Når Neptun herjer 6


Gran Canaria – Kapp verde

For å krysse en del av et verdenshav trenger man mat. For å krysse to av to deler av et verdenshav trenger man enda mer. I alle fall med 2 stykk type dansk, type mann, 1 stykk type skipper, type mann, 1 stykk type aldri-mett type første offiser om bord med 1 siste påtroppende, ventende type SVÆR type mann på Kapp Verde. Proviantering del 1 ble gjennomført på høyt plan på Gran Canarias største supermarked, Alcampo. Her har de alt. I alle fall det meste. Når man har plukket med seg to handlevogner fulle til over randen, runder man kassa-apparatets kapasitet ca to-tredjedels ned i vognene og må betale for så å fortsette på den siste tredjedelen. Tre-fire timer tok moroa, og det med en møysommelig beregnet handleliste med noko attåt. Vi lå jo fortsatt på svai på Anfi, så YOLO (gummi-jolla for de som ikke er på fornavn) fikk praktisk talt kjørt seg dagen etter da vi hadde samlet krefter igjen.

Mandag morgen var vi klare for ny tokt med vaskeriet, CiD, Cash Diplo og Spar i sikte. At det sto en dansk eks-X-factor-stjerne fra Foreningen for Langtursejladsens Fremme (FTLF) på brygga og ventet på oss hadde ikke vi regnet med så tidlig på dagen. Tatt på senga. Eventuelt brygga. Kristian Krarup Frandsen (21 år) som akkurat hadde rukket å nyte det velkjente pscchhh’et fra en ølboks som åpner seg, fikk fart på seg da de to Spinnville som han hadde fulgt med på fra stranda kom innover i YOLO. Plan is nothing, planning is everything. Over en boks iskald Coca-Cola vasket Kristian og Ingunn tøy, mens praten satt løst. Samtidig reiste Skippern til CiD og handlet kalesjestoff og andre nødvendigheter, samt gjorde opp de siste regningene på Seilas. To handleturer, en på engroslageret Cash Diplo og en på Spar, samt avlevering av ferskt kjøtt til nedfrysning på den indiske restauranten senere, fant vi oss selv i cockpit med 3 ferdigpizza på grillen. Sent mandag kveld ankom vår andre danske fokkeslask, Claus Rasmussen (33 år), også fra FTLF.

 

 

Bare en dag med opplæring om bord, litt rengjøring og siste stuingsjobb av matvarene igjen så skulle vi være klare. Siste overnatting var i Puerto Rico hvor Spinnvill skulle få diesel og vann på tankene etter at vi hadde bestukket havnevakta med en fanta og en øl for å gi oss plassen vi hadde bestilt dagen i forveien. Et siste herremåltid på land før havet ventet oss. Maten på Taj Palace var like god som forrige gang. Pirrende indiske smaker som overfører sin aroma til smaksløkene og kiler deg på drøvelen, før de rutsjer ned svelget og godgjør seg i magesekken for videre fornøyelse i tarmene. Også en liten snartur i båten før vi skulle gjøre Shopping Centre a la Centro Commercial i Puerto Rico utrygg. Kræsj! Den ene håndsveisede, one-of-a-kind hengselen på badeplattformen, sveiset av svigerfar og Cornelius på verkstedet hjemme på Stathelle, brakk tvert av på grunn av en fastrustet bolt. AVREISE UTSATT! På ubestemt tid, i et land der maniana-maniana herjer som sand i tørre kaktus. Ved kveldens slutt var vi enige om to ting: Centro Commercial og omegn (les: Lasse Johansens dansebar) er uslåelig på sightseeing-toppen og kommer til å bli dypt savnet. 2: badeplattformen måtte fikses. Spørsmålet var bare hvordan og hvor lang tid. Heldigvis viste det seg at den lokale sveiseren var dansk, han. Flaks for oss. Flaks for Spinnvill som fikk badeplattformen sin opp igjen på null komma niks etter iherdig jobbing av skippern. De rustne hengsle-boltene ble byttet ut med nye syrefaste bolter supplert av Bobby på forrige besøk. Mens alt sto på var vi aper i bur. Havna i Puerto Rico er nemlig ynglested for norske turister spradende langs brygga og båtene, som stopper opp og kikker, kommenterer uten nasjonalitet til båten tatt i betraktning. «Tror du han skal opp i masta?» «Ja, nå skal han opp i masta. Se han klatrer oppover» «Nei, guri nå er han halvveis». Ankerkjettingen var flyttet fra ankerbrønnen til den ene locker’n i cockpit, en siste handling av frukt og grønt var unnagjort, en rikelig porsjon med spaghetti bolognese var kokkelert og vi var nybrusebadet (= dansk for nydusjet). Klare. Klare for hav. Atlanterhav. Verdenshav.

