Kaptein Morgan’s lune sjørøverhule 2

20.01-22.02.16

San Andres

På høyeste bidevind la Spinnvill ut på kryssing til Colombias ferieparadis, San Andres, som utrolig nok ligger utenfor kysten av Nicaragua. Bra jobba av colombianerne å tviholde på sine to avsidesliggende landmasser som ligger noe lenger enn et palestinsk steinkast unna fastlandet. Det første døgnet danset Spinnvill avgårde i kuling med 2-3 meters bølger fra forenfortvers-tvers. Bølgedalbane. Det kjentes at det var lenge siden vi hadde seilt annet enn lens og platt lens. Før nattseilaser planlegger vi alltid å ankomme destinasjonen i dagslys på grunn av skepsis til dybeangivelser i sjøkartene. Vanligvis regner vi med en gjennomsnittsfart på 5 knop i timen, men denne gangen regnet vi med 6 siden vi fikk nyss om rask seilas fra en annen båt, S/Y SiBella, vi kjenner som allerede var på San Andres. Femten timer inn i døgn nummer to kunne kartplotteren fortelle oss at det var overraskende liten distanse igjen til mål, som ville bety ankomst kl 2300. Det var uunngåelig. Farten måtte ned. Once in a Spinnvill-lifetime. Med 20% seilføring oppe, subbe-duppet Spinnvill inn til San Andres i det grålysningen ønsket dagen velkommen. Ikke mindre enn seks vrak i ymse tilstand talte vi fra vi så øya til ankeret var i bunn. Havet gir og havet tar. Godt vi sakket farten, tenkte vi.

For oss var San Andres på ingen måte en destinasjon. Vi skulle bare bunkre opp skuta til randen og dra vår kos så fort den forestående kaldfronten var vel forbi. For colombianere og diverse andre turister derimot var dette et ferieparadis a la Norges tyvende fylke, Mogan-distriktet på Gran Canaria. Likheten var slående. Riktignok hadde fortsatt colombianerne eierskap til øya si, imotsetning til spanjolene som for lengst har kastet inn håndkleet og antagelig vender det døve øret til når Bjarne Brøndbo synger om rompa si på Lasse Johansens Dansebar i Puerto Rico. Selv om KFC og Subway hadde slått rot, sto de på langt nær i veien for det ekte colombianske kjøkken som glimret med sitt nærvær på fortausrestauranter side om side med smykke-, sprit-, og parfymebutikker. På menyen hadde pommes frites og hamburgere veket veien for tradisjonell kjøttsuppe (tvillingsøsteren til vår norske lapskaus) og stekt fisk, kylling, svin eller oksekjøtt servert med bønner, ris og salat. Suppe + hovedrett med drikke til den nette sum av 45 kroner. Likanes for langturseilere.

Sammen med resten av øyas turister testet vi bystranda. Den skal ha tommel opp for fin utsikt over revet og øya Johny Cay på utsiden. Dagen etter rullet kaldfronten som varslet innover San Andres med nordlig vind på 25-30 knop og kraftige regnbyger. Ikke alle hadde forberedt seg like godt på været som var i vente, for utpå kveldinga kom først en svær ståltank flytende og deretter en fiskebåt på avveie som febrilsk forsøkte å fortøye i en bøye. Med fare for skader på fartøy og menneskeliv, rapporterte Skippern om ståltanken til både kystvakta og havnemyndighetene. De viste liten forståelse, jabbet i vei på spansk og sluttet å svare på tredje forsøk. På fjerde forsøk ga vi opp. Da kaldfronten var vel blåst, viste gradestokken 26 små, rød. Hustrig. Et bad fristet aldeles ikke.

Skal man som langturseiler holde budsjett, gjelder det å handle billig når man kan. Og San Andres var etter hva ryktet fortalte det beste og billigste stedet å proviantere før Atlanterhavskryssingen som venter oss i mai. Sankegenet slo dermed ut i full blomst i byens supermarkeder.

Providencia

Med nyskiftet olje på motoren og full til randen av mat og drikke, satte en fornøyd Spinnvill seil kl 0430 sammen med S/Y SiBella mot neste colombianske øy, Providencia. Ordene var ikke talt, men de lå i lufta. Det var duket for kappseilas. SiBella var førstemann ut av leden og lå foran med 0,8 nm. En time senere seilte skutene parallelt og ved ankomst Providencia kunne vi så vidt se SiBella som en prikk 3-4 nautiske bak.

