Roadtrippin’ with my favourite ally 6


Florida – The Sunshine State (17.08-31.08.15)

Miami og Fort Lauderdale

En god gammeldags skole-sommerferie med uforglemmelige familie- og vennetreff i fleng, tett etterfulgt av naturopplevelser til lands og vanns, minnerike sommerdager på hytta og Valle og vennepakkede, koselige dager i Oslove var forbi. Norge er noe eget. Når sollyset og morgenduggen skinner i nyutsprungne bjørketrær en tidlig forsommermorgen. Når sola over fedrelandet har modnet uimotståelige jordbær. Når det klirrer i hvitvinsglass og reker skrelles sammen med gode venner på terrassen i Magnus den Godes vei. Når sola en sen kveld omsider rusler over åskammen og etterlater seg en lys sommernatt. Når andemor med sine små, svartgule nøster padler en V i blikkstille sjø en solskinnsdag. Når jentene under skyfri himmel og strålende sol tilbereder et ladymåltid med noe godt i glasset på York. Når kornaksene risler gule og modne en sensommerkveld. Når den søteste niesa jubler over 6-års dagen sin. Da er det sommer i Norge. Tusen takk for alle gode minner, opplevelser og utallige sekunder med smil og latter til alle vi delte tid med! En spesiell takk til familiene våre, Torunn & Tollef, onkel Paul & tante Hege, tante Live & onkel Christer, Siril & Pål, Kjetil & Ingvild og Christoffer & Siri som huset oss, og til Kristoffer for lånet av bilen i løpet av disse 9 ukene.

 

Roadtrip a la Spinnvill

Ruta vår. I alt 6000 km tilbakela vi på amerikanske veier.

 

Det var en gang et latvisk basketball-lag med noen muskelbunter av karer som skulle til USA. De hadde samlet sammen rubb og raka av kvinner og barn, pakket kofferten og stolt dresset seg opp i lagets drakt. I cabinbaggasjen lå starten på moroa. En taxfree avdeling tilsvarende Oslo-Torp lufthavn. Du får ikke mer moro enn du lager selv, tenkte de og satte i gang. Akkurat hva som foregikk på de bakre rekkene var uklart for de fleste passasjerene på Norwegians rute DY7031 til Miami, men noe var det som fikk piloten til å varsle om nødlanding over høyttaleranlegget i Boston grunnet upassende oppførsel. Så ille var det at kapteinen valgte å avlyse det andre måltidet for å ivareta cabinpersonalets sikkerhet. Etter ytterligere to varsler og innsamling av all alkohol i hele cabinen, landet piloten oss endelig i Miami. State police møtte opp i egne personer og tok med seg hele hurven uten en lillefinger-bevegelse fra oss andre. Definitivt feil land å introdusere østeuropeisk drikkekultur til. Snipp, snapp, snute så var forhåpentligvis den USA-turneringen ute.

For andre gang på roadtrip i Statene fikk vi gratis oppgradering og endte opp med en Dodge Avenger 2013 modell til å cruise sørstatene med. Yippiyey y’all!1 Vel ute på motorveien med vårt nye mobile hjem for de neste fem ukene, var det første som møtte oss ved bygrensa til Miami, et hinsides, gigantisk «star sprangled banner». God bless America. I Norge fremsto Miami for oss som en by der downtown er smykket med skinnende skyskrapere og en stjernespekket glam og luksus flyter over. Men luksushotellene, lamborghiniene og palmene som kler den kilometerlange, hvite South Beach i Miami Beach er kun et ansiktet utad. Mot Atlanterhavet. Bakenfor denne luksusen i Miami lever 1/3 av barna i fattigdom. Mange nabolag består av kvartaler med kvisete, sprukken hud. Bygningstomter der betongen har slått sprekker og ugrasset slått rot. Og vest-Miami er et sted du ikke har noen grunn til å være. Men kunsten har fått sin plass i Miami. Wynwood er bydelen der tilfeldige skriblerier er løftet til heldekkende gatekunst som pryder både vegger og hus. Det er et av få steder du får noe igjen for krumbøyd gange. «In the end, Love will be what saves us all». Visdomsord på fortauet. Kult sted. Vår hyggelige Airbnb vert, Erin, bodde i et tipp topp leilighetskompleks med svømmebasseng og treningsstudio i første etasje. Supert sted. Hun ga oss gratis billetter til Perez Museum of Contemporary Art der vi kunne glo på sju svarte firkanter klistra på en vegg, opprevne kanvas-firkanter og se filmer der bildene viste grønne regnskoger, mens stemmen i bakgrunnen snakket om en alminnelig oppvekst. Ikke akkurat stedet for svigerfar. Skal du til sentrum i Miami frakter en gratis sci-fi bane deg sjåførløs til og fra. Miami Beach er et posch sted, faktisk så posch at kjendiser som Madonna selv har bosatt seg på en kunstig øy, Star Island, rett utenfor. Klassisk promenade med restauranter og barer på den ene siden, park med treningsapparater og strand på den andre. Like ved stranda, i et tre holdt de grønnkledde tenorene og sopranene skvatrekonsert. Papegøyer. Ettersom månen med sin ring varslet om snø påfølgende dag og meteorologene sjelden er til å stole på, heiv vi oss på hjul. Vi tok rett og slett ikke sjansen.