Mann-over-bord øvelse må til. Noen timer ut fra Gran Canaria kastet Skippern ut en rød dupp. Tre ganger reddet vi den røde duppen. Nesten. Da idioten på tredje forsøk ikke svømte bort til badeplattformen som passerte en meter unna eller fenderen som hang i tauet etter båten, var vi nær ved å gi opp. Plutselig skyter en hvalrygg vannflaten med tilhørende vannprusting på babord side. Først i overflata på vei vekk fra oss. Deretter tre ganger med kurs mer og mer mot, før den forsvant. Med blikk på duppen bak oss får vi øye på den igjen. Rett akterut med stø kurs mot oss 2-3 meter under vann. Beist på 10-12 meter. Det vil faktisk si omtrent like lang som båten. Det siste vi ser før den forsvinner under Spinnvill er halen på vei mot overflaten. Hjertet i halsen. Tiden sto stille. 4 stykk fjetret. 3-4 meter foran båten dukker den opp igjen. «Nå starter vi motoren og drar!», beordret Skippern etter å ha takket høyere makter for at bunnstoffet var blått slik at det ikke ble noen parringslek med Spinnvill. Duppen flyter nok fortsatt hvileløst omkring utenfor Gran Canaria.

De neste to dagene hadde vi fine seilaser med 15-20 knops vind på platt lens. Spinnvill fosset gjennom vannet. Lyden av skummende, brusende saltvann satte seg på trommehinna. I nattens mulm og mørke skjøt små, grønne morildstorpedoer gjennom vannet. Natteravner av noen delfiner som ikke ville vise seg på dagtid. Månen steg ildrød opp, før den kledde seg i sølv med spindelvevet av skyer. Gitarspilling på styrbord-flanke. Norske ord ble vekslet mot danske og omvendt. Slagerne var snaskete (=dansk for ekkelt, grisete eller sølete som selvfølgelig ble hektet på dreng til snaskedreng), en lille smule (=littegrann) og ged (=geit på norsk. Ja, det er skrevet fritt fra uttale). Vaktene gikk sin vante gang. Kristian rakk å mene at dette var den beste flybilletten han hadde kjøpt før det begynte. Stiv kuling. Mellom 28-35 knop. I tre døgn så vi hele Atlanterhavet mens Spinnvill surfet og skrudde nedover bølgetoppene, og møtte en blå vegg i bølgedalene. Nesten uaffisert av sjøsyke holdt vi koken i vaktsystemet. Kaklinga som hadde vært på topp-gir var nedadgående. De neste 3 dagene var det mer eller mindre to omkved i cockpit: «Hva er kursen?/Hvad er kursen? Hvor mye blåser det?/Hvad blæser det?». I slik sjø skalker man de fleste luker og dører for å unngå sjøsprøyt inn i båten. Å sove under slike betingelser kan beskrives som hermetisert i en glassfiberboks på 40 graders dampvask i en vaskemaskin.

Horder av flyvefisk var de eneste sjødyrene vi så. Til gjengjeld var det mange. Fantasillioner. Tolv blindpassasjerer hadde mønstret på i løpet av natta da sola sto opp andre dagen i den stive kulingen. På sin formiddagsvakt fikk Skipper’n det heftigste surfet. 15,5 knuter ned en bølgedal. Iiiiiiik! En fåmælt gjeng. En siste natt med stiv kuling. Måneløs da vinden var kraftigst. Lyskaster akterut inn i bølgeveggene. Skipper’n på dobbelvakt med Claus og førsteoffiser vendt akterut som rapporterte bølger i størrelse og hyppighet. Kristian hadde krampeaktig besøk av Jon Blund før vakt. Vår tøffeste seilas så langt, 6 meter bølger som bryter fremover er ikke noe å leke med.

