Hvem trenger Stillehavet? 2


Barbuda

Nattseilas skjer ikke ofte mellom de karibiske øyer, vi må bla kalenderen 3,5 måned tilbake for å lese om forrige gang. Det er egentlig helt greit. Det er kun en nødvendighet som riktignok kan være en fin opplevelse om ikke vær og vind er på den lunefulle siden. Det var ikke så verst denne gangen. Med to nye landkrabber om bord sov Skippern i cockpit og overvar det som skjedde. Blant annet en 180 graders endring i vind x2 på svarteste natta og et aldri så lite 100 meters tau som havnet i propellen på morgensiden. F**** fiskere. Godt propellen er utstyrt med taukutter. Ellers ble det observert en lokal båt med plausibel «shady business» uten lanterneføring i 25 knop med retning mot Antigua, et par seilbåter og en stykk St Barts-øy som sakte gled forbi i horisonten. Det er alltid spesielt å sitte på vakt mens båten sover, følge sola i morgentimene og vite at landjorda du skal til når som helst kan dukke opp i horisonten. Tilfeldighetene har falt seg slik at jeg har vært så heldig å oppleve dette stille øyeblikket to ganger tidligere på turen. Utenfor Kapp Verde og Tobago – etter turens to lengste havkryssinger. Denne gangen var det kun snakk om timer og ikke dager siden vi forlot forrige land, men moro lell. Barbuda var så flat at vi måtte så nærme som 4-5 nautiske før vi skimtet det høyeste punktet nærmest havet (vanligvis ser vi land rundt 20 nautiske unna). Palmeklyngen i bakgrunnen av øyas øyensten, «the 11-mile beach». Karibiens seiler-guru Chris Doyle hadde fortalt oss at var man heldig kunne man se turkise reflekser av havet i skyene rundt Barbuda. Vi var heldige. I en sjøgrønn drøm fra himmel til hav navigerte vi oss gjennom det grunne farvannet inn til Low bay med jerngenua. Ubeskrivelig vakkert.

Man skulle tro at øyas sentrum, Codrington, var fullstendig gudsforlatt med de øde landsens gatene, tilsynelatende ubebodde hus, skolen der vinden fikk fritt spillerom gjennom de vidåpne skoddene og det dirrende, stillestående hetelokket. Folk var knapt å se, bare noen tupper som hakket i gresstustene og en og annen frittgående hest traskende i veikanten. En arbeidskar på traktor stoppet et sted mellom A og B. Midt i veien for å «lime» og småprate litt med nabokona. Ro. Stillhet. Laid-back. Men Guds hus fantes i minst en håndfull eksemplarer. Verdens nest største fregattfugl-reservat ligger i nordenden av den gigantiske saltvannsinnsjøen, Codrington Lagoon, som dekker store deler av øya. Gjett om vi skulle dit. Over mangroveskogen sirklet de svarte silhuettene i hopetall mot det blå. I krattet satt resten av de 8000. Skvink. For utenom årets nykommere og mødre, kunne vi hist og pist se noen typer som hang med nebbet. Furtne, oppblåste hanner som ikke hadde fått seg noe denne sesongen markerte seg med røde ballonger under nebbet. Parringsritualet foregår ved at hannene sitter i mangrovene og blåser opp den praktfulle røde ballongen mens hunnene flyr over og velger sin utkårede for sesongen. De hannene som ikke fikk en make satt fortsatt håpefulle med oppblåst ballong og ventet. Og ventet. Til eggene hadde blitt til skrikhalser og deretter forlatt redet. Samme dag rundet vi også øya med taxi langs landeveiene der eslene drøvtygget fritt, til dryppsteinshulene, forsvarstårnet fra en svunnen tid og en av Barbudas utallige perfekte strender. I solnedgangen vandret vi barfødt på 11 mile-beach med sitt rosa skjær, badet i surfebølgene som skylte innover og samlet koraller og skjell. Prinsessestrand på flaske. Souvenir. Sammen med mannskapet på søsterbåten S/Y Moro hadde vi delt dagens opplevelser, så hvorfor ikke avrunde en flott dag med en ankerdram sammen.

