senere, satt vi trygt plassert gjemt bak bordet med ansiktet vendt ut mot forsamlingen side om side med kommandøren, kommandørens kone, døtre og resten av kommandørslekta. Hvordan havner man midt i dette? Spinnvilt! Kvelden var fortsatt ung da kommandøren holdt tale og nevnte oss med en gaveoverrekkelse (spruddel og vennskapsvimpel). Skippern kunne jo ikke være uhøfflig, så talen ble gjengjeldt. Overveldet over mottagelsen og gjestfriheten ble vi vippet av pinnen da kommandørens bror tilbudte (og overtalte) oss til å låne en gedigen SUV til å kjøre rundt i teigen dagen etter. Vi skulle jo opprinnelig seile videre. Søndagen startet med en omvisning i Red Bay Boats fabrikken som var grunnlagt og eid av ikke ringere enn kommandørens bror Tom. Motivet for produksjonen var mangelen på såpass raske båter at de kunne kjøre over til whiskey-distilleriene på Islay i Skottland og drikke whiskey i lunsjen. Og vipps ble verdens første RIB (rigid-inflatable boat) med kahytt, født. I dag leverer de alt fra redningsskøyter i Irland til politibåter på Jamaica. Vi suste avgårde opp til Glenariff Forest Park, Giants Causeway, Bellycastle. Flere av stedene hadde vært kulisser i Game of Thrones. Tilbake på Spinnvill inviterte vi McLaughlin-familien ombord på ankerdram. Lagavulin, kommandørens båt, en ca 40-fots RIB ble sjøsatt og hele bølingen på 13 stykker kom ombord på vår nye gin tonic-favoritt med jordbær og rosepepper. Røverhistorier og livserfaringer ble fortalt.

Skottland 04.07.-10.07.16

Med et par brennhete tips i baklomma, fortøyde vi i en av whiskey-distilleriet Ardbeg sine egne bøyer på øya Islay i Skottland. Noen hadde nemlig vært her et par-tre ganger før. Familien McLaughlins favoritt lunsjsted. Inne på distilleriet spurte vi etter Ardbegs PR-sjef Jackie og hilste fra McLaughlin. Da vanket det gratis smaksprøver på distilleriets edle dråper. Undertegnede som kun har likt whiskey sammen med en kaffetår og en kremdott, fikk en utvidet smakshorisont. På Islay ligger distilleriene på rad og rekke med en passende spasertur mellom. Lagavullin ble derfor også besøkt. Det var noe som ikke stemte med breddegradene. Landskapet vi seilte gjennom fortalte oss at vi var på selveste Finnmarksvidda, men vi var jo på sjøen?! Eventyrlig skotsk natur. Arksotisk. Midt inne i viddelandskapet ankret vi ved øya Jura. I den lyse sommernatta vandret en flokk av øyas mange hjort ned på steinstranda for å slikke salt til vår underholdning. Magisk skue. Førsteoffiser hadde lært noen hjortske gloser av de amerikanske slektningene under besøket i 2015, og forsøkte seg på en samtale, men det var fåfengt. De skotske hjortene forsto ikke den amerikanske dialekten. Mens slusene åpna seg fra oven lot vi regn være regn og tok YOLO (jolla) på ekskursjon opp fjordtarmene på Jura. Endeløst viddelandskap hvorhen vi så.

Førsteoffiser lot gutta ha litt kvalitetstid i cockpit, mens hun bakte Trines epleterte med vaniljekremfyll. Langs ruta lå distilleriene side om side med små jaktslott. Nå og da tittet nysgjerrige Selliker opp foran Spinnvills baug. 13 timer senere da Spinnvill var ankret i munningen til Calendonia kanalen i Fort Williams, etter nonstop øsende, pøsende regnvær ble det endelig varme å få i salongen for gutta. Og hvis gutta etter den dagen lurte, er det stedet i Skottland det regner mest.