Dag 6: Førsteoffiser på morgenvakt. Også ut av disen, plutselig var det der: LAND! Før avreise hadde jeg gitt delfin-garanti til de danske drengene, men makan til 5 dagers delfin-tørke! Men velkomstkomiteen på 10-15 medlemmer møtte oss. Endelig. 2 danske drenger og 1 førsteoffiser i baug. Arrrribaaa! 6 dager og 7 timer etter forrige landkjenning la Spinnvill til kai i 25 knop vind. Vel seilt og bra jobba av hele mannskapet.

Vi hadde seilt som Toto synger, down to Africa. I Mindelo, hovedbyen på San Vincente 1 av de 9 øyene som utgjør Kapp Verde, lå vi i den nye og brillefine havna med slagordet: The one and only. Flotte fasiliteter med dusjer, havnekontor, låsbar port og bar. Vandring gatelangs forbi butikker du ikke kunne se var butikker før de åpnet dørene, markedshall med salg av fisk, frukt, grønnsaker og ferske egg og byens fattigste sjeler med strak hånd ute. Annerledes enn Europa på mange måter. Den evige jakten etter å skaffe penger. Om du ikke trenger en dårlig kopiert mobillader, men gir som avslag et kompliment for shortsen til selgeren blir du fort tilbudt å kjøpe den i stedet på stedet. Alt og alle er til salgs. Over- eventuelt underpriset. Avhengig av business. Sammen med to andre norske båter fikk vi en guidet tur på pick-up. 13 passasjerer. 11 på hjemmesnekrede benker på lasteplanet. Aldeles ikke fullastet. På øyas havsmuseum, om det kan kalles et museum og ikke en dårlig oppsatt 1 klasse utstilling fra 90-tallet, på et sted der ingen faktisk bodde. Vassing på en finkornet, hvit, langstrakt strand. Lunsj på en lokal sjappe i den andre byen på øya. Ettermiddagsbad på stranda.

Proviantering del 2 for Atlanterhavskryssingen gjorde vi i Mindelo. Planen var å handle littegrann (=en lille smule på dansk for våre danske lesere) og slik «toppe» lageret vi hamstret inn på Gran Canaria. Supermarkedkjeden Frigata på Kapp Verde er ikke akkurat stedet å gjøre dette så vi dro med handleliste og en økonomipakning med tålmodighet til engroslageret i utkanten av byen. Kan anbefales for storhandling av tørrvarer, drikke og hermetikk. De har også noe ferske varer. Vær forberedt på store kvanta. Vår andre anbefaling for denne ekspedisjonen er å ta bil med mindre du har lyst til å krangle om betaling med en lokal fyr og ¼ av byen som støttespillere. De var ikke på vårt lag. 0-1 i vår disfavør. Ferskt kjøtt handlet og vakuumpakket vi selv hos den lokale, trønderske slakteren. Topp service og godt utvalg av både ferskt og frossent kjøtt. De fryser gjerne ned for deg for senere avhenting.

Lørdag kveld bar det ut for å gjøre den beste strandbaren utrygg. Inntoget av nordmenn og dansker fra 4 båter lagde liv og røre på stedet, godt hjulpet av live-bandet. Forestilling i moderne dans av vår lokale, teatralske danseinstruktør, Claus, swing og freestyle fra oss andre. Etter endt kveld syns noen det var trygt å traske i byens mørke avkroker med ei lokal maskulin dame dekorert med gotiske bokstaver i nakken og ymse arr langs armer og ben på en ulønnsom jakt etter nattmat. Andre sovnet før hodet traff puta 2 timer før soloppgang. 24 timer senere skulle Spinnvill legge ut på Atlanterhavskryssing.

 

 

Tekst: Ingunn, Foto og fototekst: Snorre.


Legg inn en kommentar

6 thoughts on “Når Neptun herjer

  • Anne-Grethe Narverud

    Mye har skjedd som vi heldigvis ikke har visst, før det endte bra. Godt dere har kommet i litt smulere farvann nå. Ønsker dere en stille og rolig tid framover med gode opplevelser.

    • Ingunn Narverud Post author

      Ja, turen var veldig fin. Forstår det samme på dere! Vi håper å treffe på dere også. Vi ligger nå på Martinique. Hvor er dere?