Høy- og lavtrykkslabyrinten

Bahamas – Bermuda 06.05.-12.05.16

Dag 1: Fryd og gammen. Jeg kan med sikkerhet si at Spinnvill var den eneste båten som gled ut fra Georgetown, forbi Long Island og Conception Island med OPA OPA på full guffe. Rave på fordekk. Det var sol. Det var sommer. Og lite visste vi om hva som ventet oss på andre siden av havet. Genoaen og jerngenoaen seilte og motret om kapp med den upålitelige vinden som steg og sank i takt med høytrykkets bevegelser. For en seiler er det jo alltid best når vindgudene er på lag og gir akkurat passe vind til å fylle klutene, men selv med motoren på, på store deler av det første døgnet var stemningen på TOPP. Atlanterhavet her kommer vi. Fokkeslaskene Rune og Sten, de Spinnville aka Skippern og Førsteoffiser, alle fire var vi klare for dyst.

Uhyre kort tid etter avgang fra Georgetown, vi snakker maks en times tid, startet vaktskiftet. Ikke på ror, men på delfinutkikk. I vaktsystemet var det én person: Sten. Her skulle det sees delfin. Da Førsteoffiser delte ut delfingaranti var saken biff. Favoritt-vaktposten var hjørnesetet på aktre babord flanke i stående posisjon der han med haukeblikk fulgte hver krusning, hver bølge. Vaktskiftet på ror startet litt senere. Med fire personer i systemet ble det to vakter per person i døgnet. De fleste vaktene var på 3 timer, alle bortsett fra nattevaktene mellom kl 0000-0600 som var på 2 timer. Like digg som frostingen på cupcaken. HURRA! Men medaljen har alltid en bakside. Snerket på slimet til muggsoppen var denne gangen, dagen man hadde kokkevakt. Døgnet ditt begynte da med en uskyldig, rolig vakt fra kl 0900-1200 etterfulgt av fem timers pause. Ingen problemer så langt. Kl 1700 var det opp og stå i skrå stilling over skjærefjøla og de putrende kjelene mens man iherdig forsøkte å gynge i takt med både Spinnvill og komfyren, samtidig som man holdt et aldri så lite øye med suppekjelen på gassblusset og diverse gjenstander og ingredienser på kjøkkenbenken som mer enn gjerne ville ta seg en tur gjennom pantry. Null stress og full kontroll. Spesielt dag 2 da sjøsjuka satte inn femte giret, og Sten var så heldig å ha trukket kokkekortet. På familieråd i cockpit hadde vi avgjort pølser og stappe, og med en heltemodig innsats jobbet han invers proporsjonalt med grønnfargen i fjeset inntil sjøsjuka satte seg i revers. Det endte som seg hør og bør, med delfinmating. Fortsettelsen på kokkevakta etter middag var som følger, oppvask med hjelp fra person C (se beskrivelse i Eat, sleep, sail, repeat) og var man heldig fikk man en 0,5-1 times blund på øya før det igjen var opp og stå. Vakt fra kl 2100-0000, bakvakt fra kl 0000-0200 og takket være de andre latsabbene i vaktsystemet som nøt godt av sine to timers nattevakter, ny vakt kl 0600-0900. Jan Eggums «På’n igjen» har aldri vært bedre beskrivende. Da klokka ble ni dagen etter kunne man glede seg over at det var tre helligdager til rotteracet startet på nytt. Vi var likevel veldig fornøyde med å være fire og ikke fem om bord og slik ha kokkevakta inn i vaktsystemet.

Dag 2: Sjøsyke. Rune startet dagen med en kvalitetsstund i salongen sammen med Harry Hole. Skippern og Førsteoffiser var både imponert og misunnelig over hvor sjøsterk den karen var. Det varte kanskje en times tid før boka lå ensomt forlatt i lesbar stilling, mens eieren lå i sjøstjernestilling på lugaren. Etter Stens lille opptreden samme kveld, ble vi alle plasterbrødre og -søster. Scopoderm. Kjenner du lusa på gangen og føler deg mer uggen enn teltpluggen, fest et Scopoderm-plaster bak øret og nyt føret. Bølgene blir behagelige og humøret stiger, og det beste av alt, du er operativ og våken som en spirrevipp. En kvalitativ studie på Scopoderms bivirkninger ble dessuten også gjennomført i løpet av de fire ukene Atlanterhavskryssingen fra Bahamas til Irland tok. Med fire testpersoner ble følgende bivirkninger kartlagt:

• Munntørrhet (n=3)
• Utørstelig tørste (n=4)
• Endret smak (n=2)
• Tørre slimhinner (n=1)
• Tett nese (n=1)
• Hol sultfølelse (n=1)
• Man må si «hæ» hele tiden (n=1)

