Hvordan forlate en seilbåt i tropene? 2


Curacaõ

Mai-Juni 2015

Etter en flott og opplevelsesrik sesong i Karibien på S/Y Spinnvill, hadde vi bestemt oss for å sette båten på land og reise hjem til Norge over sommeren. Å forlate en båt i tropene er ikke å sammenligne med vinteropplag hjemme. For det første er det et sommeropplag og det er ikke kulde og tele som er truslene for tæring på skuta. I tropene er det orkaner, mugg og skadedyr som er problemene med stor P.

Da orkansesongen nærmet seg i slutten av mai var det på høy tid å gjøre Spinnvill klar for en sommer på land. På forhånd hadde vi gjort en del undersøkelser om hvor det var praktisk, lønnsomt og hvor forutsetningene for opplag i Karibien var best med tanke på orkansesongen som sto på trappa. Det er tre steder i det karibiske hav som egner seg best, Chaguaramas på Trinidad (marinaene: Peak, Power Boats, Coral Cove), Willemstad, Curacaõ og Grenada. Grenada har flere «hurricane-wholes» og opptakssteder, men vi vurderte aldri dette som et alternativ siden det er vanskeligere med godkjenning fra forsikringsselskapet, og det er en reell risiko for at en orkan treffer øya. Lenge holdt vi en knapp på Trinidad på grunn av lett tilgjengeligheten fra de andre øst-karibiske øyene, svært god tilgang på reservedeler og utføring av arbeid og at flere andre langturseilere vi kjente skulle ha opplag der. Vi forhørte oss med marinaene Peake, Power Boat og Coral Cove, hvorav den dyreste var Peake og Coral Cove var rimeligst. Vi kjenner langturseilere som har brukt alle, og de forteller at prisene stemmer med hva du får, men at alle har OK standard. Ettersom vi spurte flere som allerede hadde tilbragt tid på land med skuta si i Chaguaramas, ble vi usikre på om dette var det beste valget. Historier om mye kriminalitet i området rundt Chaguaramas, ekstrem fuktighet og varme, støv fra Sahara, mye maur, rotter og kakkerlakker og svært forurenset vann (blant annet mye oljeklumper) i bukta rundt Chaguaramas ga oss grunn god nok til å sjekke opp Curacaõ. Vi var rett og slett ikke så ivrige på hverken muggproblemer eller uinvitert besøk av fire- og seksbente kryp. Curacaõ fremsto som et svært godt alternativ. Prisen for opplag var så og si lik som Coral Cove Marine i Chaguaramas, men sikkerhet, fukt- og muggproblemer, skadedyr, støv og skitt var et betydelig mindre problem i forhold. Curacaõ Marine hadde også en annen fordel. Å forlate båten der i løpet av sommeren ga oss et godt utgangspunkt for seilasen vestover i det karibiske hav. Curacaõ Marine har etterhvert blitt et populært sted for opplag i orkansesongen. Vi booket plass i mars for opplag fra juni-september, og da begynte det å bli fullt. Planlegger du å ha opplag her i denne perioden, ta kontakt god tid i forveien.

Kalenderen viste mai måned da vi seilte gjennom svingbroa som binder de to byene, Punda og Otrobanda sammen til Willemstad. At vi hadde forlatt de øst-karibiske øyer og satt snuta mot en ny verdensdel var tydelig. Tre døgn på sjøen endret landskapet, språket, menneskene og musikken. Fra fuktig regnskog med frodig vekst til knusktørr ørken med brunsvidde kaktus. Fra engelsk til papiemento og spansk (og nederlandsk pga tilknytningen til Nederland). Fra rastafarimenn som limet til Bob Marley til latino degos som digget trekkspill- og salsarytmer.

