Miss Colombia + trekkspillamigos + kaffe = Colombia 3


Colombia (29.10.-21.11.15)

Tiden til Morten om bord var snart svunnen, tre uker var gått i et rasende tempo. Før hans avreise tok vi turen til Cartagena de Indias som hadde rykte på seg for å være Sør-Amerikas mest romantiske by. Rimelig mange byer å ta av i Sør-Amerika så dette lovet jo bra. Med dør-til-dør-leveranse fra marinaen i Santa Marta, bar det avgårde i minibuss. Alltid flott å oppleve landet fra bussetet. Se variasjonene i landskapet og tettsteder og byer som fyker forbi utenfor vinduet. Utenfor Barranquilla åpnet landskapet seg til et svært slumområde. Grusomt syn å se hvordan mennesker kan leve i slik elendighet. Tett i tett med lappverk av falleferdige skur hvor konstruksjonen er basert på prinsippet «man tager hva man haver». Søppel og antageligvis kloakk fløt i enhver avstikker av grusveiene rundt skura. Umenneskelige forhold. Det stakk i hjertet der vi satt i air condition og drakk forfriskende, kalde kokosnøtter som hvilte i fanget. Kontrast.

Hotellet vi hadde booket i Cartagena de Indias lå innenfor bymuren til gamlebyen. Stilig innredet med tunge, mørke møbler og temaet hav og sjø. Vi boltret oss på 5 mannsrommet vårt og inntok lunsjen på den herlige takterrassen før vi tok bena fatt. Trange smug med murhus i tre størrelser der husets høyde fra gammelt av steg i takt med familiens velstad. På de massive dørene hang statussymbolet som viste hvilken sosial rang familien hadde. Dørhammere. De jeveste familiene bar symbolene firfirsle som tegn på kongelig/adelig, eller løve som tydet på militær tilknytning. Balkonger og blomster. Cafeer og restauranter. Mote- og brukskunstbutikker. Parker med statuer og torg med salgsboder. Hele pakka som skulle til for å skape den ultimate romantiske stemningen som gjorde at Cartagena de Indias levde opp til ryktet sitt. Etter en flott  2 timers gratis guidet tur i Cartagenas kriker og kroker var vi godt kjent og visste et par ting mer om Cartagena og Colombia enn da vi kom. I Colombia feirer de det som feires kan, og gjør dette med mer enn måte. Ikke få ganger så vi feststemte kvinner og menn kledd i hvitt som er kleskoden for deltagere i både bryllup, bursdager og ikke vet vi hvilke andre anledninger. Det viste seg at frigjøringsdagen til Cartagena de Indias var dagen etter og feiringen skulle pågå en måned til ende. Miss Colombia er et stort tema. Så stort at de har et hovedkontor med innfelte bilder av alle Miss Colombia fra tidenes morgen i brosteinen på fortauet utenfor. Den nåværende smykker seg i tillegg med den jeveste av verdens priser på området, Miss Universe. Skjønnhet og utseende er virkelig noe som har rotfeste i ryggmargen til de aller fleste colombianske kvinner. Sminke, hårstyling, høye hæler, smykker og trange kjoler er svært utbredt. Jammen var vi ikke så heldige å se kombinasjonen fest og Miss Colombia dagen etter. Rubb og raka av Cartagenas innbyggere og turister fant veien til paraden med dansende kvinner og menn utkledd i fjær og glitter, kjoler og dresser. Ruvende over folkmengdene «poset» og smilte de vakre kandidatene til årets Miss Colombia i sin fineste stas på dekorerte mobile podier. Det kan umulig være så annerledes enn karnevalet i Rio de Janeiro. Samme kveld var det til og med kamp mellom Uruguay og landets store stolthet, fotballandslaget. Hver gang det er kamp, og det er ikke så sjelden, traver alle som en rundt i gule drakter og skjerf i gult, blått og rødt. Colombias farger.