 

 

Mellom Spanish Point og Coco Point fant vi en ny magisk ankringsplass omringet av korallrev på alle kanter. Om mulig var det enda vakrere enn i Lower bay. Vannet der var klart i motsetning til det blakkede i Lower bay med sjøgrønt og turkist i alle nyanser. Ikke nok med at det var uimotståelig fristende ovenfra, undervannslivet var upåklagelig. Svære eagle rays, skilpadder, moreneål, hummer og tonnevis med fargerike revfisk. Med en hjemmelaget hummerslynge bega Skipper’n seg ut på jakt. Stakkaren ble til en vidunderlig suppe, kanskje den aller beste suppa.

Selv om det meste på Barbuda skjedde til vanns, var vi også noe til lands. Henning, Åshild og første-offiser utrustet ekspedisjonen «Dit alle skulle tru at alle ville snu». Stranda mellom Coco point og Spanish point er ikke så fin. Ikke-eksisterende. Vannkant med harde steiner og ymse sjøgrass. Vi tok landeveien i stedet og passerte forbi fiskeskur der tomflasker og istykkerrevne skilpaddeskall fløt. Gjennom kratt og villnis til vi kom til en rydning. Endelig straka vegen til resortet i den andre bukta. Så kjente vi det. Stanken. Den uutholdelige stanken av råtten saltvannsbunn på bristepunktet til avgrunnen av gjørme under oss. Barracudaenes fiskebein rundt oss var ikke restene av et storslått gilde. Det var vitner om en pinefull død. Solsteking. Med salt, illeluktende, råtten gjørme til oppover låra, en istykkerrevet t-skjorte, ett par manglende skosåler, et stykk gnagsår i lysken og brekningsfornemmelser ankom vi den andre siden. Nirvana. I våre øyne en endeløs strand fylt av tonnevis med kritthvit sand som munnet ut i det velkjente deilige turkise. Det er hett på Barbuda. Stillestående. Tørste og slukøret vandret vi eskortert av vakten fra det samme møkka-stedet som hadde nektet å selge oss drikke. På hjemveien møtte vi på beinrestene av et esel. Turen fra helvete til Nirvana. De kvinnelige ekspedisjonsdeltagerne var enige om at det hadde vært en fin tur.

Før vi kunne forlate vårt karibiske Stillehavsparadis, måtte vi tilbringe bedre kvalitetstid i Nirvana aka Coco point. Samtidig som skilpaddene vakte om kapp i bukta rakk gutta å kræsjlande en drone i sjøen, mens jentene småpratet og leste bok på stranda. Ikke rart at Barbuda livnærer seg med å selge sand, for sand og strand er noe de kan. Da vi var skjemt bort med horder av fargerike fisk hvor hen vi stakk hodet i vann og samtlige hadde snorklet på seg gnagsår, var vi klare for å oppdage nye horisonter. Det er ikke så verst. Eller «det ekke så halvveis» som Henning formulerte det. Barbuda =en klar favorittkandidat.

 

 

Antigua

I flotte forhold seilte Spinnvill oss til Deep Bay på Antigua på tre og en halv time. Der lå jammen noen seilervenner fra tidligere, S/Y Spirit fra Alta. Grunn god nok til å tromme alle sammen med en «sundowner» i hånden. Kvelden var fortsatt ung da vi med strandrestauranten for øyet inntok YOLO i den sedvanlige bekledningen etter mørkets frembrudd: undertøy.  I en medium surfebølge praktisk talt stupte vi inn på stranda. Den etterfølgende hadde omdøpt YOLO til ubåt. Puuuh! Mens gutta skiftet i blanke messingen, kom et par lyskjegler mot oss. Over sambandet lød det «we got them, they are between house seven and eight». Ikke hver dag vi blir jagd bort av vakter kun iført noen små tøystykker. Og vi som bare ville spise hummer på restauranten deres. Close, but no sigar. Naked before restaurant ble en gjenganger den kvelden. Nei, da ville generøse Henning og Åshild heller spandere et himmelsk hummermåltid på en balkong i ekte kolonistil hos restauranten Hemmingway. Takk for en uforglemmelig kveld.