Ser man bort fra frittgående høns, uttallige løsbikkjer, hester som gresser i veikanten, ymse slitne fasader som tilhører pastellfarget karibisk arkitektur, scootere i stedet for sykler, palmetrær og en god porsjon søppel i veikantene minner Providencia mye om «Saltkråkan». Et lite øysamfunn der alle kjøredoninger mangler registreringsskilt, for hva er vitsen når alle kjenner alle og de fleste vet at den ulåste scooteren utenfor skolen tilhører Maureen. Scootere er uten tvil kjøretøyet som gjelder. Gammel som ung, barnebarn som bestemor, alle farter de rundt på disse tohjulede doningene. Operere som taxi gjør de også. Jo flere på en, jo bedre. Null stress å frakte familien på fire inkludert minstemann på 1 år og bestemor på 96 år til kirka på en slik doning. Hjelm er oppskrytt, kun skeptiske nordboere og politiet som bruker det. Om man som langturseiler velger å låse fast jolla til brygga blir øybeboerne fornærmet, for hvorfor skal man det? Ingen gjør slikt her. I Santa Isabel finner man små matbutikker, et par apoteker, et lite sykehus, spisesteder med maks 10 bord hver og forskjellige småforretninger som selger jernvarer, klær, leker, hårpynt, kjøkkenutstyr, madrasser, dill og dall, alt helst i samme butikk. Det meste foregår i liten skala, alt utenom slektskap. For er de ikke kusiner og fettere er de tanter og nieser eller onkler og nevøer. Kanskje ikke så rart når en mann som Mr. Bing (en av mekanikerne på øya) kan gi opphav til 18 barnebarn? Som Saltkråkan og mange andre øyer er Providencia også prisgitt all varelevering via sjøveien. Så når vindgudene har sendt en 5-7 dagers lang kaldfront over øya, tynnes hyllene i matbutikkene ut, hvor ferskvarene er de mest sårbare. Når været endelig er vel blåst og sjøen har roet seg dukker omsider fraktebåten Miss Raziman opp, overbelastet og med en tydelig vinkel mot babord. Den siste av de tre operative båtene som supplerer øya. Sammen med innbyggerne på naboøya San Andres er øyboerne på Providencia herlige, utadvendte, smilende, vinnende mennesker som tar livet med knusende ro. Med såpass stor ro at de bryr seg fint lite om å undergrave virksomheten de jobber for. Griner man litt på nesa over stive priser på vaskeriet, tilbyr ekspeditrisa å vaske klærne dine hjemme hos seg etter arbeidstid for en tredjedel av summen. Stikker du en tur innom øyas matvarelager, som nærmest er plassert i kjellern til øyas største matbutikk, får du de fleste varene i større kvantum 10-15 % rimeligere inkludert frakting rett til jolla. Null stress.

Larkollen Camping aka ankringsfeltet utenfor Santa Isabel ble fort en arena for sosiale begivenheter. Et par dager etter vår ankomst var gruppen med «camperne» så godt som statisk med ni fastboende. Neil og Peggy på S/Y Night Sky tok fort rollen som reserveforeldre. Jim og Laura på S/Y Nilaya ble gode venner som inkluderte oss i lokalmiljøet og viste oss øyas hemmeligheter. De var forøvrig venner av Mike og Gloria på S/Y Respite som vi møtte i Kuna Yala, og hadde hørt rykter om at vi kom. Å være en del av klubben «Vi over 60» ble som vanlig, så naturlig som å spise og sove.

Etter to måneder i palmesus og dus på miniputtøyer i Kuna Yala var det fint å komme til Providencia som hadde fjell og en diameter større enn enn hundre meter. Ut på tur, aldri sur. Providencia er bundet sammen med Santa Catalina via en bro, og sammen skaper de en svær, beskyttet bukt. En bedre sjørøverbukt tror jeg neppe man finner i hele det Karibiske hav. Den eneste konkurrenten jeg kommer på i øyeblikket er Admirality Bay på Bequia, men den er ikke like majestetisk. Det var kanskje derfor Kaptein Morgan en gang i tiden hadde skjulested sitt akkurat her. På tuppen av Santa Catalina ligger en svært karakteristisk klippe som bærer navnet Morgan’s Head. Stien ut hit starter på steinbelagt gangvei, fortsetter opp og ned trapper, over stokk og stein og gjennom en viltvoksende mangolund. Fremme ved målet fikk vi et vakkert skue over en palmekledt fjellskrent som endte i grønnturkist vann. Enestående syn. Morsomt å komme tett på Morgan’s Head også, men den tok seg helt klart best ut fra sjøsiden der den med hungrig og blodtørstig blikk speidet utover nye horisonter. Tilbake i Spinnvill ble fruktfatet supplert med turens bonus. Nedfallsmango.