 

Etter tre dager i Cartagena de India skiltes våre veier. Mens Morten satte snuta mot New York og Norge, tok vi turen til Salento og kaffeområdet i Colombia. Tusen takk for kjempehyggelig besøk og all mulig hjelp, vi skulle gjerne hatt deg med videreJ På vei dit var vi hovedpersoner i episode nummer 4 i serien Språkvansker: Snorre og Ingunn ønsker å forhøre seg om mulighetene for at drosjesjåføren i Pereira kan kjøre de hele veien til Salento. Litt senere da våre gloser og fraser var uttalt, nikket og lo vi til drosjesjåførens monolog mens vi stolte sa til hverandre «at det er utrolig hvor mye man forstår bare man kan noen få ord». Da sjåføren hadde snakket i ti minutter snappet Skipper’n opp et ord i monologen og skjønte at drosjesjåføren var på ville veier i forhold til vår forespørsel om å kjøre oss til Salento. «Han snakker om fisk, han sa pescado!» Hahaha! Det ble buss på oss til Salento.

Vi hadde hørt mye om Salento som var akkurat som vi hadde hørt. En koselig liten by midt i den colombianske landsbygda. Her hersket fred og ro. Inntil helgens feiring av ett eller annet banket på døra. Da var det fritt fram for matboder på torget, folk i gatene og barneleker. Rundt parken presset voksne vakter runder med disse manuelle kjøretøyene utformet som hester og jeeper. Inni satt stolte, frydefulle barn som var overbevist om at de styrte doningen selv. For en glede. Det enkle er ofte det beste. Vi vandret rundt og kikket på folkelivet mens vi gnafset i oss en herlig maiskolbe fra grillen, eller smilte og fulgte med fra bordet utenfor matboden som serverte oss friterte plantain-pannekaker (patacones) med lokal frityrstekt ørret. I Salento bodde vi på en «finca» (bondegård), Mocambo. I dalsøkket mellom grønne åser og fjell våknet vi til hanen som gol og sløvet i hengekøyer mens vi lyttet til stillheten som ble brutt av kuene som rautet. Herlig sted. Det aller, aller beste med hele Mocambo var Lorenzo <3. Denne ville papegøyen som for to år siden bestemte seg for å bo på Mocambo hos matfar Alfredo. To utflukter sto på tapetet i Salento. Først var det Cocora-dalen. Eneste stedet i verden som huser opptil 80 meters høye vokspalmer. På hesteryggen red vi langs en bekk innover i et frodig landskap med fjell og regnskog om hverandre. Da vi fortsatte til fots var formen aldeles ikke på plass. Tungpust. Og pes. Vel opp på høyden kunne vi sjekke av høydetrening på lista. 2860 moh sto det på skiltet. Skidt! Disse palmene lever nemlig kun på 2000-2800 moh. Fjellheimen i Norge er vakker, men den mangler vokspalmer. Makan til vakkert fjellandskap skal man lete lenge etter. Naturperle. Kameraet fikk kjørt seg da «Director» aka Skipper’n løp som en virvelvind opp og ned åsryggene, inn i mellom palmene og ut på slettene mens han knipset vilt i fugle- og froskeperspektiv. Og Snorre-perspektiv. Ferdselen til og fra Cocora-dalen foregikk på følgende måte: Ta en Willy (amerikanske jeeps fra 50-tallet) og skvis seks personer inn i baksetet og tre i forsetet, mens to personer henger bakpå springbrettet. Topp taket med 10 poser sement og pukk, og fyr opp en av kasettene med Colombias svar på Gitarkameratene, trekkspillamigos, og vi er klar for hjemveien. Mottoet deres er: Det er ikke fullt en gang når det renner over. På andre utflukt tok vi beina fatt og gikk til en kaffefarm en time utenfor Salento. Vi fikk en-til-to-foredrag av guiden og rundtur som inkluderte alt fra høsting av bønner til prøvesmaking av produktet. På hjemveien til Mocambo ante Førsteoffiser fred og ingen fare langs kjerreveien. En halv meter fra foten min kravlet et uhyre av et beist. TARANTELLA. Ingen fare du lissom. SKRIIIIIIIIIIIIIIIIIK. Det tok noen timer å komme over sjokket. Etter fire dager i Salento satte vi oss godt til rette for en sekstimers halsbrekkende busstur gjennom fjellandskapet med Medellin som destinasjon.