Oppover Floridas kyst rasket vi med oss et par timers titt i Fort Lauderdale. By i mindre skala der kunstige øyer ligger på rad og rekke. Noen steder er det stengt for hvermannsen med port inn til boligområdene, andre områder kunne vi småkjøre igjennom og kikke på de enorme villaene med egen brygge der yachten lå klar. Rikmannsstrøk. Hvorfor var vi ikke føre var og kjøpte en gate her under finanskrisa, da du kunne få de for en slikk og ingenting? Pen strand med ymse treningsapparater og grillplasser som vender mot Atlanterhavets uendelige bølger har de også i denne byen. Hist og her på stranda sto små innhegninger med politilignende åstedsgranskende gule bånd. Kalenderen viste: skilpaddeklekking, og er det en ting dyrevernbevegelsen nerrafår er flinke til, er det å verne om skilpaddebabyer. Jevnlig blir det registrert om mødre har funnet det for godt å grave ned sine små kjære i sanden om natten. Innhegninger blir satt opp og markert med dato for forventet klekketid, og på kveldstid er alle lys mot stranda avslått så de nyfødte heller skal vandre ut mot havet.

Inn i evigheten fulgte vi I-95’s seks-felts motorvei gjennom et paddeflatt, eller skal vi si aligatorflatt landskap der sumpvekster og furutrær vokste i skjønn forening. At gjerdene som fulgte motorveien mil etter mil var HMS mot disse forhistoriske drapsmaskinene var noe vi antok. Da værgudene sendte en real Donaldsky som åpnet sine største sluser over Cape Canaveral, satt vi tørre i bilen utenfor Kennedy Space Center og kikket lengselsfullt inn. Været og lommeboka sa nei, det får bli neste gang. Uansett spennende å se stedet der romfartshistorien tok sine første skritt.

 

 

St Augustine

Ikke før vi hadde rasket tingene våre fra bilen og inn på motellrommet i St Augustine, braket været  løs igjen. St Augustine er USA’s eldste by og har brosteinsbelagte kriker og kroker proppfulle av koselige sørstatshus med ananasfontener og velstelte buskevekster innenfor staselige smijernsporter. En stor andel av dem tjener som luksuriøse Bed & Breakfast der draperte gardiner og lysekroner fra kolonitiden rammer inn omgivelsene for afternoon teen som serveres fra sølvfat. Å vandre gatelangs her er som å stupe ned i en stor godteripose. Selve hovedgaten var bilfri og sukkersøt, og minnet umiskjennelig om Disneyland med butikker og restauranter som annonserte sitt navn på gammeldagse skilt hengende ut mot gaten. Er du fan av popcorn, vil du gå bananas når du kommer til butikken der kun fantasien setter en stopper for smakstilsetninger. Til info: det selges blant annet popcorn med bløtkakesmak.

