Karibiens ekte saltvannsperler? 2


St Vincent og Grenadinene (16. april – 6. mai)

St Vincent

Spinnvills knopmåler er ikke alltid enig med GPS’en. Til vår store fortvilelse var det en differanse på 5 knop under seilasen fra St Lucia til St Vincent der knopmåleren stakk av med seieren, men samtidig trakk det korteste strået i konkurransen om Spinnvills fart. Motstrøm. Av størrelse 3-4 knop.

På lokal folkemunne i Grenadinene går St Vincent for å være fastlandet, ganske komisk med tanke på at øya er litt større enn Trondheim i areal. Men statusen har den på plass, øya er nemlig administrerende sentrum for staten St Vincent og Grenadinene. St Vincentianerne er dessuten noen råtasser på frukt- og grønnsaksdyrking som høster frukter for befolkningen på Grenadinene hvor de ikke en gang dyrker settepoteter. På seilermunne går øya for å være den mest utrygge med tanke på tyveri og ran, og er Windward øyenes «frihavn» hva bytting av tyverigods mot dop angår. Øya er forøvrig også hovedprodusent av hasj blant de østlige karibiske øyer. Hummer og kanari av et rykte med andre ord.

To-tre nautisk mil utenfor bukta Wallilabou kom en sprukkin holk roende mot oss. Ja, jeg sa roende. I Karibien snakker vi ytterst sjeldent om en rotur innaskjærs. Skulle trade-vindene øke i styrke og bølgene doble seg, noe de forøvrig gjør fra tid til annen, og du samtidig skulle miste kontrollen, er det Panama neste. I Skandinavia er det sjelden vi legger ut på en åpen havstrekning i en 8 fots gummijolle med slarkete påhengsmotor midt på svarteste natta, men dette er også for oss blitt hverdagskost. Det er spesielt tre bukter på Windward øyene der «boat-boys» popper kjappere enn micropopcorn, Marigot og Soufriere på St Lucia og nettopp Wallilabou på St Vincent. Denne roeren skulle tilby sin hjelp til fortøyning av Spinnvill, men vi var forberedt fra Chris Doyles guide på å takke nei til dette for å begrense denne livsfarlige geskjeften. Ved nærmere øyesyn inne i bukta måtte vi imildertid krype til korset og takke ja til hjelp fra en av roerens kollegaer. Dette er nemlig en av få bukter der man må ankre med hekken mot land fortøyd i et tre. Senere, da tre-fire «boat-boys» hadde forsøkt å selge oss frukt, grønnsaker og ymse dingledangler, og et så godt som vaskeekte sjørøverskip med kaksete rikmannsfolk hadde tatt bursdagsbilder i full sjørøvermundur på land, inntok vi YOLO. Vi var ikke i hvilken som helst bukt, vi var midt i filmsettet til «Pirates of the Caribbean». Disney hadde forlatt rubb og raka av kulisser de ikke ville ha i gave til lokalbefolkningen, og i kjent karibisk stil utnyttet de lokale dette levebrødet uten å legge inn 10 kcal eller fem flate øre i vedlikehold. Det ville ikke krevd mange arbeidstimene for å bevare utseende fra glanstiden. Synet som møtte oss på land var fint langt fra, men langt fra fint. Filmeffekter, bilder, manus og autografer fra skuespillerne var å finne inne i noen av husene og i den heller trauste kafeen. I tillegg kunne den som ville kle seg ut som sjørøver med parykk, kostyme, gullmynter og Polly på skuldra. Skippern ville. Og med dagens teknologi skypet vi hjem til en storøyd liten gutt som var hellig overbevist om at dette var selveste Kaptein Sabeltann. Morro for unga.

I varmen bestemte vi oss for en tur til nærmeste by. To bukter, opp og ned flere dalsider og fire liters svette senere fikk vi endelig napp hos landsbyens eneste minibank. På tilbakeveien tok vi en snarvei og havnet midt blant bolighus på stylter i leireskråningen, fotfulgt av høns, forbi klesvask og beboere som glodde med tinntallerkner. Ikke så mange andre hvite der. Omsider, etter å ha vandret land og strand rundt, nådde vi målet for dagen, Wallilabou Heritage Park. Vi hadde lest om parasitter, cyster og andre basselusker som kunne leve i ferskvannet i Karibien. I blandet vår erfaring med de lokales arbeidsinnsats, var vi skeptiske til hvordan oppsynet med vannet i Wallilabou River var. Til vår overraskelse var park- og skogsministeriet her nærmest overarbeidet og testet innholdet av parasitter månedlig. Tommel opp. Minner strømmet på for Skipper’n som plasket i akkurat den samme fossen og kulpen for 25 år siden. Det var aldeles ikke feil med et forfriskende bad. Etter et par krigsråd bestemte vi oss for å droppe vulkanturen på St Vincent til fordel for et lengre opphold på Bequia.