De fem første er antagelig godt dokumentert fra tidligere og står om jeg ikke husker helt feil, på pakningsvedlegget. Ingen har derimot noen gang informert meg om at man kan få ekstrem sultfølelse. Generelt merker Førsteoffiser når det har gått akkurat 3 timer siden forrige måltid uten å se på klokka, men med et Scopoderm-plaster lures hun til å tro at vakta er ferdig når sultfølelsen melder seg. FEIL. Den var bare halvveis og 1,5 time gjensto på vakt. Kjipt. Dermed lignet Førsteoffiser i følge Skippern umiskjennelig på en zoombie med utstrakte armer i horisontal stilling mot kjøleskapet hver gang han vekket henne til nattevakt. Kanskje akkurat bortsett fra en zoombies utseende, velger jeg å tro. Rune detekterte den siste bivirkningen. Per d.d. kan vi derimot ikke se bort i fra at eventuell motordur, bølgebrus eller Spinnvills fossing gjennom vannet er bias under kartleggingen av denne bivirkningen. Dosering studerte vi også, og fant at et halvt plaster ga lik virkning, men halvert styrke på birvirkningene. For å konkludere, fant de Spinnville og mannskap ut at tross kjipe bivirkninger er Scopoderm et vidundermiddel mot slike altoppslukende små hælvetter som sjøsyke er.

Endeløse timer med motorkjøring, som resulterte i en hardnakket tæring på motivasjonen, var omsider forbi da vi glimtet Bermuda. Seks dager hvorav 88 timer med motor ga oss en gjennomsnitts fart på 5,7 knop til Bermuda. Seks av seks dager tråla vi de 870 nautiske havmassene på vår kurs til Bermuda uten så mye som et napp på snøret. Med full iver satte vi av sted mot fiskebanken der sportsfiskebåtene trålet i kolonnekjøring. Der måtte det være fangst å få. 0-1 000 000 000 Spinnvill-fiskene. Null, niks, nada.

Bermuda 12.05.-18.05.16

Bermuda har samme form som en fiskekrok. Ironi sier nå vi. Det finnes jo ikke en eneste fisk som er interessert i å bite på kroken i milelang omkrets rundt hele øya. Jordas måte å spille oss et puss på. Bortsett fra det er Bermuda tvers gjennom idyllisk. Murhus i alle regnbuens farger med hvitkalkede, spesialdesignede tak til å fange regnvann. Frodig og blomstrende vegetasjon. Vakre, velstelte, strigla hager. Brostein og forseggjorte gater. Karibiske strender med tilhørende turkist vann og flott snorkling. Hyggelige mennesker. Ordning og reda. Men ikke et sted for minstepensjonister og langturseilere på budsjett.

Spinnvill lå trygt ankret i St. Georges svære bukt hele tiden mens vi koste oss på Bermuda. Med bussen tok vi en tur til Hamilton (hovedstaden). Følelsen av storby slo imot oss der vi trasket mellom glasslakkerte høyhus, forretningskvartaler og forretningsmenn iført verdens mest komiske antrekk. Skjorte med silkeslips, bermudashorts, knestrømper og pensko. Ikke sjelden så vi kombinasjonen kanarigul bermudashorts og lilla strømper, eller rosa bermudashorts og gressgrønne strømper. Fortet i Hamilton var absolutt verdt et besøk. Den aller kuleste vollgrava vi noen gang har sett. I bunnen kunne vi vandre på opptråkkede stier i en naturlig botanisk hage sammen med hønemor og sine 6 gule nøster. Jungel mellom murer. Utrolig kult.

Flere kjente dukket opp i St Georges mens vi lå der. S/Y Idun, S/Y Lucky Strike og S/Y Elaine. Idun og Lucky Strike hadde vi ikke sett siden våren i fjor og Elaine trodde vi hadde tatt turen til Stillehavet som var planen til Søren da vi møtte han i San Blas i desember. Tiden gikk og 17. mai kom. Det kan ikke gå upåaktet hen. Sten blåste i gang dagen med medbrakte 17. mai fløyter, også var festen i gang. Rubb og raka av skandinavere og en portugiser fra S/Y Idun, S/Y Sif, S/Y Lucky Strike og S/Y Elaine. Søren på Elaine hadde ikke stilt klokka til lokal tid på Bermuda og syns det var snodig da han hørte skrik, skrål og hornmusikk 0,5 nautisk mil unna, en time tidligere enn invitasjonen tilsa. Haha! De Spinnville med mannskap tar ikke lett på 17. mai feiring. 17. mai er 17. mai. Hipp, Hipp, HURRA, HURRA, HURRA og Gratulerer med dagen! Da startskuddet til Atlantic Rally Crossing gikk, satt 14 par øyne med spruddel i glasset og jordbær i ganen og fulgte godt med fra Spinnvills cockpit. Ingen 17. mai uten 17. mai frokost med alskens gode saker. Den dagen satte vi besøksrekord i Spinnvill. Portugisiske Jose (mannskapet til S/Y Idun) publiserte på facebook senere samme dag: «Den beste nasjonaldagen noensinne». Hipp HURRA igjen.

