I Jack Sparrows fotspor 6


Dominica

Du har kanskje ikke hørt om Dominica? Det hadde ikke vi heller, men ska’ sei for ei øy! I og med at seilasen fra Martinique gikk en fredag ble det god stemning med Antiques Opa Opa på denne perfekte overfarten. Spinnvill skar seg vei gjennom sjøen mens Montagne Pelee på Martinique sakte, men sikkert forsvant i disen. Godvær betydde mulighet for å prøve fiskelykken. Snøret med Doradoens favoritt-agn gikk ut og la seg til rette i overflata der den etterlot seg luftboblene fra en tilsynelatende levende blekksprut. Det varte og det rakk før snøret føk ut. En skikkelig rugg hadde bitt på. Med bremsen på maks fortsatte snøret, og spolte ut 90 av sine 100 meter mens stanga sto som en krok. Skipper’n kjempet og kjempet, men med et kraftig nøkk forsvant motstanden. Igjen hang halve svivelen. What the #¤%&(/! Skipper’n tippa på en sverd- eller tunfisk av kaliber 20-40 kg. Like greit udyret stakk av med blekkspruten vår som piercing.

Utenfor Rosseau skjønte vi godt at rastafariene tjente godt på moring-virksomhetene sin. Fra 0-40 meters dybde, 50 meter fra stranda var altfor dypt til å ankre, så da Pancho kom ut til oss tredje gangen og tilbød oss moring sa vi «Okey, okey». Plan- og bygningsetaten i Rosseau er enten totalt ikke-eksisterende eller fullstendig korrupt. Hvert hushjørne byr på et nytt skue hvor karibisk stil med balkonger og gingerbread er kastet inn mellom mer moderne betongblokker. Over deg i lyktestolpene henger spagettiklasene med byens elektriske system. Sjarm. De har den første ruin-baren vi har sett noen gang og flere enn en håndfull «snackettes» (gatekjøkken på kreolsk).

Dominica er kjent som et paradis av de sjeldne, og har et sinnrikt guide-system som tar deg til alle naturperlene du vil se. Guidene er statlig autoriserte og må ta flere eksamener hvert år for å bli godkjent. Nyttig for oss som hadde planer om å legge energi og penger i dette systemet, og beleilig nok kunne alle turene bookes gjennom vår moring-eier, Pancho. Tur #1 omfattet Middleham falls, Titou Gorge, Trafalgar Falls, og Champagne pools. På vei til bushen kjørte vi forbi bygningen «where they make the laws and break the laws» ifølge guiden vår. Parlamentet. Gjennom botanisk hage hvor vi fra bilvinduet fikk en overfladisk innsikt i øyas flora og så orkanens bussfelle anno 1979. En buss var klemt fast under et digert tre. Midt i regnskogen bar det ut på tur. Vandrende på en av Dominicas «trails» laget av trestokker som svillene på en jernbane. Gjennom tett regnskog av mørkegrønne nyanser der sola ikke slipper til, limegrønt der solstrålene skjærer igjennom. Summende, buzzende insekter. Lyden av en rusten dørhengsle fra fuglen som kunne hatt en rolle i hver en skrekkfilm. Tropisk regn som trommer mot bladene, smatter idet de treffer leira mellom svillene. Og der: skvatrende, snatrende papegøyer i par. Tretoppenes grønne, rødhalsede herskere. Eksotisk magi. Bare så synd vi kun så silhuettene av dem. Middleham falls levde opp til ryktet sitt som øyas vakreste fossefall. 100 meters fritt fall med krystallklart ferskvann omkranset av skinnende grønne slyngplanter og massive regnskogtrær. Under ligger iskulpen som vi tok et forfriskende bad i. 20 grader minst. Hvis du husker Herbal Essences-reklamen fra 90-tallet minner stedet mye om settingen i den. Det er ikke uten grunn at Disney valgte Dominica som et levende filmsett for innspillingene av Pirates of the Caribbean. I Titou Gorge ble Jack Sparrow tatt i bakholdsangrep av indianere. Stedet oser av mystikk hvor en elv med kulper og to fossefall snor seg innover i en liten canyon. Det var ikke spørsmål om vi skulle svømme inn i mørket, masseres av fossene og stupe uti kulpen. Og på utsiden en svovelduftende kilde til å varme seg på. De to søsterfallene som utgjør Trafalgar falls er ikke så gærne å kikke på de heller, der de kaster seg ut i sine respektive kulper omgitt av kampesteiner med jungelen som bakteppe. Skipper’n klatret opp til den største av de to fossene, og der midt i kulpen ble to lokale fersket i en hyrdestund. Rett ved kan du ta mangt et profilbilde i de varme bekkene som sildrer nedover. Mer eksotisk får du det når de to fullfører hyrdestunden i den varme kulpen ved siden av vår. Et lett regn blandet seg med vanndampen som hang og glitret i sollyset, og formet et av Dominicas varemerker. Regnbue. Hvis mytene om regnbuer er sanne, finnes det mange piratskatter i Karibien, for her vokser det daglig flere regnbuer på hver øy. Siste stop, Champagne pools. I krattet ved rullesteinstranda krafset limegrønne meters lange iguana i løvverket, mens vi gjennomsøkte korallrevet for sjøhester og varme kilder som skulle boble opp fra havbunnen. Ingen bobler, ingen sjøhester. Men snorklingen var super den. En av de beste hittil faktisk og bunnen var jo varm.