Fra Miami hadde vi nå kommet inn i et belte av USA der turistbransjen virkelig satset på spøkelsesturer. I skinnet fra stearinlyslykta fulgte vi historiefortelleren hakk i hæl gjennom St Augustines sjarmerende smug mens Tor gallopperte Sleipner med Mjølner i neven og dannet det perfekte bakteppet for kveldens forestilling. Klar anbefaling. Skulle du ha lyst til å studere her, kan du ta fag på colleget bygget av jernbanemagnaten Henry Flagler. En campus noe utenom det vanlige. Og på et slantent studentbudsjett kan du få gratis omvisning inkludert smaksprøver av den beste gin tonicen jeg noen gang har smakt på distilleriet i byen.

 

 

 

Georgia – The Peach State

Savannah

Utenfor Savannah bosatte vi oss på motell 6 ved Richmond Hill. I tre dager levde vi motell-livet. Dagene startet med å tasse ned i resepsjonen for å hente morgenkaffe, deretter to-tre runder til ismaskinen for å fylle den dedikerte isbitboksen full. Nok til å toppe kjøleboksen og ikke minst livredderen, camelbaken, som fra sitt lange sugerør forsynte oss med forfriskende isvann dagen lang. Når dagene var omme og utfluktene var utført, forskanset vi oss inne bak air condition-tette vegger med en ny runde isbiter.

Fra resepsjonsdamen fikk vi anbefalt en tur til Fort McAllister Historic Park. Langs landeveier passerte vi svære eiendommer med erketypiske sørstatshus, og da vi endelig passerte en postkasse som med sitt lille, røde flagg i stående posisjon varslet at posten fortsatt ikke var hentet ble det selvfølgelig foreviget av Skipper’n aka Director. Og ja, de har også gyngestoler på «porchen». Opptil flere. I stillestående, fuktig hete, i gresshoppenes sang og insektenes summing, nøt vi nistepakka på en huske i skyggene fra de eventyrlige eiketrærne.

Ryktet fortalte at Savannah var den koseligste byen i USA. Godt forberedt med filmen Forrest Gump friskt i minne fra kvelden før, ruslet vi rundt på leting etter benken der han forteller sin livshistorie til forbipasserende. Små parker lå tett som markjordbær på strå langs annenhver «avenue» og skapte en avslappende atmosfære. Rektangulære eller kvadratiske parker med massive «live oak»-trær som villig skyggela benkene, statuene og menneskene med sine enorme grener og skapte fortryllende omgivelser med «spanish moss» som hang dryppende fra grenene. Det var så romantisk at man kunne få tannverk. Og jammen så vi ikke snurten av Forrest Gump i blårutete skjorte, beige bukser og rød caps spurte avgårde fra kofferten sin stående igjen på fortauet like ved «Chippewa Square» der handlingen er filmet. I boligområdet lå vakre, velstelte sørstatshus side om side med brennende gasslykter ved inngangsdørene og balkonger med smijernsrekkverk. Med øyne som tinntallerkner og Skippern som ivrig fotograferte, fulgte vi kartet på kryss og tvers, gate opp og gate ned. #fårikkenok.

I løpet av oppholdet vårt her skjedde fire nevneverdige ting:

  • Med inspirasjon av kunstneren Brian McGregor ble to nye prosjekter og kunstneren El Snorro født. I stedet for å spørre om folk ville skrive ned sin nattlige drøm i en bok slik Brian McGregor gjorde, spurte vi folk vi traff om de ville skrive ned sin livsdrøm. En hel dag i Savannahs gater tok Skippern også bilder av forbipasserendes ansikter med deres tillatelse til bruk i et fotoprosjekt.
  • Vi ble introdusert for to likanes ideer:
    1. Amerikanernes realisering av Willy Wonkas sjokoladefabrikk der produksjonen foregikk i den ene delen av butikken for så å bli transportert med små vogner på skinner i taket til sin riktige salgshylle i den andre delen av lokalet . Alt som kunne lages av sjokolade, smør eller sukker, og aller helst i en kombinasjon, var garantert å finne her. Tjukkebollabutikker, kalte vi dem.
    2. Ved kjøp av 2 øl for 1 på Happy Hour, fikk Skippern med sin nummer 2 i plastkrus «to go» da vi hadde betalt regninga.
  • Vi bevitnet og startet (!) tre ekorns bustefykende krangel om deres nye livrett, honningristede peanøtter.
  • Vi observerte at kjæledyrs ve og vel er en voksende og blivende forretning i USA da vi langs veiene så «Hoof and Woof Pet Spa», oppdaget det ualminnelige høye antallet dyrebutikker og med egne øyne for første gang så en hund sittende i en spesialdesignet hundevogn på et kjøleelement i vinden fra to vifter.

