#Kitingiturkisenyanserogbeach-partyunderdenensommepalme


Antigua

På vei til vårt neste mål Antigua, gjorde vi et dykkestopp ved Pigeon Island på Guadaloupe. S/Y Idun ventet på oss da vi kom og hadde blinket ut bukten på innsiden som nattens ankringsplass. Dykkerkompisene lot ikke havets skatter vente på seg og plumpet uti med fullt utstyr i jollene. Karibien har gjort det bra i marinbiologi-timen. Tindrende klart vann = 25 meters sikt. Fargerike koraller i sugerør-, vase-, vifte-, finger- og hjerneformer. Halvmeters store yellowtail snappers snek seg en og en ubemerket inn på sin nye bror, skipper’n. Et stikkord: gule dykkeføtter. Kvelden ble avrundet om bord i S/Y Idun med Michaels himmelske kaloribombe. Brownies. I løpet av kvelden hadde vi tydeligvis snakket både varmt og overbevisende om Green Island på Antigua, for da de spinnville var klare for å kaste loss i grålysningen dagen etter så de positurene til Michael og Martin som rigget seg klare for kappseilas. Super-seilas kun inkludert en liten squall. Det var perfekte forhold for en photo-shoot av praktskutene våre under fulle seil. Spinnvill duppet i 0,2 knop i 15-20 minutter før Idun kom på oppløpssiden. Denne gangen var ikke skipperne uenige om hvem som vant.

Inne i English Harbour gikk det gjetord om hvilke flekker som var lite ankervennlige. Motparten var selvfølgelig opptatt. Tre forsøk senere i en 10 meters radius, ga vi opp. Pågangsmot uten hell. Like ved fjellveggen fikk vi et slags napp, og slo oss til ro med en sundowner i selskap med Michael og Martin.

Et idyllisk lite sted, English Harbour. Der hadde den store britiske admiralen Horatio Nelson satt sine tydelige spor med oppførelsen av Nelson’s Dockyard på 1740-tallet. Erkebritiske steinhus med lyseblå og hvite skodder, et museum, et landhandleri, bakeri, seilmakeri og et koselig, lite hotell med toppen 20 rom bygget rundt de gamle pillarene. Museet er gratis og vel verdt et besøk hvor du kan lære om alt fra byggingen av dockyarden til de ulike rollene i skipet til helse og romrasjoneringer om bord. Utenfor finner du havneplassene for de rike. De store gutta med mast over 40 meter. Det er muligheter for at et lite antall har skrytt på seg noen ekstra meter for å smykke seg med rubinlanternen i masta. Flyvarsling på super-mega-yachts. Og enda flere finner du linet opp i Falmouth Harbour. Enhver er sin egen tue med flittige arbeidsmaur som skrubber, skurer og polerer dagen lang eller alltid står beredt til å banke pynteputer etter at eierne har nytt en halvtime i loungen. På bordet står blomsterdekorasjonene som skiftes annen hver dag og vognen med «supplies» venter utenfor landgangen hvor flip-floppene står pyntelig oppstilt over båtens monogram i dørmatten. Glede og luksus for cremè de la cremè.

Spinnvill og Idun fant ikke så mange venner på samme bølgelengde her, så vi tok turen etter et par dager. Men først avla vi turistfella i English harbour et besøk. Steel-band konsert på Shirley Heights. Grilling til den store gullmedaljen og prisen. Joda, det var koselig med pling plong fra steel-trommene, rom punch med muskattnøttdryss og god stemning fra de fleste turistene. Alle unntatt noen «Dynasti»-amerikanere altfor høye på seg selv. De hadde ikke forstått konseptet å dele bord med andre og lagde en scene uten sidestykke. Bare en episode kunne overgå denne. Dagen etter da nabobåten vår startet opp generatoren, kom en illsint franskmann opp fra båten sin. «Why do you have to run that generator?» Engelskmannen forsvarer seg med gode argumenter: «Because I’m out of power and I have four children». Den rødglødende hissigproppen gestikulerer seg rundt på båten: «No, that’s because you look like idiot. You idiot, stupid idiot!!» …. Fem minutter senere … «You stupid idiot».

 

 

Hvorfor overvære slike mennesker når man kan ta med hjemmet sitt og seile til Green Island og ha det som romen i kokosnøtta? I den 1,5 nautiske mil lange lagunen som dannes av barriererevet på østsiden ligger det et 20-30-talls moringsbøyer. GRATIS! Naturlig nok ligger det en del båter der, men svært få av folka drar inn til land. Ikke oss imot siden øya er ubebodd med utallige, bittesmå postkort-strender. Men kun et fåtall palmer. Hvorav en, perfekt plassert som parasoll på stranden «vår». Sammen med Michael og Martin nøt vi dagene i fred og fordragelighet med screw drivers, brownies og svensk kaffe i cockpit etter timer i det endeløse krystallklare vannet. Snorkling på revet der Atlanterhavsbølgene bryter på ca 30 cm dybde på det laveste med synet av det stormaskede strikketøyet som kledde bunnen. Dødt korallrev. Den siste orkanens nådeløse vei. Så var tiden var inne for et veiskille. S/Y Idun seilte sin sjø sørover mot Trinidad nyintrodusert for spillet Cluedo, mens vi skulle nordover mot St Martin. Opprinnelig skulle vi være på Green Island i 3 dager, men to krigsråd senere dro vi på vår ellevte dag. Dagene hadde vi brukt flittig til små ekskursjoner på land, strandliv, padle kajakk og observere rikmannens tjener som tålmodig ventet med håndkleet for sin herre mens han dusjet på akterdekk. Towel-boy. Latterlig at noen kan bli så rike at de kan betale noen for å være håndklestativ. Som om ikke det var nok hadde en super-motor yacht slått på stortromma hva badeland gjelder. Sklie fra fjerde dekk til hoppeslottet i vannet utenfor. Sist, men ikke minst gjorde vi unna en del kiting. Green Island ligger på topp 3 over kitesteder i Karibien. De harbarka kiterne ligger her 6 måneder i året. Snorre fikk god hjelp av Kai og Andrea på catamaranen S/Y Silence, et hyggelig tysk bekjentskap. Etter 2 timer med jolle-og-instruksjons-støtte fra Kai og 13 supermann-svev sto Skipper’n godt plantet på brettet, hadde lært seg å manøvrere kiten og snu til både høyre og venstre. Bravo! S/Y Garibaldi troppet også mann-, kvinne- og kite-sterke opp. Om mulig var kveldene enda mer hektiske. Vi snakker to beach-parties med grilling, skravling og dans uti de sene karibiske timer (det vil si midnatt) sammen med S/Y Silence og Garibaldi og ubudne gjester som grådig forsynte seg av restene. Eremittkreps. Sundowners med noko attåt hos S/Y Silence og kite-systue om bord i Spinnvill. Den siste kvelden vår kom også S/Y Delphia seilende, og det ble hyggelig ankerdram i Spinnvill med Renate og Jon.

Før vi dro fra Antigua etter en snartur innom Jolly Harbour, et merkelig sted, hadde vi ervervet ny livserfaring i kokekunst. Cooking with Rum. Hos Nicole’s Table hadde vi en herlig, gastronomisk dag med 1 til 2 undervisning. Kokosnøtter har fått en ny betydning. Rom har fått et nytt bruksområdet og vi har fått smaken på pensjonistretten brødpudding. For en mat. For et hus. For en utsikt.

 

 

Over og ut.

Tekst og fototekst: Ingunn

Foto: Snorre

Legg inn en kommentar