Sesongstart på ABC


22.09-26.10.15

Curacaõ

Selv om brorparten av tiden på Curacaõ gikk til arbeid på Spinnvill, presset vi inn litt fritid mellom slaga. Med bil og Bobby som sjåfør dro vi ut på en real rundtur på øya. Curacaõ er egentlig ganske tørr fikk vi erfare. September som er den varmeste måneden her, bedret heller ikke forholdene. Brunsvidde kaktus, tørt, tornete kratt, sand og saltinnsjøer. Sistnevnte er bopæl til øyas rosa innbyggere. Vi snakker ikke om solhungrige briter, men flokker av flamingoer som i det fjerne så ut som hagleskudd av rosepepper. Lunsjen tok vi i Lagun, en klar favoritt hos svigermor. Koselig, middels stor bukt med snorkle- og dykkemuligheter utenfor en fin strand. På nordsiden av øya kunne man med fugleperspektiv fra klippene kikke på alle skilpaddene som vakte i den lille fjordtarmen. Det var i mai Skippern blinket ut Kokomo Beach da han kikket på kartet over Curacaõ. Etter å ha rægget på amerikanske motorveier med Beach Boys sine fristende toner om akkurat denne stranden på anlegget, var ettermiddagens mål satt. For å være helt ærlig ble vi noe skuffet. Bildet vi hadde skapt oss stemte ikke helt med virkeligheten, selv om det var en helt ok strand med bar, brygge og strandstoler. Over høyttalerne sang Beach Boys, at «Ooooooh, I wanna take you down to Kokomo, we’ll get there fast and then take it slow, that’s were we wanna go ooooh, way down to Kokomo».

Opptil flere kvelder satt vi på bryggekanten i sundet mellom Punda og Otrobanda og nøt svigermors kveldsfavoritt, «happy hour». Eksotiske herligheter som Blue Lagoon, Piña Colada og Margherita nøt vi mens vi hørte på live musikk og sola malte himmelen rød.

Bonaire

Flere dager i forveien fulgte vi værvarselet for når overfarten til Bonaire skulle skje. Med sin plassering øst for Curacaõ og derfor mot «trade winds»-retningen ventet vi på en storm eller orkan i Atlanterhavet som skulle suge til seg all vinden i området vi befant oss i. Påvirkningskraften til slike værsystemer er enorm. Mens ragnarokk viste sitt ansikt i Atlanterhavet og satte kursen mot Bahamas med stormskritt, dro vi fordelen av vindstilla som preget den sydlige delen av det Karibiske hav. For motor kjørte vi den 45 nm lange turen over til Bonaire med kun tre baugslag i bølgene. Rett sted til rett tid. Så stille var det på sjøen at alle utenom Skipper’n tok seg en frivillig eller ufrivillig høneblund.

Endelig kunne vi nyte sløve dager etter beinhard jobbing på Curacaõ. At Bonaire absolutt ikke er et feil sted for rekreasjon, hadde vi erfart tidligere på turen. På Curacaõ hadde «happy hour» gitt oss blod på tann. Baren Karels som innehar den beste plasseringen i Kralendijk der den ligger på en liten brygge ut i det krystallklare turkise er et yndet sted for sundowner. Det er aldeles ikke feil å nyte to cocktails for prisen av én når sola omsider krabber ned i havet og rydder plass for månen og stjernene. Ellers var gjensmaksgleden med iskremen på Gio’s som forventet. Ubeskrivelig. Gjentatte besøk utviklet seg fort til en grundig forskningsstudie som viste at både valg av ekspeditrise og serveringsmåte (kjeks eller beger) påvirket hvor mye iskrem vi fikk. Avhengig av ekspeditrise kunne størrelsen på iskremkula variere med centimeter i diameter. Studien viste at for å oppnå mest mulig iskremmengde, vil det alltid lønne seg å la noen snike foran i køen slik at man får studert mengden iskrem de forskjellige ekspeditrisene serverer, før man selv velger ekspeditrise. Sammenlignet med kjeks og dobbeltbeger ga enkeltbeger doble kuler iskrem. For å konkludere bør man altså velge ekspeditrise med omhu og enkeltbeger for å oppnå mest mulig iskrem per servering. Skippern har herved bestemt at om han noen gang blir søkkrik, kommer han månedlig til å sende privatflyet sitt til Bonaire for å hente hjem 40-50 kg Gio’s iskrem. Så da er det bare å glede seg.