 

 

 

South Carolina – The Palmetto State

Charleston

På vei til Charleston tok vi turen innom en gammel plantasje, Middleton Place utenfor byen. Svær eiendom som var noe inspirert av Versailles med hager i Fransk stil, innsjøer, fontener, stall, smie, mølle, fjøs, grønnsakshage og åkre der de i under slavetiden dyrket ris og bomull. Et eget lite samfunn disse plantasjene, der alt lages og dyrkes på egen jord.

Charleston var gjennomført. Gjennomført koselig og pen. Det som satte størst inntrykk på oss var boligområdet South of Broad nedover mot Battery Park. Når vi er på tur elsker vi å ta beina fatt og bli kjent med byer og deres mange forskjellige strøk. I løpet av en dag blir det fort 6-7 timer og noen kilometer på nakken før vi returnerer til bilen. Med en arkitektur lik byene i sørstatene var det lett å forville seg bort i brosteinsbelagte gater blant staselige herskapsboliger som lyste rikdom og luksus. At vi var på historisk grunn ble vi stadig påminnet ved hjelp av små skilt som fortalte om tidsangivelser, familieanliggender og det viktigste av alt, familiens sosiale rang. Advokater. Leger. Oberster. Plantasjeeiere. Undertegnere av Uavhengighetserklæringen.

Etter to dager i Charleston pakket vi oss inn i bilen og kjørte avgårde fra AirBnB verten som vi knapt hadde sett snurten av. Hennes uimotståelige hund, September, fungerte derimot perfekt som hennes stedfortreder. Fra tidligere reiser i USA var vi vant med leiegårder, skyskrapere og forretningsdistrikt, byene i sør hadde så langt vist frem crème de la crème av amerikanske byer. Vi var mette og fornøyde på bysightseeing, og egentlig klare for villmarken, men først skulle vi innom «The Historic Triangle».

 

 

 

Virginia – The Old Dominion State

Williamsburg

Fullt forberedt på å diske opp med kyllingburritos til vår couch-surfing vert, møtte vi opp på avtalt adresse i Williamsburg. Couch-surfing minner mye om AirBnB, men er i motsetning gratis og som navnet beskriver sover man hjemme hos verten. Man lager en profil om seg selv på nettsiden og er dermed klar for å bli tatt i mot av andre couch-surfere eller være vert selv. Anmeldelsene vår blivende vert hadde fått var: «AMAZING, INCREDIBLE, KIND, HONESTY, FUNNY, THE BEST EVER AND EVER!!!!» «our angel in America», i tillegg var fyren noe over gjennomsnittet ekstatisk over seile-livsstilen vår og hadde invitert oss med på seiltur i Chesapeake bay lørdag. Vi er helt sikre på at anmeldelsene stemmer overens med fyren, men at noen kan finne på å bo et slikt sted er uforståelig for oss. Bikkja (nei, det var ikke en hund) med navnet Dynamite, som i seg selv sier det meste om dens oppførsel, hadde spist i stykker mer enn halve vegg-til-vegg-teppet og ble omtalt av verten å være gal. Stanken i leiligheten var ubeskrivelig jævlig. Rotet i leiligheten var oppetter veggene. Møkket i leiligheten var alt annet enn fraværende. Det var derimot nøkkelen til leiligheten. Søkkvekk i følge verten som ikke brydde seg nevneverdig. Vi burde ha forstått det da verten på forhånd hadde annonsert at vi kunne få senga hans fordi han levde som couch-surfer i sitt eget hjem og foretrakk sofaen fremfor senga. En lille smule spesiell. Vi stakk til nærmeste Motell 6 som ironisk nok ble omtalt som «a dodgy motell» av Dynamites eier. Da er ikke selvinnsikten stor!

