I Golfstrømmens hule hånd 2


Grand Cayman Island 22.02.-01.03.16

Forrige innlegg avsluttet der Grand Cayman-regattaen startet. Da Spinnvill rundet Morgan’s Head og leden inn til Providencia knivet S/Y Blabber (Contest 38 fot) og S/Y Sylfer (Halleberg-Rassy 44 fot) om teten med S/Y La Paloma (Ketch ca 40 fot) på slep en halv nautisk mil bak et stykke til babord. Med totredjedels storseil og halv genoa la Spinnvill seg på kjøl på høyeste bidevind og tok opp kampen med Blabber og Sylfer. Tyve minutter senere meldte S/Y Night Sky (Tartan 44 fot) seg inn i heatet. I regattaer er det jo snarere skilpaddeskritt fremfor harehopp så noen timer senere var heatet spredt. I baktroppen ledet Night Sky, mens Blabber fisket og La Paloma styrte babord flanke. Et 2-mils hestehode foran ledet Sylfer med Spinnvill hakk i hæl. På VHF’en spraket det hver tredje time på kanal 68, da nettleder Gerald (Sylfer) åpnet Grand Cayman-regatta-forumet som vi opprettet grunnet et mislykket piratangrep på samme strekning to uker tidligere. Hvis noen skumle typer skulle tune oss inn på VHF’en kunne de høre at vi var flere båter sammen og forhåpentligvis bli vettskremt nok av det til ikke å prøve seg på lumske triks. Gerald ba alle melde seg inn og si hvordan det gikk. Var det noe nytt å melde? Fart og seilføring ble rapportert sammen med eventuelle problemer. Night Sky trakk korteste strået og kunne melde om at autopiloten streika da ankeret ble hevet på Providencia, og at stor’n revna og revelinja til genoaen røyk en stund senere. Maks uflaks. Før mørket senket seg kalte den colombianske kystvakta opp alle mann på VHF’en og ba om nasjonalitet, siste havn, destinasjon og hvem vi seilte sammen med. Tydelig tegn på at Colombia tar piratvirksomheten på alvor. Atten timer ut i seilasen forsvant baktroppens lanterner i horisonten, og Spinnvills VHF ville kun snakke med Sylfer som lå fire mil foran. På morrasida andre dagen hadde vi så og si passert Rosalind Bank og var på vei ut av dypvannskanalen ved Thunder Knoll. Begge er de ca 30 meters dype sandbanker, 80-100 nautiske utenfor fastlandet til Honduras. Det var her vi første gangen virkelig kjente Golfstrømmens krefter. Med fem-seks knop medstrøm suste Spinnvill avgårde som et olja lyn mens knoptelleren strevde med å holde tritt. 8,8. 9,3. 11,7. 13 blank. Har ikke hatt slike målinger siden stiv kuling-seilasen mellom Gran Canaria og Kap Verde-øyene da vi raste ned en 7 meters bølge i 15,6 knop. Vi fikk aldri has på Sylfer som cruiset foran og heiste mer seil, mens vi fortsatte med halv genoa og totredjedels storseil da AIS’en målte en halv nautisk mellom oss. Sylfer seiret inn til Georgetown 3-4 nautiske foran Spinnvill, mens Night Sky kom inn til bronse 12-14 nautiske bak vinnern. Røkla aka Blabber og La Paloma kom inn 25-30 nautiske etter Sylfer. I Georgetown duppet Spinnvill godt fornøyd med sølvmedaljen der hun lå i celebert selskap med de majestetiske vennene sine Carnival Breeze, Coral Princess, Brilliance of the Sea og Celebrity Equinox. Første gang siden Aruba var vi tilbake i cruiseskipenes lekegrind