Som ventet lå S/Y Corinne i havna i Kralendijk, og det var et kjempehyggelig gjensyn med Johan og Lise Lotte. De hadde allerede testet kitene opptil flere ganger på Klein Bonaire. Vi heiv oss på. Med et brennhett tips fra de to kiteglade svenskene om en fyr de kjente som skulle selge kiter, endte vi opp med kommende jule- og bursdagsgaver til begge to. 2 stykk 9 kvm kiter. Hurra. Profesjonelle kitere som de er, Lise Lotte og Johan, hjalp de oss utrolig mye med tips og triks til Snorre og underviste meg i kitesurfingens kunst både til lands og til vanns. Snorre kom godt igang med den nye 9 kvm kiten, og jeg var hårsbredder fra en stående posisjon på brettet. Men det nærmeste jeg kom kitesurfing, var et Supermann-svev på 20-40 meter over vannflaten. Iiik. Siden kitesporten er prisgitt vindgudene som ikke spilte på lag, ble det med Supermannsvev for denne gang. Om det ikke var for mye vind, var det for lite vind, og plutselig var våre dager på Bonaire talte.

En dag mens Johan og Lise Lotte instruerte en halvdruknet katt (les Førsteoffiser) fra jolla si, spilte Skipper’n hovedrollen i en redningsaksjon. Da en stor motoryacht (50 fot) full av dykkere kom forbi og spurte om hjelp til å få en svømmer om bord, heiv Skipper’n seg på gear i 8 fots YOLO. Vel fremme ved den snorklende kvinnen som utrolig nok hadde svømt nesten helt til Klein Bonaire fra Bonaire (ca 1,5 km) måtte Skippern ty til militær besluttsomhet. Om det var sjokk eller en annen diagnose som herjet svømmeren er uvisst, men hun blånektet på å bli reddet. Safety first, tenkte Skippern og halte henne ombord. Da Snorre hjalp henne å ta av svømmeføttene svarte kvinnen med skrik, strigråt og irrasjonell oppførsel. Svømmeføttene insiterte hun på å holde tett til brystet. Hysteri. Etter mye trøsting, klemming, gode ord og en halvtimes jolletur tilbake, ble hun satt i land hos dykkefirmaet rett ved ankringsplassen. Hun blånektet igjen på å bli hjulpet og hoppet uti vannet for å svømme tilbake til Klein Bonaire. En halvtime senere etter mye om og men ble hun halt i land av dykkefirmaet som sammen med politiet tok seg av henne. Dykkerbåten som spurte om hjelp var sporløst forsvunnet fra det øyeblikket Snorre kjørte ut for å hjelpe henne. Makan til uansvarlig oppførsel. %*¤&*?! Da Skippern neste dag gikk oppom dykkefirmaet vanket det iskald øl da hotellet kvinnen bodde på hadde belønnet redningsmennene med en hel kasse.

Før ferden gikk mot Aruba finkjemmet vi hver krik og krok av sydlige Bonaire. Der brenningene fra det Karibiske hav møter land og Venezuela ligger i sør fant vi slavehyttene fra kolonitiden. Lave, små murhus i det ugjestmilde landskapet. Med riktig plassering i forhold til utvinningsstedet og transportanlegget for øyas eksportvare #1. Salt. Tankene gikk til de mange millioner sjeler som var underlagt slaveri på den tiden. Å spa, pakke og frakte salt under en stekende sol i en uutholdelig hete i det som nærmest ligner et ørkenlandskap må ha vært et sant helvete på jord. Neste viktige post på programmet var esel-redningssenteret. 600 sultne esler vrælte og vrinsket til oss da de i fullt firsprang galloperte mot bilen vår innenfor den 60 fotballbaner-store innhegningen. Reglene var klare: all mating skulle skje fra åpne bilvinduer. Gjett om de var keen på gulrot a! På det meste hadde vi ni gulrotgnafsende eselhoder inne i bilen. Alle koste seg glugg på sin måte. Mens Bobby klappet eslene på snuta og småsnakket med dem om hvem som hadde fått og ikke fått gulrot, nøyde Sissel seg med en litt mer forsiktig tilnærming der gulrot-biter ble utporsjonert gjennom bilvinduet på motsatt side. Priceless. I bakvinduet kunne vi se iguana som gasset seg med eselbæsj. Noe for enhver smak. Det søteste som fantes på hele stedet var et 2 ukers gammelt eselføll. Søtere enn søtest.

Da vi omsider satte seil mot Aruba, hadde vi nytt flere hyggelige middager med Johan og Lise Lotte, kost oss med herlig snorkling og dykking med Tore fra S/Y Villvind og intetanende overvært et innbrudd med skyting og påfølgende hundedrap på land rett innenfor Spinnvill.

Aruba

På to stjerneseilaser suste vi avgårde til Aruba med et ulovelig overnattingsstopp på Curacao. Det var ikke annet enn perfekte vind- og bølgeforhold. Og jammen visualiserte ikke Sissel de første to tunfiskene om bord i Spinnvill. Jippiyey! Utenfor Orjanestad ankret vi på airport anchorage eller Niki Beach. Derfra fikk vi ufrivillig med oss alle innkommende fly til Aruba. Og det er ikke så rent få. Fra åtte om morgenen til ti på kvelden.

