Ingunn

Styrjenta på skuta heter Ingunn, og det er meg.

Da jeg var liten skulle man virkelig ikke tro at jeg i løpet av livet mitt skulle dra ut på jordomseiling. Jeg led nemlig av vannskrekk og skrek som en stukken gris med en gang jeg nærmet meg et badebasseng. Inntil jeg var 3-4 år nektet jeg å hoppe uti og plaske. Etter dette var jeg helbredet, og i løpet av de første skoleårene gikk det sport i å ta flest mulig svømmeknapper og stupe på fritiden. Bortsett fra små dagsturer til Kommersøya, Gåserompa, Langøya og Mølen i Sandebukta med den motoriserte familiebåten, Draco’en, hadde jeg ikke vært mye på sjøen før jeg traff Snorre i 2005, og iallefall ikke i en seilbåt! Det tok ikke lang tid etter at jeg traff Snorre før han presentert ideen sin om å dra på jordomseiling, det var en skrekkblandet fryd som steg i meg. Jeg trodde vel egentlig ikke mye på det. Med familien hadde jeg reist mye i Europa, men aldri krysset grensen over til Asia, Afrika eller reist over Atlanter’n til Amerika, hva innebar det egentlig å dra på jordomseiling?

Med unntak av noen småturer langs «Solkysten» i Bamble, startet den første ordentlige seilasen for min del fra Molløsund, Sverige, til Læsø og videre til fastlandet i Danmark, før vi krysset Skagerak og ankom Sørlandet i 2009. En fantastisk tur og ilddåpen for trivsel ombord i en seilbåt, utfallet var positivt! Dette likte jeg godt:) Vi gjentok lignende seilaser de etterfølgende 2 somrene, før vi leide oss en båt og dro på 3-ukers-«langseilas» i Kroatia sommeren 2013.

I løpet av årene fra videregående skole har jeg dessuten lagt andre nyttige hendelser og erfaringer i min livs-baggasje. Etter russetiden ville gjøre noe annet før jeg fortsatte på skolebenken, jeg søkte meg inn på Fana Folkehøgskole på linjen «Italiensk språk og kultur». Et veldig tilfeldig, lite planlagt og forholdsvis spontant innfall toppet med en god porsjon griseflaks (jeg var den aller siste eleven de tok opp på skolen for det skoleåret), resulterte i en av de beste avgjørelsene jeg har tatt i livet mitt! Et år proppet fullt av MYE moro, møte med mange nye og forskjellige mennesker med ulik bakgrunn, kreative utfordinger, VENNER for LIVET, glede, latter, litt reising og kunnskap og andre krumspring ga meg en god plattform for studietiden som ventet meg fra høsten 2003.

Det skulle vise seg at jeg skulle bli en klinisk ernæringsfysiolog med bachelor- og mastergrad fra Universitetet i Oslo. Nok en god livsavgjørelse. Allerede på videregående skole hadde jeg tanker om at jeg ville drive med forskning, uten et «clue» om hva det gikk ut på, men realfag og lab var noe jeg visste at jeg likte. Min nysgjerrige natur hadde nok også en viktig finger med i spillet om å ta steget inn på veien til en PhD. Etter 3 års ansettelse på Høgskolen i Oslo og Akershus i samarbeid med Avdeling for ernæringsvitenskap, Universitetet i Oslo og Lipidklinikken, Oslo Universitetssykehus, disputerte jeg i desember 2012 over temaet: Barn med arvelig høyt kolesterol og tidlig utvikling av åreforkalkning. Idag jobber jeg fortsatt på Avdeling for ernæringsvitenskap, Universitetet i Oslo med mitt hjertebarn innenfor forskning – arvelig høyt kolesterol.

Men livet består jo av så  mye mer. Livet mitt fylles også med mye kokkelering på kjøkkenet, turer ut i det blå (gjerne i følge med et stormkjøkken og selvfølgelig min utvalgte), henge med venner, trene, lese bøker og lime fotoalbum. Dessuten; Jeg har nå krysset flere kontinentgrenser over til både Amerika, Afrika, Asia og Australia, og nysgjerrigheten på å oppleve enda mer av vår store verden har vokst i meg. Mye begynner nå å flaske seg for en skikkelig langtur, og frieriet fra min utvalgte satte prikken over i’en for vårt store eventyr sammen. Skip o’ hoi! Hasta la vista!

[contact-form-7 id=»349″ title=»Styrjenta»]