En kaldfront lurte over sørstatene og jobbet seg mot Cuba og oss med forventet ankomst litt over et døgn senere. På tide å søke ly. I North Sound skulle det være flust av beskyttede steder å ankre. Først måtte vi bare gjennom revet som beskyttet sundet på innsiden. Bare og bare. Kartet hadde avvik på ca 0,3 mil, så det stolte vi ikke på. For det andre var inngangen skikkelig dårlig merket, så det endte med at vi fikk GPS-posisjonene til Sylfer som gikk inn rett foran oss. Slik kjølfulgte vi hver bevegelse de gjorde og kom oss vel inn. På det grunneste var det 3 meter, og når storhavet står rett inn sier det seg selv at der skulle man ikke ha mye sjø før Spinnvill hadde blitt revmat. Nervepirrende. I Governor’s Creek på nordsiden av øya ankret vi opp i et menneskelaget kanalsystem der luksusvillaer linet vannfrontene med springvann, søyler, neglsaksklipte plener, svømmebassenger og brygger med en kingsize liggende i vannet. Det ene større enn det andre. Kongen av «Creeken» eide en hel odde der villaen tronet som en kronjuvel på toppen av skinnende opplyste steintrapper. Det hele var som hentet ut fra en episode av «Ungkaren». Money, money, money. Must be funny, in a rich mans world.

Stille før stormen er aldeles ikke en myte. Neste morgen var det blikkstille uten et knyst av vind, uten en krusning på vannet. Med kaffen nøt vi en usedvanlig fin morgenstund. Da fronten kom for fullt kunne vi ikke tro våre egne øyne. Gradestokken viste 21⁰C en morgen! Brrrrrrr!! På med bukse og sokker, tepper og fleece-jakke. Heldigvis ble det levanes utpå formiddagen, men på kvelds- og nattestid var det på’n igjen.

Grand Cayman Island ble dessverre bare et pitstop der vi red av kaldfronten før vi dro vår kos til Cuba. Vi fikk sjekket ut Georgetown med sine cruiseskip-butikker og 7-mile beach, handlet reservedeler og fyllt opp matlagrene. Til vår store overraskelse var på langt nær hele 7-mile beach dekket av hoteller. Slik ble stranda også en lekegrind for lokale, ikke bare solhungrige turister. Denne stranda skal visstnok være kåret til Karibiens fineste flere år på rad. På tampen av kaldfronten tok vi turen dit for å tine opp. I skyggen av trærne var det bord, stoler og svære kjølebokser på hjul, fra grillen steg duften som fikk tennene til å løpe i vann. Rundt vrimlet det av store og små. Det var søndag. Det var familietid. På Providencia oppdaget Skipper’n at eksosrøret begynte å takke for seg. Morken og markspist. Og rusten. Det er ALLTID noen lik i skapet. Heldigvis var Grand Cayman stedet for å få tak i eksosrør. Fornøyd forlot Skipper’n båthandleriet som innehaver av Grand Cayman’s totale beholdning av eksosrør, det vil si et på 3,30 meter og et på 3,40 meter. Det skulle være nok til Spinnvill. På centimeteren. Cost-U-Less var stedet for storinnhandling. Engroslager på amerikansk vis med diverse delikatesser og alt man trenger til en havkryssing. Perfekt. Jo større, jo bedre. I nuet fråtset vi i fersk salat, jordbær, grønnkålchips og sist, men ikke minst CUPCAKES! Cost-U-Less var grunn god nok til å bli, men Cuba kallet. Sammen med Neil og Peggy hadde vi hatt koselige middager i Spinnvill og Night Sky, og «pot lock» sammen med de andre båtene Sylfer, Blabber og La Paloma. Uheldigvis fikk vi dessverre ikke benyttet oss av snorklemulighetene Grand Cayman hadde å tilby, som visstnok skal være noe av det aller beste i det Karibiske hav. Det var rett og slett for kaldt da kaldfronten sto på, og dessuten rant tiden ut i sanda. I morgenlyset den femte dagen letta Spinnvill ensomt anker mens Neil og Peggy kjørte fra oss i jolla. «See you in Cuba».

Over og ut.

Tekst: Ingunn

Foto og fototekst: Snorre


Legg inn en kommentar

2 thoughts on “I Golfstrømmens hule hånd

  • B.H.Klüver

    Hei på dere! Fint å høre at dere har fått fart på båten. Høres ut som dere kan gi «Snorre»konkurranse når dere kommer hjem! Ellers lukter jeg at dere begge er i god form og det er godt å notere. God tur videre!! Helge…..og Maggen

    • Ingunn Narverud Post author

      Spinnvill er i storform og gjorde Atlanteren med et snitt på 6,3 kan jeg rapportere om. Nesten 13 døgn brukte vi så det går med lynets hastighet hjemover til Langesund. Alt er tipp topp med oss. Håper alt er bra med dere hjemme også. Gleder oss til å se dere, forhåpentligvis på brygga i Langesund. Klem fra oss