 

 

På St Lucia fikk vi smaken på gjørmebad og varme kilder, så en regntung søndag haiket vi med lokale skranglekasser opp til fjell-landsbyen Wotten Waven. Her har de flere naturlige svovelspa innenfor en kvadratkilometer enn vi har kaffebarer i Oslo.

Oppskrift på Svovelduftende balsam for kropp og sjel

  • 2 stykk Spinnville
  • 52 East Caribbean dollars (EC)
  • 1 stykk naturlig svovelspa – Ti Kwen Glo Cho

Slik gjør du: Betal de 52 EC i kassen på svovelspaet, Ti Kwen Glo Cho. La de Spinnville trekke i gjørmekulpen ved fossefallet omgitt av regnskog i ca 30 min mens kolibriene virrer rundt etter livsnødvendig nektar. Overfør dem deretter til bassenget med 40 graders varmt kildevann i 30 minutter inkludert korte avbrekk under den forfriskende kilden fra fossen. Til slutt, bløtkok de Spinnville i 45 minutter i hvert sitt rustikke badekar som kontinuerlig fylles av sin tilhørende bambuskran med varm kilde.

Tur #2: Boiling Lake. I tillegg til å drive moring-virksomhet, var Pancho også turguide. Med noe bekymring over Panchos mentale tilstand den dagen (han hadde et par dager før brukt kortet «This tour is mentally exhausting for me, man» i en prisforhandling), la vi ut på tur med S/Y Idun og to andre båter. Oppover i regnskogen mens himmelen åpnet de tropiske slusene. Turen gikk på en gjørmete «trail» i et meget kuppert landskap. Berg- og dalbane til fots. Etter en særdeles tøff og alt annet enn sklisikker nedstigning fra turens høyeste punkt på 1295 moh, nådde vi det vulkanske området der moder jord boblet og putret med sin varme i pytter av gjørme og eller vann. Pancho gjorde turens sirkustriks med en rist full av egg som han kokte kullsvarte i den ene kilden. Fortreffelig kombinasjon sammen med hans tunfisksandwich. Før vi nådde verdens nest største kokende innsjø, vanket det et bad i en varm kilde som sprang ut i en herlig elv og kulp. Vannets og steinenes fargespill gikk fra blågrått til solnedgangsoransj. Boiling lake var et flott skue med et lokk av damp som nå og da lettet da vinden fikk tak i det. Og ja, den koker virkelig. Tipp topp tommel opp for Pancho og turen i sin helhet. 13,5 km og 1222 høydemeter besteget.

 

 

Siste dagen i Rosseau fikk endelig Snorre dykket sammen med sin nye dykkekompis Michael på S/Y Idun. Det kryr av perfekte dykkespots og her kunne de ta med seg tanken til en underhavsstein som lå mellom Panchos moringer. Sitat Skipper’n: «Et av de beste dykka jeg har gjort. Akkurat som å svømme i et akvarium». Så forlot vi Rosseau og den territoriale fisken som hadde beleiret Spinnvills kjøl og bet fra seg i både fingre og tær som stakk ned i hans element.