Bermuda – Azorene 18.05.16-30.05.16

Striskjorta og havresekken mønstret på dagen etter. Del 2 av Atlanterhavet skulle til pers. Sammen med S/Y Idun og våre nye danske venner på S/Y Sif seilte Spinnvill ut i gråværet. Så lenge det gikk skulle vi seile sammen over Atlanteren og holde kontakten på VHF og e-post når avstanden ble for stor. Det gikk ikke mange timene før Sif var borte i disen, men Idun og Spinnvill seilte som erteris side om side eller den ene hakk i kjøl den andre. Slik fortsatte det dag etter dag, natt etter natt, godværsdag som regnsværsdag. Noen dager utpå havet meldte hjemlengselen seg. Rune fortalte med vann i munnen om drømmen med Heksehyl i taxfree pose-størrelse, mens Sten dagdrømte om et par saftige lekkerbiskner fra Bislett Kebab. Heldigvis var ikke mannskapet helt fortapt i sine lengsler. Sten drømte også om en kjempehval som fylte hele Eidanger-fjorden og at han klappet flamingoer. Rune i sin tur funderte på hva han skulle svare junior som var hjemme på spørsmålet om han selv kom til å dø hvis en hai spiste opp den ene armen hans. Da snakker vi mer nåtid og nære omgivelser. Og slik gikk no’ dagan og timan til sjøs.

Hver dag hadde vi dessuten opptil flere VHF-samtaler med Michael på Idun. Alt fra strategiske vær- og seildiskusjoner til uhemmet skryt av skutene sine som vi andre ikke kunne gjøre annet enn å le av. I løpet av døgnet tikket det inn 3 meldinger på satelittelefonen fra Bobby, seilværsguruen vår hjemme som utfra vår posisjon tolket informasjon fra tre-fire ulike kilder og sammenfattet dette til 160 eller 380 tegn. Dette var en svært god hjelp og en formidabel tjeneste som flere burde abonnere på. Tusen takk for all hjelp som Spinnvills beste skipsmeteorolog! Skippern startet alltid dagen med nedlasting og tolkning av været før han møysommelig diskuterte dette med Michael. Sammen loset de to skipperne og Bobby, Idun og Spinnvill gjennom starten av Atlanterhavets høy- og lavtrykkslabyrint. Dag 2 og 3 truet to høytrykk med å fange Spinnvill inne i et kjempestort stillebelte, mens et lavtrykk buldret og raste nordøst foran oss en hel uke da vi smatt ut mellom de to høytrykkene. På oppløpssiden inn til Horta på øya Faial, Azorene styrte stjernetemaet oss inn i den sørøstlig kvadranten (for oss den beste kvadranten) av en storm de siste 36 timene før land. Puuuh! Nordatlanteren er helt klart av en annen kaliber enn Sør-Atlanteren og krever årvåkenhet og strategisk planlegging 24/7. Det var en styrke å ha en annen båt i umiddelbar nærhet til enhver tid (hovedsakelig 0-3 nautiske mil, maks 5 på det meste) både sikkerhetsmessig, seilstrategisk og fornøyelig.

Bortsett fra seiling, gikk det sport i fisking. Gutta hadde raidet en velutstyrt fiskeutstyrsbutikk på Bermuda som garanterte fangst allerede i utseilingen fra St Georges. Rune mente at om ikke utstyret holdt ord, var det bare å dra inn snøret for godt. Nå måtte det bli fisk. Alt ble lagt under finjustering: teknikker, sluker, flyvefisk som agn eller ikke, optimalt antall snører, slukdybde og fortom vs ikke fortom, mens Spinnvill styrte farta. 10 i initiativ, 10 i innsats. 0 i napp, 0 i fangst. Ikke så mye som en flyvefisk en gang. Folk snakker om at det alltid er flere fisk i havet. Betyr det flere som i to? Hvis ingen påberoper seg verdensrekorden for tråling uten fangst, gjør vi det med våre 2000 nautiske over Atlanteren. Det som derimot fantes i hopetall var små blå-rosa-lilla minityrutgaver av Idun og Spinnvill som med sine oppblåsbare seil satte ut fra nordkysten av Portugal med kurs mot USA for å gjøre ugang på Floridas strender. Portugisiske krigsskip aka livsfarlige maneter. Ugangskråker. Om bord i Spinnvill går de under navnet Småjævler.