Med friskt mot møtte vi opp hos vår nye couch-surfing vert Sofya neste ettermiddag. Vi troppet opp akkurat tidsnok til en aperitif før maten fant veien til grillen. Det var fredag kveld. Det var «get together». Klokken 0230 fant vi oss selv fortsatt rundt bordet sammen med en herlig gjeng etter en flott opptreden med gitarspill og sang. En bedre kveld kunne vi ikke ha ønsket oss. Opplevelser som gjør at det kribler i reisefoten. Vi ble resten av helga. Kaklinga og latteren satt løst. Historiene med. Utveksling av erfaringer og planer. Livsdrømmer og realiteter. Mennesker som Sofya og Daniel bor ikke i hvert eneste hus. Tusen takk for et strålende opphold!

Men Williamsburg hadde også lært oss om USA’s historie. Jamestown der britene seilte inn i 1607 og bygget sin første permanente koloni. Hvite mann møter rødhudene. Sprøtt å tenke på at her møtte James Smith Pochahontas for 408 år siden. Colonial Williamsburg der vi som tilskuere levende kunne se og høre hva som rørte seg i gatene under Uavhengighetskrigen. Yorktown der det siste, seirende slaget mot britene sto. Blant britiske teglsteinshus og idylliske hager, endte vi opp på kirkegården. Irske folkemusikere som spiller opp til riverdans mellom gravstøttene er ikke noe vi nordboere ser hver dag. Amerikanerne derimot hadde linet seg opp med campingstoler og –bord for ikke å snakke om kjølebokser. Det var søndag. Det var kirkegårdskonsert. Heldigvis sto ikke Satanrock på programmet. Surreal, but nice. Proppet fulle av amerikanske pannekaker med smør, smør, smør, krem, syltetøy og bacon kjørte vi avgårde mot villmarken. Slik seilte oppholdet i Williamsburg noen ti-talls hakk høyere opp på skalaen enn ved oppholdets start.

 

 

1 Du har kanskje hørt filmfrasen «How are y’all doin’?» Dette er aldeles ikke et uttrykk som kun eksisterer på lerrettet, men brukes mer enn hyppig i hele området vi kjørte igjennom. Blant annet hver gang man kommer inn i en butikk og blir hilset av personalet med «how are y’all doin’?» Da Skippern i Charleston så kokeboken «Bon jour Y’all» knakk vi sammen. HAHA!

Over og ut.

Tekst: Ingunn

Foto og fototekst: Snorre


6 tanker om “Roadtrippin’ with my favourite ally

  • Live H. lilienberg

    Godt å høre dere ar dere har det toppers. Ta godt vare på hverander ,gleder oss til å følge dere på reisen videre . Klemmer fra tante Live

    • Ingunn Narverud Innleggsforfatter

      Takk for det tante Live! Nå har nettopp en voldsom tordenstorm passert oss, det var heftige saker!! Nå begynner vi å bli klare for Columbia:) Håper alt er bra med dere hjemme. Klemmer fra oss

    • Ingunn Narverud Innleggsforfatter

      Så koselig å høre:) Morsomt at dere følger med oss. Håper dere kommer på besøk i løpet av turen!

  • ChrisR

    Virker som om dere har runda sørstatene også, så langt! Høres ut som mye bra opplevelser 🙂 Minner meg på at det faktisk er veldig fint og koselig i sørstatene.. 🙂 vel verdt en tur til.
    Litt spent på dette mystiske fotoprosjektet??

    • Ingunn Narverud Innleggsforfatter

      Ja, tror vi i alle fall fikk rasket med oss veldig mange av godbitene fra sørstatene, og det var jo HEEELT TOPP!!! Jeg tar gjerne turen igjen også, Chris, så utrolig mange fine steder der at man kunne jo tenke seg å bo der for en tid. Det mystiske fotoprosjektet får du nok se resultatene av når vi kommer hjem:) Noen hemmeligheter må vi ha.

Det er stengt for kommentarer.