I Curacaõ Marine fant vi oss godt til rette blant de andre arbeidsmaurene som jobbet flittig både morgen og kveld. Lista med arbeidsoppgaver var lang og ble lengre da vi snakket med de andre som forberedte opplag. Selv om Curacaõ per definisjon blant seilere ligger utenfor orkanbeltet og siste orkan streifet forbi på slutten av 1800-tallet, må man allikevel ta visse forhåndsregler. Det vil si å ta ned seil, tauverk, soltak og sprayhood, demontere og skrubbe ren jolla og skru ned kartplotter og alle antenner slik at man ikke frister orkaner som Evelyn eller Sybille til å raske med seg dette om de mot formodning skulle ta veien innom Curacaõ. Dessuten hindrer man i tillegg å støvmarinere alt sammen om det skulle komme en sandstorm. Et annet onde på et slikt sted er skadedyr. Rotter, maur og kakkerlakker har en unik evne til å snuse seg gjennom den minste sprekk på søken etter en matbit eller bare for å lage ugang og kvalme. Fra tid til annen har vi også hatt problemer med to typer meldyr som invaderer og yngler i alt av tørrvarer. Inspirert fra sangen til Lisa Ekdahl med samme navn, går de alle sammen under begrepet «små onda jävlar» om bord i Spinnvill. Første tiltak for å forhindre invasjon av skadedyr: rydde i matlager, gi bort alt som kan tenkes å være av interesse for jævlene og tette og sikre varer man etter nøye vurdering har ansett som risikofrie for invasjon. Punkt nummer to: Endevende og vaske alle kriker og kroker med såpe og deretter eddikvann. Kjemisk rens hadde vært på sin plass. Tredje tiltak: Montere myggnetting på alle tenkelige åpninger. Det være seg luftehullet for motoren, rillene i inngangsluka og på lufteventilen som Skippern lagde fra scracth for å sikre luftgjennomstrømming i båten (og slik eventuell mugg), i tillegg til å teipe sokker i luftehull i skylighter og smøre og stenge bunnventiler. Kakkerlakkfeller og duftark ble helt til slutt lagt rundt omkring i hele båten som krona på verket mot skadedyr. Flere av de andre båtene anbefalte oss å gi bort alle bokser med brus og øl, men dette hadde vi ikke hjerte til. Vi samlet derimot alt i en stor beholder.

Vanlig vedlikehold meldte seg også på «to do»-lista. En sesong på langtur i varme strøk med ekstem eksponering av sol, salt og vind regnes som 10 sesonger hjemme. Sol og salt spiser seg fort inn i stål og glassfiber og krever ekstra vedlikehold både uten- og innendørs. Over le var det tid for å polere all gelcoat og sy solbeskyttelser for både dekksalongvinduene, vinsjer og pidestall. De to sistnevnte skulle nå stå en lang periode i stekende solskinn uten beskyttelse fra soltak og sprayhood som vanligvis er på. Ankerkjettingen ble snudd og renset og påhengsmotoren fikk seg overhaling siden den skulle stå ubrukt en stund. Innendørs begynte treverket å bære preg av slitasje, så to dører fikk en lakkjobb gjort. Sist, men ikke minst sikret vi at det elektriske systemet ikke gikk dukken eller at det utviklet seg brann, ved å koble fra alle batterier, koble ut solcellepaneler fra regulatoren og spraye elektriske hovedkoblinger. Ti til tolv timer iherdig jobbing hver dag  i 7 dager. I en temperatur på 35⁰C. Svetten rant og ganske ofte hadde vi lyst til å gi opp. På grunn av tidspress var det ikke sjelden at vi var de første som startet om dagen og de siste som pakket sammen verktøyskrinet for kvelden.

En typisk dag på Spinnvill i Curacaõ Marine begynner med at man demonterer to dører for å lakke de, men sandpapir har de ikke i marinaen. Så for å komme igang må man først ta bussen for å kjøpe det. Tilbake på båten en time senere er det for varmt å lakke, så da tar man ut 150 kilo kjetting på brygga mens man venter. Mange timer senere nærmer kjettingen seg klar etter nitidig skrubbing av hver eneste kjettinglenke med såpevann og deretter olje i stekende sol uten stort annen beskyttelse enn litt klær og en hatt. Mens man venter på at sola skal bli svakere og man kan lakke dørene er det litt tid til overs for å dra ned tauverk fra riggen for å vaske det for salt og skitt. Når det er gjort er det bare å drasse med seg to dører inn i forpiggen, skalke alle luker og lage badstu for at ingen vind skal virvle opp støv. Med full bekledning for å begrense hår og svette i lakken står man som Spiderman over de to dørene og lakker fort nok slik at tynnern ikke fordamper og lakken bare blir en seig klump. Når den jobben er gjort var det noe annet du skulle gjøre, men det husker du ikke fordi du er så rusa på tynner. Så da er det bare å gå og dusje, for jaggu har du ikke satt ny rekord i antall liter du har svetta i dag også og dessuten nærmer klokka seg 1930.

Nei, det er ikke bare slaraffenliv å dra på langtur. Men til slutt da Spinnvill sto klar på tilhengeren og gutta på traktoren ga klarsignal, var det en god følelse i kroppen. Å vite at vi hadde gjort det vi kunne for å forberede en orkansesong på land best mulig. Å se at hun sto trygt plassert med fire støtter på hver skuteside dypt inne på sikkerhetsområdet der ingen hadde tilgang andre enn sultne vaktbikkjer. Samtidig lurte vi på hva vi hadde glemt. Vil girolja fra påhengsmotoren på dørken polere hele gulvet? Vil kakkerlakker finne en vei inn?