Hovedstaden til Antigua og Barbuda, St Johns, er en fargerik, middels by i karibisk målestokk. Her syder det av liv på gata, på marked og lokale spisesteder. Som mange andre av hovedstedene i Karibien er dette et yndet reisemål for alle cruiseskipene som man tydelig ser preg av i havneområdet. Der avleder det ene tax-free-skilt skiltet det andre og salget av smykker, sprit, sigarer og tobakk går som varmt hvetebrød til amerikanere, italienere, kanadiere og briter som velter ut av de enorme, flytende bløtkakene. Tar du bena fatt ett par kvartaler unna ser du det vaskeekte karibiske og møter de lokale på byens beste lunsjsted, RotiKing.

 

 

Plutselig var to uker blåst med vinden og Henning og Åshild takket for seg etter et herlig opphold med late dager, koselige kvelder i cockpit, humor og moro. Igjen lå sporene etter den norske påskeharen i kjøleskapet. Påskeegg. De spinnville fikk en liten uke med uventede motor- og vannpumpereparasjoner og ventede gjøremål i Jolly Harbour. Havna og bukta er etter vår smak ikke et værende sted, mulig vi har blitt bortskjemte, men det er ikke så fristende å bade i leireblakket vann. Etter tollklarering og utsjekking hos immigrasjonskontoret satte vi snuta mot Carlisle Bay sørpå for en natts overnatting før vi skulle videre sørover. Vi hadde fått nyss om at en norsk båt S/Y Nomad (Kristian og Nina), hvor skipper om bord er gammel bekjent av Snorre, var i samme farvann, og jammen mottok vi ikke røyksignaler om at de var i Jolly Harbour! Langfredag ble det et svært så koselig middagsselskap i Spinnvill med hele hurven fra Nomad. En skikkelig trivelig bukt, Carlisle Bay, der den lille landsbyen, Old Road, snodde seg rundt. Vi likte oss godt og bestemte oss for å bli noen dager ekstra. Skitt au, ingen som merker at vi er kriminelle og ligger ulovlig i landet noen dager ekstra. Av nabobåten hadde vi fått et hett tips om et fint snorklested. Fint som i grunn sandbunn med mengder av sjøgrass uten en eneste fisk. Så kresne kunne vi ikke ha blitt på Barbuda, det måtte være feil sted. I og med at det var påskehelg var det en glimrende mulighet til å oppleve mer av den lokale kulturen. Med søndagsklær på (ikke de vanlige seiler-søndagsklærne =bikini og bokser, men kjole og penskjorte) troppet vi opp til gudstjeneste 1. påskedag. Med vår forsinkede ankomst ble vi vurdert og iakttatt av alle som en i St Mary’s Anglican church, før vi gladelig ble tatt inn i varmen. Barn som gamle i full finstas med hodepryd passende i det britiske kongehuset, høye hæler, smykker, kjoler og dress sang av full hals etter forsangerne på podiet. Gospelkoret. Halleluja. Vårt oppmøte gikk ikke upåaktet hen, etter en flott preken om nestekjærlighet og den påfølgende alldansen i midtgangene måtte vi oppreist presentere oss. En opplevelse vi ikke ville vært uten. Amen.

En natt ekspanderte til seks, hvorav en lovlig og fem gjorde oss til kjeltringer og kriminelle. Men da S/Y Nomad kom til Carlisle bay var det vanskelig å seile avgårde når vi egentlig hadde lyst til å kose oss I den koselige bukta sammen. Vi gjorde som de lokale, vi «limet» dagen lang etterfulgt av grilling i cockpit. Aldri før har vi ligget i en bukt med så mye nattlig fiskeliv, for hver kveld løsnet startskuddet for klappjakten på mini-sverdfiskene. Show. Før Spinnvills baug atter pekte mot sørlige breddegrader, lot vi oss heldigvis overtale til å være med på tirsdagsjammen i Falmouth harbour. Sprell levende stemning med det brasilske bandet Sound Citizen. Topp helaften med god mat og skåling i Kristians freshe mojitos over avgjørelsen at S/Y Nomad og S/Y Spinnvill skal samseile innover i det Karibiske hav neste sesong. HURRA!

 

 

Over og ut.

Tekst og fototekst: Ingunn

Foto: Snorre


Legg inn en kommentar

2 thoughts on “Hvem trenger Stillehavet?