Caledonia kanalen var siste utenlandsetappe for Spinnvills eventyr. Da sluseportene lukket seg bak henne i den første slusa, vokste klumpen i halsen og tårene presset på. Da var det ingen vei tilbake. Spinnvill var nå i ukjent farvann. Ferskvann. Skogskledte åser. Innsjøer. Sluser. Hvis ikke den irske sommeren hadde satt inntrykk på oss, satte i alle fall den skotske det. I Skottland betyr værvarselet sol at det er dagslys og ikke natta, sola derimot glimrer med sitt fravær i øspøsregn. Det fineste stoppet var i den koselige landsbyen Fort Augustus der vi loset Spinnvill ned slusene i strålende solskinn mens turistene foreviget sluseprosessen fra kanalkanten. Haggis fikk vi også forsøkt oss på, samt et skotsk pubbesøk, sisnevnte kan vi forsøke igjen. Høydepunktet på kanalen var utvilsomt Førsteoffisers speiding etter Nessie. Det var 4 travle timer med mye å følge med på. JOKE. Å leie Spinnvill opp de skotske trappene var en fin opplevelse som vi ikke ville vært foruten, og bruker man tiden det er beregnet at man kan bruke (6 dager) får man mye valuta for pengene. Vi skulle igjennom på tre for å rekke et værvindu over Nordsjøen. Kommunikasjonen til oss og slusevaktene seg i mellom, samt servicen var heller dårlig. De sa en ting og gjorde det motsatte. Med diverse forsinkelser grunnet uvillige skotske slusevakter som pauset i hytt og gevær enten grunnet heldags afternoon tea- eller whiskey-drikking eller hva vet jeg, endte vi i en heller kjip situasjon. Låst oppe på toppen av siste slusetrapp, til tross for at vi var klare 3 timer før den stengte, fikk Skippern beskjed om at han kunne havne på intensiven med et speilreflekskamera i halsen da han spurte om å få snakke med sjefen for systemet. For det skotske folket var «warrior people» fikk han beskjed om. Å så sinna. Skippern i sin tur var fristet til å forklare at årsaken til «warrior people» hadde noe med vikingblod å gjøre, men da hadde han vel fått mer enn et speilreflekskamera ned i halsen. Og slik seilte skottene opp på førsteplass over r***høl på turen. Gratulerer.

Seilaset over Nordsjøen gikk heldigvis rolig for seg til tross for forsinkelsene i Caledonia-kanalen. Som spredte skogsholt i et enormt landskap lå de. Oljeplattformene. Av og til dukket de opp som gigantiske bursdagskaker der det ensomme kakelyset vitnet om en aktiv arbeidsplass. Turens siste delfiner så vi siste gang ett og et halvt døgn over Nordsjøen. Slå den!

Nattevakter er tid for filosofi, refleksjon og noen få unyttige tanker, kanskje ekstra spesielt var det de aller siste nattevaktene på turen:

  • Hvorfor «ligger» månen i Karibien, mens den «står» i nordlige strøk?
  • Aspektet tid
  • Hvorfor kan ikke mygg og sandfluer suge blod uten å etterlate klømiddel fra h*****
  • Hvorfor er havet så mye blåere i sydlige strøk sammenlignet med gusje-grønnfargen vi har hjemme?
  • Hva er mekanismen som gjør at en type manet kan leve evig hvis den ikke blir spist?
  • Hvordan kan kultur og levestandard være så ulik mellom to naboøyer i Karibien?
  • Hva er det med den turkise fargen på havet som er så appelerende for oss?
  • Hvorfor lyser morild? Hva er nytteverdien til en morild?
  • Hvorfor ser vi noen planeter som partyplaneter der de blinker i horisonten?
  • Hva er meningen med livet?
  • Etter 2000 mil med dorjing over Atlanteren uten et lite napp på kroken tenker man, hvordan kan det være så lite liv i havet?

Den milde juli-kvelden slo mot oss da Lindesnes fyr ble observert i horisonten tirsdag 12 juli 2016 kl 2121 av Morten. FEDRELANDET I SIKTE. Kl 1100 13. juli gikk ankeret i bunn sør på Tromøya. Ubeskrivelig følelse. Mortens «ullkjole» aka Bobbys ullgenser til utlåns ble kastet rett før stupet i norsk saltvann var et faktum. Sissel og Bobby møtte opp med reker og norske jordbær. Goood stemning! Nå ble det travle dager med mange kjente. Mats og Oskar Odin Raastad delte etter Mats’ mening Spinnvill-turens fineste seilas langs Tromøya med oss. Helge og Maggen lå til fjellvegg i Portør. Hege og Rune Haugen inviterte på middag på hytta i Trolldalen. Å se den norske sommerskjærgården syde av liv med alt som kan flyte med et tøystykke i rødt, hvitt og blått bakpå, mens sola glitret i sjøen ble med et så rørende. 16. juli seilte vi inn Langesundet, og passerte Langesund fyr med klump i halsen. Vi var hjemme. På brygga i Langesund sto 30-40 venner, familie og kjente samlet med norske flagg og hurrarop. For en velkomstkomitee! For en glede! Sissel og Bobby hadde ordnet i stand til fest i Magnus den godes vei. Latteren, praten, hyggen og rompunchen varte ut i de sene nattetimer mens Spinnvill lå uten eiere om bord på brygga i Langesund. Tusen takk alle som en for en minnerik dag og fest! Tusen takk til alle som har fulgt oss, hjulpet oss og vært med oss i tykt og tynt underveis på dette eventyret! Tusen takk til alle dere snille, omtenksomme sjeler som har bidratt til innsamlingen vår til SOS barnebyer, Ipiales! Spesielt takk til Sissel, Bobby og Kristoffer som har hjulpet oss med alt fra handling på Biltema til opplæring i proviantering til sjøsetting av Spinnvill i tropene. Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute. Live your dream.

Over og ut.

Tekst og fototekst: Ingunn

Foto: Snorre

Legg inn en kommentar