I Disneyland filial Oranjestad vandret vi rundt og kikket på shopaholics taxfree paradis. Gucci. Ralph Lauren. Dior. Lacoste. Gull og glitter. Sånn sett skiller Aruba seg mye fra sine to søsterøyer, Curacao og Bonaire. Vi var kommet til en av amerikanernes karibiske lekegrinder. Hotellkompleksene hadde for lengst slått rot og vokst seg mange på øyas beste strand, Palm Beach. På stranda sto parasoller og solsenger i fleng proppfulle av turister som nøt ildkulas stråler, mens barn og midtlivskrise-rammede menn paraglidet eller føk til værs på jet-ski med jet-pack. Da skumringstimen nærmet seg været vi at noe var i gjære på stranda. Bryllup. Det er jo ikke bare, bare å være med de Spinnville på tur. For til Mortens store flauhet fisket Førsteoffiser fram kikkerten og iakttok hele seremonien på 50 meters avstand. Imotsetning til Palm Beach var det roligere på Niki Beach der lokalbefolkningen arrangerte familie-picnic og plasket i vannet.

Plutselig var tre uker gått, og Sissel og Bobby skulle hjem til et etterlengtet kjøligere klima. Avskjedsmiddagen inntok vi på Barefoot Restaurant der vi med tærne i silkesand kunne nyte et herremåltid med et realt stykke kjøtt. Herlig! Tusen takk for all hjelp og kjempehyggelig samvær!

I slutten av oktober mønstret fokkeslasken Morten Flå på, og med seg hadde han en flunkanes ny autopilot til Spinnvill. Julaften og bursdag på samme dag. Etter mye banning og sverting var omsider ny autopilot og nye høyttalere montert. Ikke minst var Spinnvill nå klar for og ferdes inn i et område på turen hvor tordenvær kunne være et stort problem. Handyman som han er hadde Skippern nemlig laget et splitter nytt lynavledningsystem fra riggen til kjølen. Og vær fikk vi oppleve mens vi ventet på et vindu for seilas til Colombia. At himmelens sluser virkelig kan åpne seg og at lynet kan slå ned i havet slik at det dirrer ombord har vi sett og merket på kroppen. For første gang på turen opplevde vi at en squall faktisk kan levere vind fra alle kompassets 360 grader med over 40 knop i kasta.

En mandag i slutten av oktober var vi så klare vi kunne bli for den beryktede seilasen forbi Cabo de la Vela til Santa Marta i Colombia. Vi hadde kjørt Aruba så og si på langs. Vi hadde sett at den landskapsmessig ligner på en prikk sine søstre Bonaire og Curacao. Fra en lokal hadde vi lært at folk på Aruba er så «crazy» at de bestiller biler med ratt på både høyre og venstre side!? Galskap tatt til et nytt nivå spør du oss. Innafor på utafor om vi skal si det med egne ord. At ikke alt er helt på stell i Venezuela hadde vi igjen fått bekreftet fra landets egne borgere som kjørte skytteltrafikk mellom Venezuela og Aruba for å smugle inn paller med Heineken-øl. Nok en gang hadde YOLO deltatt i en redningsaksjon, denne gangen var offeret en stakkars liten fugl. Med åra ble den slitne, våte, lille krabaten reddet fra en drukningsdød. Vårt kapittel om seilas på ABC-øyene var over.

Klokka 1630 sto lasagnen ferdigstekt på komfyren (perfekt mat for døgnseilaser) mens vi ventet utålmodige på tollvesenet og immigrasjonsmyndighetene. Aruba er det første stedet vi har vært hvor tollvesenet faktisk border båtene som besøker landet både ved ankomst og avgang. Lugarer, skap, lockere og kjøleskap ble undersøkt for ulumskheter. Bak oss på bildekkbrygga lå vårt seilefølge for etappen, S/Y Nomade, som på kort frist kastet seg med. Kort tid etter avgang heiv vi opp klutene og så var seilasen i gang. Grib-filene meldte 20 knops vind og 1-2 meters bølger det kommende døgnet. Perfekt. Men vinden var ikke helt tilstede og målte bare 10 knop. En time senere var S/Y Nomade akterutseilt, og vi spurte de på VHF’en om vi ikke skulle starte motoren begge to, for dette gikk jo ikke akkurat unna. I respons fikk vi på gebrokkent spanjakk-engelsk: «If I don’t run engine, I don’t move». Mens Skippern svarte at ja, da fikk vel vi også starte motoren, kunne nok mannskapet på S/Y Nomade i det fjerne høre latterkrampa vår over båttelefonen (som VHF’en kalles om bord i Spinnvill). Og mens solen forsvant under horisonten tøffet Spinnvill mot en av verdens fem mest fryktede havstrekninger – Cabo de la Vela. Fortsettelse følger…

Over og ut.

Tekst: Ingunn

Foto: Snorre

Legg inn en kommentar