Søndag = søndagstur. Med apostlenes hester la vi ut på tur rundt den andre siden av bukta. Vi var enige om at Providencia var forholdsvis godt vedlikeholdt med sine stein- eller plankebelagte gangveier og spesialdesignede hvilebenker med utskårne krabber som sto med jevne mellomrom. Langs hovedveien passerte vi svære skulpturer formet i havets ulike kreaturer. Bussholdeplasser. Gjennomvåte av svette og håpefulle om et bad tok vi avstikkeren ned til Almond beach som vi hadde sett fine bilder av. Synet som møtte oss var langt fra hva vi var forespeilet. Stranda var dekket av et halvråttent sjøgressteppe som stinket verre enn verst. Pjuk. Heldigvis var ikke søndagsturen helt forgjeves. Et utkikkspunktet over bukta gjorde oss bombesikre på at her har Walt Disney stått og fått inspirasjon til kulissene i Peter Pan. I alle fall liker vi å tro det.

Man kan ikke ha vært på Providencia uten å runde øya på scooter. Det var Neil og Peggy enige i. I Dum&Dummere-stil heiv team Norway seg på hjul med sykkelhjelmen godt plassert på toppen av capsen. Hakk i hæl fulgte team Canada. Forbi hester, kuer og geiter som vilkårlig gresser i bakhagen til hus som langt fra burde hatt status som hus. Hønemor som krysser veien med sine små. Hanefar som døgnforvirra galer i vilden sky. Colombianere som tålmodig observerer livet passere forbi fra en plaststol i veikanten. Forbi en uimotståelig utsikt over barriererevet som snor seg langs Providencia i nord-sør-retning. Unggutter som raller på scootere kun i ført boksershorts. Da tarmtottene skrek LUNSJ!, parkerte vi scooterne uvitende utenfor det som viste seg å være øyas mest fancy hotell, Deep Blue. Med en umettelig utsikt over Crab Cay som lå badet i turkise nyanser ble lunsjen endelig servert. Man får mye scootertid for 180 kroner. På åtte timer runda vi Providencia en og en halv gang. Hadde vi vært rutinerte og ikke stoppet på diverse vannhull, hadde vi fint klart åtte-ni runder.

Jim og Laura hadde vært på Providencia hver sesong de siste syv årene og kjente rubbel og bit som kunne krype og gå i byen. Naturlig nok kjente de også til noen lokale hemmeligheter. Deriblant stien til et forhenværende feriehus til en viss kjent colombiansk narko-baron. Ja, Pablo Escobar hadde en gang i tiden et aldri så lite feriehus midt i skogen på toppen av Santa Catalina. Man kan bare innbille seg all svetten og banninga fra karene som fraktet alle byggematerialer opp de mange høydemeterne på den trange, kronglete stien. Skidt! Da Pablo sjøl havna bak lås og slå sies det at folk på Providencia ikke lot seg be to ganger om å forsyne seg av kaka. Utrolig hvordan tidens tann med en god porsjon menneskelig hjelp kan ruinere et hus på den måten. Forvitrede søyler. Nedrivne fliser. Manglende dører og vinduer. Halve etasjer. Men tegnene på storhetstid var tydelige. Svømmebasseng og staselig utedusj. Portnerbolig. Doriske søyler.

I anledning Jim og Lauras siste opphold på Providencia holdt deres lokale venner, Arelis og Orvel Howard, avskjedsfest. Heldige som vi var, ble vi invitert J På menyen sto «rondon» en lokal rett med blandt annet en av Jims favoritter og en ekte providencialsk delikatesse, grisehaler. I filmen Skippern har laget kan du se kokkelering av rondon og festen fra A til Å. Til Jim og Laura: Tusen takk for at dere inkluderte oss, det satte vi stor pris på! Arelis og Orvel var med i en utbrytermenighet av Baptist kirken, og en søndag spurte vi om vi kunne bli med på gudstjeneste. Klart vi kunne. For denne menigheten var det ikke det ytre som betydde noe. I en anonym bygning uten ytre religiøse symboler satt vi på hvite plasstoler i et middels stort forsamlingslokale der prekestolen i glass og bandet på podiet var midtpunktet. Rundt i lokalet så vi forsøk på dugnadsarbeid. I hjørnet hang prosjektoren med allsangtekstene der blant annet «Lord» var forkortet til Lrd. I den unge menigheten hadde de fokus på musikk og dans akkompagnert av bassgitar, trommer og keyboard. Halleluja. Du skal ikke være lettskremt om du våger deg med i en slik gudstjeneste. Dagens preken inneholdt sterke ord, uttalt med kraftfull røst. Lovprise. Frelse. Tro og kjærlighet. Amen.

