Klinkende klar sekser


Tennessee – The Volunteer State (09.09-22.09.15)

Chattanooga

Inn i hillbillienes ødeland cruiset vi avgårde forbi gudsforlatte plasser der sørstatsflagget vaiet i vinden. Men Gud hadde aldeles ikke forlatt de som bodde der, vi befant oss midt i tjukkeste bibelbeltet. Church of God eller Church of Jesus Christ of the Latter-day Saints. Eller som Skipper’n mener de kaller kirkene sine, The Church of God, Jesus, the Holy Spirit and the people of Murphy because they are good people. Er man heldig passerer man her en og annen bensinstasjon, men avstandene kan fort være for store for bensintanken. Når man endelig kommer til en etterlengtet bensinstasjon er klientellet typiske hillbillies eller kanskje til og med en redneck med tattoveringer, helskjegg, sneipen i munnvika, rutete skjorter, slitte dongeribukser og caps. Ikke andre steder enn her har vi sett den noe uvanlige forretningskombinasjonen «Drugs and Guns». Da vi fant det for uttrygt å kjøre videre i mørket på grunn av ville dyr, tok vi inn på Days Inn. Etter åtte dager i villmarka var det ubeskrivelig deilig å sove i en «kingsize» seng med hvite, rene lakener.

I Chattanooga fant vi fram til adressen til vår andre coach-surfer-vert, Katina. Hun hadde for anledningen tatt fri fra jobben for å vise oss rundt i et av den industrielle revolusjonens største møtepunkt. Nå har Chattanooga satset mye på kunst og smykker seg med et hypermoderne museum med moderne kunst, en skulpturpark og parker langs elvebredden. Området rundt byen er også kjent for flere typer ekstremsport, og vi hadde rafting på agendaen da vi ankom Chattanooga. Oppholdet vårt ble derfor noe amputert da det viste seg at all slik aktivitet var mer eller mindre ferdig for sesongen, men en trivelig dag, et herremåltid sammen med Katina og en god natts søvn var ikke å forakte før vi dagen etter suste avgårde til New Orleans.

Louisianna – The Bayou State

New Orleans

På I-59 gikk det radig unna. Ikke mindre enn fire statsgrenser passerte vi på den 1100 km lange turen til New Orleans (eller NOLA som amerikanerne selv forkorter det til). Georgia. Alabama. Mississippi. Louisianna. Millionbyene fòr forbi bilvinduet som skyskraperøyer i det fjerne.  Birmingham. Hattiesburg. Tuscaloosa. Etter inspeksjon av airbnb-rommet vi hadde leid i NOLA, måtte vi bite i det sure eple og finne et motell i nærheten. Det er ikke alltid andre gjester har samme preferanser som deg selv, selv om de kun har lovord å si om stedet du valgte. Scott derimot, som ble vår nye airbnb-vert for resten av oppholdet, bodde i et trygt strøk av byen i et erketypisk NOLA-hus. Et shotgun-hus. Smale, lange hus med inngangsdøra på den ene kortsiden og en gjennomgående planløsning. Særs spesiell, men sjarmerende byggestil som franske koloniherrer innførte på sin tid. De delte inn kvartalene i svært lange, men smale tomter hvor poenget var at de skulle kjøpe flere parseller for å bygge hus. De aller fleste hadde derimot ikke råd til mer enn en, maks to parseller, noe som tvang fram denne spesielle byggestilen. Det er jo en kjent sak at franske biler har mange særtrekk, kanskje er det slik med hus også. Med et noe skeptiske førsteinntrykk til denne byen som alle vi har snakket med roser opp i skyene og slenger på et «you gonna love it», bar det ut i NOLAs gater på et noe utradisjonelt fremkomstmiddel. Tandemsykkel. Scott hadde nemlig en real samling med ikke mindre enn 8 sykler stående i stua til disposisjon for alle hans airbnb-gjester. Verden smiler til deg på en doning som dette. Folk på gata stopper opp, ler og kommenterer. Sjåfører og passasjerer i biler peker og smiler. Og medsyklister gir tommel opp.