 

 

Bequia

Tydeligere tegn på lavsesong kunne vi ikke få enn i Admirality Bay på Bequia. Ved forrige besøk rundt juletider lå seilbåtene som haggel, men nå var det heller glissent. Utenfor Princess Margareth beach fant vi en fin plass til Spinnvill 3-4 meter over minefeltet av kråkeboller på sandbunnen. Rolig, bedagelig, fredfullt. Dere hjemme tror at vi ligger på stranda dagen lang, men sannheten er at det går uker og kanskje en måned mellom hver gang vi inntar stilling horisontal og kjenner sand mellom tærne. Men nå var det definitivt tid for strandliv. I strand-kitet vårt hadde vi dessuten fått et nytt tilskudd. Oppblåsbar stol med plysjstoff. Om den er god å chillaxe i a! OM A! Princess Margareth beach er et herlig sted å være seilbåtturist. Deilig sandstrand med skyggefulle trær i skogkanten, flott jollebrygge og klipper med små skjulesteder om du trenger alenetid. Ikke det at man blir tråkket på, på stranden ellers. Korallrev har de også. Basert på vår erfaring, hadde vi ikke store trua på snorkling her, men så feil kan man ta. Du kan følge trompetfiskene som finnefølger papegøyefisk med beundring i blikket. Du kan følge blue tang-fiskene i store stimer svømmende uten noe som helst mål eller mening. Du kan observere den hissige damsel-fisken i sin travle hverdag der de strever med å overvåke og jage alle andre fisk fra steinen sin. Tross lavsesong var det fortsatt et par norske båter i nærheten. En kveld ankerdrammet vi med Grace og Bernt Einersen. Storartet å treffe slike hyggelige folk og høre om deres utrolige livshistorie. At de er hyttenaboer hjemme på Gautefall fikk vi først vite av svigermor etter en mailkorrespondanse. Verden er liten. Tilfeldighetene er mange.

Utforskertrangen kom over oss, ut la vi på tur til Peggys Rock. Mens uværsskyene rullet innover Bequias Atlanterhavskyst vandret vi oppover sivkledde enger, inn i krokete skog på en snirklete sti som praktisk talt gikk over stokk og stein. Og der sto målet foran oss. Peggys Rock med sin altoverskuende utsikt over Admirality Bay og Bequia i sin helhet. Da stien vi fulgte plutselig forsvant og ble til en noe uortodoks hjemvei gjennom krattet nedover steinhellingene måtte det jo skje. Vi dumpet over turens aller første hasjplantasje. På en liten lysning sto svarte søppelsekker halvfulle med jord, ribbet for månedens eller hva vet vi, ukens avlinger. Lysskye forretninger.

Da vi hadde feiret Førsteoffisers 32 års dag, Spinnvill hadde vært statist i musikkvideoen til artisten Maya og vi ufrivillig hadde skapt turbulens mellom en rastafari og en junkie på grunn av et kokosnøttsalg, var det på tide å forlate Bequia. Konklusjonen vår var: Denne gangen forsto vi hvorfor Bequia hadde fått sitt gode rykte blant langturseilere. En øy liten nok til å skape avslappende atmosfære med hyggelig lokalbefolkning i karibiske postkortomgivelser, allikevel stor nok til å tilby det man trenger av båtutstyr, reparasjoner, utflukter og et anstendig knippe gode restauranter.

 

 

Mayreau og Tobago Cays

I desember la vi elsk på denne bukta nord på Mayreau. Få steder i Karibien slår Salt Whistle Bay. Med ingenting annet enn sus og dus på tapetet, nøt vi drømmedager som dukker opp hos enhver på gjennomfrosne dager i mørke nord, midtvinters. Fra toppen av Mayreau snor en liten landsby seg nedover åssiden. Med utsikt mot Union Island og det Karibiske hav ligger et murhus. Klokken er 1145. Barnestemmer summer på innsiden. En kvinne snakker med tydelig røst. Skolen. Gjennom vidåpne dører ser vi et sammenhengende rom adskilt av skillevegger hvor dagens undervisning nærmer seg lunsjtid. De aller minste på 5 år forteller oss ivrig om hjertet, lunger og lever. Vi forteller om Norge og snø, og at vi har seilt fra en annen verdensdel. Før vi gikk vanket det klemmer av alle. På baksiden av landsbyens kirke fant vi utsikten fra alle reisekatalogene. De turkise nyansene i alle spektre fra lyst til mørkt samlet seg i fem landmasser der ingen bor. Tobago Cays. Umettelig og vidunderlig. Det karibiske folket er kanskje ikke så opptatt av vedlikehold, interiør og hagepryd som vi nordboere er, men en ting pryder landsbybildet. Konkylier er allemannseie og brukes til å lage gjerder, blomsterbed, veggpryd og og og. Vel tilbake i bukta var det lunsjtid også for oss. Med et par dager igjen av sesongens hummerfiske måtte man ha wraps med grillet hummer til lunsj. Bærre lekkert og mat for Mons.