 

September 2015

Nesten fire måneder hadde gått siden avskjeden med Spinnvill i Curacaõ Marine, og gjensynsgleden var stor da vi grytidlig en morgen i slutten av september fant henne på arbeidsområdet. Nå var det bare småtteri som gjensto før vi kunne sjøsette om to-tre dager. Tja. Dag 1, kl 1100: Spinnvills tilstand ble vurdert som relativt god. Ingen ulukt, ingen mugg, ingen rotter, ingen maur, kakkerlakker eller andre skadedyr og ingen sandstorm hadde funnet veien inn i båten gjennom lufteluka. Tre ølbokser hadde derimot eksplodert, heldigvis hadde ingen av de «små onda jävlerne» snust seg til det. Eneste merkbare ting var at Spinnvill var plassert skjevt og helte akterover. Puuuh! Så langt, så godt. Dag 1, kl. 1130: Skippern sier: Vi har et problem. Frekk og freidig vandret en kakkerlakk intetanende på dørken. ALARM. Den siste halvtimen hadde vi også oppdaget at en svakhet vi visste om hadde forverret seg, trolig fordi båten hadde blitt satt ned feil etter henting fra høysikkerhetsområdet. At Spinnvill helte akterover kunne delvis forklares med at kjølen var presset 2 cm opp i skroget. Heldigvis var det ingen skader på skroget, men på grunn av en dårlig konstruksjonen fra produsenten Jeanneau måtte nå det aktre spantet over kjølen som hadde en svakhet repareres. Sammen med Bobby kom Skippern fram til en svært god løsning på problemet. Vi snakker sandwich med epoxy, kryssfiner, glassfiber og stål. Flaks for oss fikk vi tak i god glassfiber og epoxy som ikke lukta pytons oldemor slik som i gamledager, ifølge svigerfar. I kort tekst, masse arbeid som gjorde at konstruksjonen nå er sterkere enn ny.

Allerede første dagen skrapte, pusset og spylte vi hele skutebunn. Mens gutta sto på hodet ned i kjølesvinet, jobbet Sissel og jeg med bunnstoffing, priming av vannlinja, polering av skutesida og klargjøring for å male lakkskader over vannlinja. Hva er verst av å stå på hodet ned i kjølesvinet og jobbe med glassfiber og epoxy mens svetten hagler fra alle kroppens celler, og å bunnstoffe båten i stekenede solskinn i arbeidsdress med hette og pustemaske mens svetten renner i strie strømmer nedover ryggtavla? Tja, det blir å velge mellom to onder. Da to-tre dager hadde blitt til seks og sjøsetting nærmet seg med stormskritt, hadde vi også rukket å handle tre runder med mat som nå lå plassert på sine faste plasser i båten og pusset alt treverk innendørs med Lemonoil. Tvinne tommeltotter hadde vi ikke tid til. Man vet man har jobbet hardt når man får medlidende blikk og middagsrester fra arbeidskarene på nabobåten som kastet inn håndkleet klokka 1800. Bare noe småtteri igjen nå, så er det kvelden på Spinnvill også. Småtteri som tok to timer. Mandag 28 september, 2015, klokken 1403 kjente Spinnvill endelig vann under kjølen. Vi var ferdig etter seks dager med knallhard jobbing i 35⁰C ofte uten et vindpust. Vi var pumpa. Ferdig. Finish. Finito. Kakkerlakker så vi heldigvis ikke noe mer til, det ble med den ensomme vandreren som endte sine dager på dørken i Spinnvill.

Over og ut.

Tekst og fototekst: Ingunn

Foto: Snorre


Legg inn en kommentar

2 thoughts on “Hvordan forlate en seilbåt i tropene?

  • tormhag

    Hei på dere
    Alltid moro å lese…….vet jo at dere til tider har det helt fantastisk , og det er veldig bra….. Men dere får også fram at det er mye hardt arbeid, (godt å få hjelp av seniorene som antagelig storkoser seg når de får være der sammen med dere…. ) , har lest litt om prosessen for dere/deg om kjøpen av båten også, du er jo en driftig kar som tør og har…… Vilje, vilje og enda mer vilje……og kunnskap med gode støttehjelpere rundt deg….. Det er ikke alle som har det pågangsmotet som trengs for det dere har gjort

    Ta vare på dagene framover, nyt de til det fulle, tiden går jo så alt for fort

    • Ingunn Narverud Post author

      Tusen takk for det Tormod! Vi syns det er viktig å fortelle litt om baksidene og arbeidet en slik tur medfører, for det er virkelig ikke alltid en dans på roser. Det blir jo en mindre porsjon om dette, for det er jo mye morsommere å skrive om de artige, fine opplevelsene, men alt skal med. Nå rir vi av en storm på San Andres, en skikkelig kaldfront med mye regn og vind som kommer fra USA. Godt å være framme her hvor vi ligger trygt på anker. Ferden går videre til Provedencia om noen dager da fronten er over. Håper vinteren hjemme nytes til det fulle, skjønner at det nå begynner å bli mildere og at skiføret kommer til å endre seg. Ha en fin uke:)