Resten av ukas agenda foregikk i Portsmouth nord på øya. Tur #3 fotfulgte Jack Sparrow opp Indian river. Albert, som hadde gjort Indian River-turer i 29 år, rodde oss langs elvebreddene hvor krattet av mangroveskog vokste vilt. Innimellom lå de spredt, spirende kokosnøtter klare for å bli palmer. Så klare kokosnøtter kan bli. Flokker av kolibri kranglet om nektar i trærne. I enden av elva der trærne hang over og ga en katedralaktig stemning, gikk vi i land og møtte en vaskeekte kokosnøttsamler. Original type som lærte oss hint og vink om hvordan man fanger nøttene og hvor modne de skal være for og drikkes og spise.

Etter harde prisforhandlinger kvelden før, var vi på vei til tur #4 som skulle vise oss byen Calabishi på Atlanterhavssiden, Carib-indianernes territorie (Kalinago), Emerald Pool, Jacko falls og top of the pops: papegøye-titting med øyas ornitolog Bertram. Calabishi er virkelig verdt et besøk, en langstrakt autentisk landsby med lokal stemning innenfor et beskyttende rev. Kalinago høres eksotisk og spennende ut, men er ikke så mye å se. Vi fikk en fin omvisning, men det beste derfra var imidlertid smaksprøvene på lemongrass- og kanelteen og kassava-brødet de lager. Emerald pool ga oss en forfriskende dukkert og styrke til den lange bilturen til Syndicate Forrest. Papegøye-land. Først var det nærkontakt med kolibri gjennom kikkert. Fantastiske, søte mini-skapninger som vi allerede hadde stiftet mye bekjentskap med i Karibien. Også går første-offisers drøm i oppfyllelse. I det høyeste treet på appelsinlunden like ved veien sitter de. Ville, grønne rødhalsede papegøyer, eller Jacko Parrot som Bertram snakket om hele tiden. Gjennom teleskopet hans så vi et kjærestepar som snatret sammen mens de tok en pause fra kveldsmaten. Kresne dyr disse papegøyene. Spiser bare appelsinfrø og lar resten av frukten bli liggende igjen å råtne. Videre til det virkelige utkikkspunktet og venting på den sjeldnere typen Imperial amazon parrot eller Sisserou. For oss spilte det ingen rolle at vi aldri fikk sett den, vi ville bare kikke mest mulig på Jacko-papegøyene som fløy rundt fra tre til tre på utkikk etter mat eller satt midt i matfatet og tok seg grådig til rette. Valuta for hver cent.

 

 

Jammen fikk vi ikke med oss beachparty i regi av det lokale guide-nettverket og karnevallsåpningen i Portsmouth også. Vi satser på at det ordentlige karnevalet er bedre utrustet, men moro å se og føle på liv og røre. Til informasjon er det ikke karnevallsprogram hver dag etter åpningen, kun onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag. Det kunne en av guidene våre ettertrykkelig fortelle oss. Flere cockpit- og middagstreff med S/Y Idun og nok et fantastisk dykk i den marine nasjonalparken Cabrits ble også unnagjort.

En god uke med sanseopplevelser i flere elementer senere, klargjorde vi Spinnvill til seilas. Vi var tilfredsstilt med synet av det sagnomsuste «Green flash» og daglig oppvåkning til den karibiske, døgnville vekkerklokka. Frittgalende haner. Med piratens trofaste følger vaiende på flagget i masta ble den fruktbare øya som dyrker 20 typer forskjellig mango, men bare 7 typer bananer, mer og mer uklar.

 

 

Over og ut.

Tekst: Ingunn

Foto og fototekst: Snorre


6 tanker om “I Jack Sparrows fotspor

  • Sissel Føreland

    Kjempemorro å lese om alle fantastiske opplevelsene på Dominica og St Lucia. Tror vi nesten må ta en tur til. Hmmm

    • Ingunn Narverud Innleggsforfatter

      Ja Dominica er nok blant topp 2 her nede. Vi var helt i spinn når vi var der. En herlig foss eller en pappegøye rundt hver en sving 🙂 Men Antigua seiler nok kanskje opp som det stedet her nede som har de beste strendene. Ikke feil i det hele tatt, hilsen Skippern

  • Tor C Boshom

    Fin start på lørdagen å lese og se på bilder her! Skjønner dere har det bra der borte!

Det er stengt for kommentarer.