En dag i Medellin hadde vi til rådighet. Verdens farligste by på 90-tallet da hvermannsen ble kidnappet og eller drept på åpen gata. Narkokartellene gjorde gatene utrygge, tusener av folk forsvant sporløst fra løse lufta og kokain var roten til alt vondt. Nå derimot er det bare bier og blomster. Nesten i alle fall. Vår varmeste anbefaling i Medellin er å ta en guidet fottur med «Free City-tour». Vanvittig bra! Guiden var tidligere professor og en utrolig dyktig pedagog som på en svært underholdende måte lærte oss litt av hvert om Medellin og Colombia generelt. Alene tok vi en tur med kabelbanene opp og ned åskammer der bebyggelsen under oss var av samme kaliber. Mursteinshus der fasadene var det eneste som så noenlunde presentabelt ut, hvis de i det hele tatt gjorde det. Bølgeblikkstak med påmalte figurer i tagging-stil. Ytterst interessant å tusle rundt i gatene i forskjellige «communa» (bydeler). Ikke flust av turister der. Som vanlig var de to Spinnville de to eneste hvite som tuslet rundt. De lokale var vennlige, imøtekommende og flere ville snakke med oss. I TV-serien «Narcos» ble spesielt Communa 13 trukket frem som en beryktet bydel, og selvfølgelig måtte Skipper’n dit. Virkelig en up-and-coming bydel der byrådet hadde satt inn utendørs rulletrapper langt oppover i høyden for å lette og hjelpe bebyggerene, og slik vise at de ønsker å satse på lavere sosiale klasser. Foruten om noen tenåringsgutter som helt klart hadde «bad ass»-potensiale var det lite skummelt å spore. Gatekunsten var derimot til stede i hopetall. Det jobbes aktivt for å «friskmelde» kriminelle strøk og bydeler i Medellin og mange ansees som trygge, mens andre fortsatt har en jobb å gjøre på den fronten. Pueblo-bydelen som vi bodde i, tilhørte den trygge delen og her ynglet hosteller, hippe og kule restauranter, kafeer og utesteder. Aldri i livet hadde jeg trodd at Colombia kunne være så moderne.

Tilbake i Santa Marta gjorde vi oss klare for avreise til San Blas, Panama. Klare for å forlate storbyen og fastlandet som hadde tilfredsstilt det etterlengtede behovet for noe større enn øystatene kunne tilby. Klare for å forlate de blodtørstige jævlene i havna som syntes å bry se lite om hvilken blodtype som sto på menyen. Mygg. Og da Spinnvill satte kursen mot nye horisonter og øde palmeøyer i vest, tok vi farvel med dette fargesprakende, vakre, livlige landet som for oss står høyt på lista over reisemål i fremtiden. De flagrende krabatene som møtte oss allerede langt til havs på seilasen til Santa Marta, og hadde fotfulgt oss siden, tok farvel da sola sto i senit. Sommerfugler.

Sist men ikke minst – bli med å se turen i levende bilder!

In Colombia part 2 we abandon Spinnvill in the Santa Marta marina, and go explore this great country! The amazing Zona Cafetera, cozy Salento, the marvellous Cocora valley and the most dangerous city in the world during the 90’s – Medellin. Pssst, click on the «CC» button on the movie to add english subs :) from Snorre Føreland on Vimeo.

Over og ut.

Tekst og fototekst: Ingunn

Foto: Snorre


Legg inn en kommentar

3 thoughts on “Miss Colombia + trekkspillamigos + kaffe = Colombia