Det skulle ikke mange kvartalene til på sykkel før vi forsto hvorfor alle elsker denne byen. Topp fem ting å gjøre i NOLA:

  1. French Quarter er et må-se. Du har ikke vært i NOLA hvis du ikke har sett dette. I helgene er det liv og røre 24/7. Bourbon Street er galskapens navle. Tettpakket med barer og utesteder som stort sett alle leverer «live» musikk i en eller annen form på kvelds- og nattestid. Et yrende liv uten sidestykke og definitivt et yndet sted for utdrikkingslag. Det er opphavsstedet for de mange tusen perlekjedene i alle regnbuens farger som du ser hengende på lyktestolpene, i trærne og på strømledningene overalt i byen. Hvordan du gjør deg fortjent til at feststemte folk kaster det til deg fra de snirkelte smijernsbalkongene, må du oppleve selv. Du er ikke den samme etter en lørdagskveld her. Men det er ikke bare nattelivet som gjør French Quarter til hva det er. Det er umettelig å traske gatelangs og kikke på arkitektur og rariteter. Ta også en tur inn i Saint Louis Cathedral og kjenn på den svale stillheten som kontrast til lurvelevenet utenfor. Det er kanskje ikke tilfeldig at jazz-gatebandet «Silence Sucks» ofte spiller for sitt publikum av tilfeldig forbipasserende utenfor kirkedøra.
  2. Har du bil og en ekstra dag til rådighet bør du angre på om du ikke valgte å besøke Oak Alley Plantation en times kjøretur fra NOLA. Stedet er en drøm og eikealléen deres er enestående. Hakeslep og øyne som tinntallerkner er på sin plass her. Ta med kamera. Det er verdt et bilde om sola skinner eller regnet høljer ned, jeg lover. Omvisningen i huset og den selvguidete turen rundt slavehyttene er meget bra. Som del av sukkerrørproduksjonen sin har de forøvrig en ytterst interessant reklame om sukker som du ikke tror eksisterer før du ser den.
  3. Gå på jazzklubb i Frenchmen Street. Mange store navn i jazzens verden har sitt opphav fra klubber i akkurat denne gata. Når du har fått nok av «brides to be» og deler av Bourbon street stenger ved 0200-0300-tiden, er det fortsatt tid nok til delta i «jammen» i Frenchmen street.
  4. Beignets fra Cafe du Monde er frityrstekte kaker servert i et fjell av melis. Må smakes.
  5. Stikk deg bort i de lavbebygde boligstrøkene der det neste huset viser mer sjarm enn det forrige. At en og annen forfallen rønne finnes hist og her gjør strøkene bare mer levende. Rikmannsstrøket Garden District byr på herskapsboliger fra plantasje-eiernes storhetstid. På rekke og rad ligger de kun adskildt av velstelte hager og eiketrær med «spanish moss» hengende fra grenene. Flere av husene i nabolaget har vært med i filmer og TV-serier.

Da vi hadde gjort alt dette besøkte vi den norske sjømannskirken som enn så lenge har en filial her. Og selvfølgelig serverer de vafler. I flere timer pratet vi med de elskverdige, hyggelige damene Diane Snemyr og Astrid Devlin. Tro eller ikke tro, vi anbefaler alle sterkt å gå innom en norsk sjømannskirke om reisemålet ditt har en.

Dette er en by der synske gjør stor forretning, og kjenner du voodoo-kunsten kan du antagelig livnære deg i New Orleans. Matskribenter er nok heller ikke arbeidsledig. NOLA er foruten om jazzen, kjent for sitt kulinariske kjøkken. Det sies at man i NOLA kan spise på et nytt sted hver dag i 10 år uten å ha forsøkt alle restauranter og spisesteder. Det tror jeg på. Med sin særegne arkitektur, sine fengende jazzrytmer, sitt yrende folkeliv og sine gammeldagse trikkevogner går teppet opp for en forrykende forestilling i 1920-tallets stil i denne vidunderlige byen. Dette er New Orleans. «You gonna love it».

Florida – the Sunshine state

Orlando

Scener på film har ofte rotfeste i virkeligheten. Langs motorveien i Alabama så vi skilt som i god tid opplyste om «state priosoners at work». Ser ikke det hver dag hjemme. I elleve timer hadde Dodgen spist miles som karamelliserte epler og vi hadde passert bygrensa til Orlando som var vårt mål for kvelden. I tolvte time hørte vi en lyd. Dodgen oppførte seg ikke lenger normalt. Punktering. Crap. Etter en kjapp inspeksjon utenfor et motell viste det seg at bakhjulet hadde fått seg en real omgang. Gummien var «spist opp» helt inn til stålnettinglaget på et stort området. Iiiiiiiiiik. Livsfarlig. Ikke en vanlig punktering med andre ord, noe galt må det ha vært. Tankene i hodet svirret rundt hvordan det hadde gått om punkteringen skjedde på motorveien i 120-130 km/t fart. Iiiik igjen. Leiebilselskapet Thrifty ga oss ny, tilsvarende bil på flekken og lovet oss en refusjon pga risikoen vi hadde vært utsatt for. En refusjon vi imidlertid ikke har sett snurten av.