Seilasen gikk videre til Tobago Cays etter at kokosnøttene var bunkret opp. November til juni er den såkalte tørkesesongen, vanskelig å forstå da regnet høljet ned på Martinique og Dominica, men her på Tobago Cays så vi tydelige spor. Tørt som tusan. All vegetasjon hylte stumt etter vann av hele sitt inntørkede jeg. Hovedaktiviteten de påfølgende dagene ble snorkling, snorkling, kajakkpadling og snorkling. Kevin Costner danser med ulver, de Spinnville svømmer med skilpadder. Mayreau og Tobago Cays er et marint naturreservat der fisker og skilpadder lever frie som fuglene i trærne. Ikke noe skitt fiske her. Resultatet blir et blomstrende undervannsliv og harmoniske, intetanende kreaturer. Den største skilpadda vi har svømt med pirket i matfatet og forkastet en sjøgresstust en halv meter fra oss. Øyeblikk. På utsiden av barriererevet Horshoe reef ligger Petit Tabac, selveste svaret på en øde øy. Hvem sa at man ikke kan være alene i Karibien? I timesvis sløvet vi i hengekøya mellom palmene, fløt fredelig i det turkise, vandret strandlangs, leste bok og beundret strandkunsten i tomsomhet. What a perfect day and I’m gonna spend it with you. Om du er på de kanter, tross motbølgene og –vinden og kom deg dit en tidlig morgen.

 

 

 

Union Island og Palm Island

Ja, det er kort mellom sukkerbitene i Grenadinene. Union Island er intet unntak. I fare for å gjenta meg selv for mye skal jeg droppe å omtale pittoreske lille Clifton, men Happy Island kommer jeg ikke unna. Det er og blir vår favorittbar der den ligger på en selvbygd korallatoll på noen hundre kvadratmeter i bukta utenfor Clifton. Det er ubetalelig når Janti (eieren) plukker opp mikrofonen og synger med på reggaelåtene, tilføyer mellom strofene «Have a nice evening, thank you for visiting» til de som forlater øya med jolla og sola smyger seg ned åskammen. Da er det godt å være norsk langturseiler i Karibien. Lykke. Ganger 1000. En annen følelse brer seg i kroppen når du pruster og klatrer oppover en av Union Islands topper i 30 grader pluss. Treningsøkten på vei oppover og utsikten på toppen er definitivt verdt strevet. På en disfri dag kan du kanskje se til St Vincent i nord og Grenada i sør. Bedre estimat kunne vi ikke gi fra vårt disige ståsted.

Forventningene var høyere enn midt på palmetreet da vi entret Chatham bay på vestsiden av Union Island. Rett på utsiden av landtunga som formet den ene spissen av bukta blåste det kattunger, men inne i bukta var det stille som i graven. Inntil fallvindene tok tak og røsket i hele Spinnvill så ankeret sang. Sjøen var rolig takket være åskammene rundt. Vi ble et par dager og fikk oss en favorittlounge på sørsiden av stranda, Aqua. Siste stopp var Ashton der Skipper’n fikk luftet kiten en liten tur, mens Førsteoffiser spant rundt i følgebåten YOLO. Med armer og bein i behold uten noen supermann-svev denne omgangen, forlot vi Union Island og seilte over sundet til Palm Island.

Det er en selvskreven grunn til at øya heter hva den heter. Hele øya er dekket av palmetrær fra strand til topp. Mer eller mindre. Vi pitstoppet med kajakktur og solslikking på den deilige stranden. Fabelaktig. Vi må innrømme at slaraffenlivet i Grenadinene ekke så halvveis. Når kan man egentlig slutte å si at dette er en av de beste strendene vi har vært på?

 

 

Petit St Vincent og Petit Martinique

Nesten som erteris ligger de to øyene, det største skillet er ikke det 900 meters stykket mellom dem, men adskillelsen på papiret. Petit St Vincent er en del av St Vincent og Grenadinene og Petit Martinique er en del av Grenada og Carriacou. Helge Klüver hadde snakket svært varmt om Petit St Vincent. Joa, det er ganske så vakkert mellom de to naboøyene der vannet kun rager noen meter på det høyeste over bunnen. Der la vi Spinnvill svøpt i et turkist silketeppe, mens vi fartet over til Petit Martinique for å kikke oss rundt. Et nokså gudsforlatt sted, som helt klart er avhengig av sjefen Grenada. Riktignok var det 1. mai tenkte vi, det måtte være grunnen. Fra stranda hørte vi Bob Marley synge om «Redemption songs». To kule typer «limet» rundt på jakt etter noen flere å «lime» med. Hønene tuppet som vanlig i grøfta og geitene brekte fastbundet i en kvist. En kvinne kom langs veien spisende på en mangostein, nei det var ikke noe fridag her nei, arbeidernes dag er på mandag fikk vi høre. Med andre ord, alt var som det pleide. På en helt vanlig fredag i mai på Grenadinene i Karibien.

 

 

 

Over og ut.

Tekst og fototekst: Ingunn

Foto: Snorre


Legg inn en kommentar

2 thoughts on “Karibiens ekte saltvannsperler?