Internett fortalte oss at barriererevet utenfor Providencia var verdens tredje største. Med det i mente utrustet vi et par snorkleekspedisjoner. For med en slik pallplassering måtte de kunne bla opp noe over gjennomsnittlig bra snorkling. OG det gjorde de! På første tur ut til et rev sør for Crab Cay hadde vi til da turens beste snorkling med MASSE fisk. NYE fisk. Og KLART vann. Med Spinnvill tok vi turen ut til Low Cay (nordspissen av revet) et par timer nord for Providencia. I et altoppslukende turkist duppet Spinnvill mutters alene. Vannet rundt Crab Cay var sølevann sammenlignet med vannet på Low Cay. Flytende krystall med minst 30 meters sikt og mange venner. Favorittene var grey angel-fisk, rock beauty, blekkulf og stimer med black durgeon. Og, og, og. Turens aller beste snorkling. Punktum. Dermed basta. Skippern mener at man burde plassert de som lager krig i verden, på en båt på Low Cay. Så kan de sitte der og glo på hvor vakker verden er. Hvis de fortsatt føler for å krige håper Førsteoffiser at de hopper i sjøen for å svømme til land og møter på et portugisisk krigsskip (ultrakjip og livsfarlig manet med 10-40 meter lange tentakler) på veien. Da blir det natta. Til vår store skrekk så vi faktisk en i bukta på Providencia. IIIIiiiik. Fysj. Hat. Grusomme greier. Vil ikke ha!

Før vi kunne seile videre var det tre ting som sto igjen på programmet. Nummer 1: Tur til the Spanish Saddle. I følge med et kobbel på tre løsbikkjer hvorav en astmatisk blåsebelg vandret vi gjennom variert terreng fra beitemark til inntørkede elveleier omgitt av tett, frodig skog til åpent landskap med lavt voksende palmer langs fjelleggen. Mens svetten rant hørte vi firfirslenes kontinuerlig risling og rasling i det tørre løvverket. Synet på toppen var uslåelig. Å se barriererevet i alle sine fargenyanser fra sjøgrønt til svartblått var vel verdt litrene med svette vi hadde ofret. Etter endt tur smakte det med en kald kokosnøtt og ceviche på Rolands bar på Manchineel beach. Kult sted der alle typer reisende slappet av med tærne i sanda. Tidligere under oppholdet på Providencia hadde SiBella arrangert lunsj for alle seilerne i bukta hos to lokale, Becky og Paul. Det var så vellykket at vi spurte om de ikke kunne arrangere et matlagingskurs for oss. Sammen med Neil og Peggy lagde vi alskens herlige lokale retter sammen med Miss Ross (Beckys mor), Becky og Paul i fem timer. Friterte fiskeboller, marinerte kyllinglår med kokosnøttris og til slutt nystekte kokosmelkcookies stekt i en gryte over åpen ild i bakgården. Becky og Paul fikk blod på tann av ideen, og ville utvikle dette til en geskjeft. Svinger du innom Providencia, kan vi varmt anbefale et slikt kurs hvis tilbudet er oppe og går. Nummer 3: Av Jim og Laura hadde vi hørt rykter om et lokalt band som blandt annet spilte på hestekjeve. På en platting med utsikt mot havet jammet, digget og danset vi sammen med Jim & Laura og Neil & Peggy til de fengende rytmene til «Elkin Robinson». Fredagen og oppholdet på Providencia var komplett. Bare et godt værvindu nå, så var vi klare til å dra.

Da vi hadde ridd av 2 kaldfronter som senket gradestokken nærmere frysepunktet (til 26⁰C) og sola hadde gått opp og ned 21 ganger, var det på tide å komme seg videre. Tre hektiske, sosiale uker var blåst avgårde med middager, lunsjer, ankerdrammer og mye hygge med langturseilerne i bukta. Tiden var slagen, vi måtte forlate Karibiens Tahiti. Vekk fra de smilende, hjelpsomme, gode, snille colombianerne som kledde seg i toppluer og vinterjakker med pelskant da gradestokken ramlet ned til 26⁰C. Vekk fra øya der du som hunkjønn kan forvente «big as a breadfruit» og «big lobster tail» som komplimenter. For her liker de skikkelige damer, ingen rakkelverk. Til den eventyrlige, hule lyden av Jim’s konkylie gikk startsignalet for de fem båtene som skulle samseile mot Gran Cayman island. Klokka viste 0700 da Spinnvill seilte ut som nummer fire i heatet. Fortsettelse følger…

Lysten på å se Karibiens Tahiti i levende live? Sett av en halvtime til filmen fra dette fantastiske stedet 🙂

Tekst: Ingunn

Video, foto og fototekst: Snorre