Dagene i Orlando tilbragte vi hos en gammel seilervenn av familien Føreland, Jan Arvidson aka Janne. Sammen med Sissel, Bobby og Snorre seilte han på 90-tallet til Karibien med sin egen familie i sin S/Y Havsørn. Janne bodde i et flott leilighetsområdet med basseng, treningsrom og grønt arealer i Winther Park. Med tordenvær og regnvær ble det nå rolige dager i denne forstaden. Minutter ved bassenget når sola skinte. Timer med shopping på outlets. Et typisk amerikansk påfunn testet vi dessuten ut: Kombinasjonen kino og restaurant. Tommel opp. Janne viste oss det som var verdt å se i Winter Park: boligstrøket der de rike holdt hus eller skal vi si mansions, stampuben Fiddlers og østersmåltid på puben Gators. Tusen takk for at vi fikk campe hos deg Janne, det var helt topp! Florida er kanskje aligatorenes favorittstat i USA. Og aligatorene er en av stjernene i Floridas turistbransje. Ikke tilbyr de bare diverse aligatorturer ut i sumpen, aligatorhoder i alle størrelser selges over enhver disk så vel i en souvenirbutikk som på en bensinstasjon. Flatt, sumpig landskap med et enormt elvenettverk hvor aligatorene kan boltre og gjemme seg i vilniset og samtidig leve i skjønn forening med Floridas mange melkemaskiner som gresser i elvekanten. Kuer. En dobbelsidig forståelse om at aligatorene ikke kan drepe kuene og at kuene på sin side ikke ser aligatorene som en trussel har over tid utviklet seg. Uvirkelig er det allikevel å se kuene nesten plompe uti vannet der et par vaktsomme øyne så vidt bryter overflaten noen meter unna. På en viftebåt som kruset overflaten så vi dette samlivet på kloss hold. Samme sted måtte vi jo selvfølgelig smake på disse glidende drapsmaskinene fra urtiden. Jeg kunne levd et liv fint uten, men moro lell.

St Petersburg

Turen nærmet seg slutten. Fem uker var snart passert. Siste rest av USAs pulsårer gjorde vi unna på strekningen Orlando-St Petersburg-Miami med et coach-surfing opphold hos ungarske Marta og Gyorgy i St Petersburg. Gjestfrie, interessante mennesker med et herlig hjem de selv hadde restaurert fra et nedslitt uteliggerreir til et personlig, koselig forstadshus kun innredet fra loppemarked, garasjesalg og dødsbo. Da tre netter var forbi hadde vi sett Gulfkysten av Florida som virkelig kan anbefales fremfor Atlanterhavskysten, sett en sjøku (manatee) som kun finnes her i hele verden og vært publikum til en særs spesiell middagsforestilling. Kvelden hadde aldeles ikke vært den samme uten å overvære Marta og Gyorgys to høyrøstede naboer som ropte, skrålte og overdøvde hverandre fra hver sin side av langbordet. Tilbake i Miami møtte vi to kjente fra fedrelandet, Sissel og Bobby kom fra tidlig høst til fuktig hete. Veldig koselig å se de to igjen som skulle være med ned til ABC-øyene, få Spinnvill på vannet og seile i det Karibiske hav.

Nok en gang levde USA opp til en klinkende klar sekser på Spinnvills vurdering av reisemål. Vi hadde kjørt vår del av landets X antall miles motorveier og sett vår del av sprengte bildekk og døde beltedyr for denne gang. «The land of the free, the home of the brave» er så BRA at man kan skrive side opp og side ned om menneskene, naturen og opplevelsene. Ja, de har kanskje noen merkelige ting fore seg. For eksempel målesystemet deres som fortsatt har rotfeste i steinalderen. En tomme, en fot og en kopp er jo på ingen måte standardiserte mål. Men de har rett og slett fått det til. De er noen jævler på stoppskilt, zip lock-poser, highways, trafikkmaskiner, byplanlegging, forkortelser og ikke minst elsker de rekorder. Den første. Den eldste. Den største. Den lengste. Men sjelden den minste. For i dette landet er alt større enn størst. En amerikansk veps måler tre norske i størrelse. Et tusenbein kunne vært en slank iberia-snegle. Til og med amerikansk gress er sikkert fire ganger bredere enn hjemme. Men de kan ikke brød. Der har vi noe å lære dem. De slår oss derimot ned i støvlene på en del andre matretter. Kommer du for eksempel på noe verre å frityrsteke enn smør? Turducken = en kylling inni en and inni en kalkun. Det eksisterer. Da vi tok oss selv i å bli sjokkert over at enkelte banker og restauranter ikke hadde drive-up ATM eller drive-thru matservering var det på tide å komme seg tilbake til Spinnvill. Før Halloween-hysteriet satte i gang for alvor forlot vi Miami og USA i en dundrende tordenstorm AT OUR OWN RISK.

Over og ut.

Tekst og fototekst: Ingunn

Foto: Snorre