Før vi visste ordet av det kom dagen da vi var halvveis på Atlanterhavet. Juhuu! Strålende solskinn med blå himmel og blikkstille hav møtte oss denne morgenen. Det første Skippern sa til Førsteoffiser da han våknet, var: «Vet du hvilken dag det er idag? Det er halvveisdag.» Noe som betyr fullt program fra morgen til kveld. Michael som noen dager tidligere hadde vekket oss en morgen med sang på VHF’en, fikk denne dagen til gjengeld høre «Kokomo» skrålende fra to Spinnville. Tilbake kom det et forundret: «Har ni taget en gammel dansk på morgonen?» Lættis. Ved lunsjtider kom de endelig, delfinene. De korte og tjukke. På Spinnvill bruker vi alltid det latinske navnet. Alltid. Fyr og flamme i baugen. Da delfinene hadde gjort sine sprell ble det samling i bunn og quiz med Idun på VHFen som ble avbrutt av tre hvaler som blåste luft utenfor stuevinduet til Spinnvill. For en dag. Feiringen fortsatte med steak au poivre til middag og pannacotta til dessert. Før sceneteppet gikk ned nøt vi en av de få synlige, vakre solnedgangene Nordatlanteren ga oss. Det var bare å takke værgudene for en forrykende forestilling. Taffelet ble deretter hevet og værgudene slo om dagen derpå.

Omtrent 300 nautiske mil unna Faial (dvs 1-2 døgn utenfor) startet moroa. Vinden vispet opp blågrønne kremtopper, mens uværsskyene rullet vestnordvestover. Det var duket for noe mer enn bare en stormfull aften. Rune aka sjefstrimmeren var heldig og fikk den spenstigste vakta da Neptun spilte symfoni med Zevs. Når vindmåleren viser 54 knop på det meste og Spinnvill raser ned 8 meters høyhus kjenner man at man lever. Foran oss steg Faial ut av tåka da vi startet innseilingen i sundet mellom Faial og Pico der Spinnvill ble spytta inn i havna i nærmere 40 knops vind. 12 dager og 22 timer. HURRA!

Azorene 30.05-10.06.16

Frodige, vakre Azorene. Kjent for sine hortensiahekker langs bilveiene og sin vulkanske aktivitet. Spinnvill var tilbake i europeiske farvann. Nærmere bestemt portugisisk landjord. I byen Horta på Faial ser man mest sannsynlig den høyeste konsentrasjonen av signalgule Helly Hansen hetter i verden. For der finner man det store møtetpunktet for alle seilere som har krysset Dammen over til Europa. Nemlig Peters Cafe Sport. Visstnok en av verdens ti mest kjente barer og et obligatorisk sted for en, to eller seks ankerdrammer. Historiene henger på veggene i form av vimpler, flagg, t-skjorter, visittkort og kart.

Rune skulle være med videre til Irland, mens Sten mønstret av samme dag vi kom fram. Tusen takk for at du ville være med oss over havet, mange hyggelige stunder og god hjelp. Etter en havkryssing tar det litt tid å sette landbein igjen. Dagene på Faial gikk derfor forholdsvis stille for seg, men noen utflukter fikk vi med oss. Horta var veldig koselig med sin karakteriske arkitektur av hvitkalkede murhus med mørkegrønne vinduskarmer og røde mursteinstak, katedraler i samme stil, velstelte, vakre parker med lysthus og benker og trange smug med butikker og kafeer. De Spinnville og Sjefstrimmern leide seg en bil og spant ut til den nyeste delen av øya, Capelinhos. Månelandskap på jord. Helt unikt. Hvor sært må det ikke ha vært å vokte i fyret på Faials vestligste punkt den dagen rabalderet startet høsten 1957? I dag gjenstår et malplassert fyrtårn og en halv etasje av datidens to etasjes hus nedgravd i aske, sand og lavastein fra vulkanen som våknet til live den 27. september 1957. Etter flere timer, både høyt og lavt, kjørte vi feil og endte på et herlig sted. En restaurant og bed&breakfast i naturskjønne omgivelser drevet av en litt eksentrisk østerriker med de mest smakfulle oppskrifter i ermet. Stedet het Restaurante O Esconderijo og får en meget varm anbefaling av oss alle tre. Rune og Førsteoffiser fablet og drømte om desserten derfra flere dager i etterkant. Den eneste dagen det var meldt sol og vindstille bestemte vi oss for å bestige Portugals høyeste fjell, Pico med sine 2351 moh som lå på naboøya med samme navn. Turlaget besto av Jose (fra Idun), Rune, Skippern og Førsteoffiser. Det startet pent og pyntelig fra 1100 moh i grønt terreng mens tåka hang tungt og spolerte utsikten til toppen. Jose og Rune dannet fort fortroppen mens Førsteoffiser prustet og peste oppover dette satans fjellet med Skippern som støttespiller bak. Da vi omsider krabbet over calderakanten fornemmet fjellbukken Rune en svettedråpe på høyre øreflipp, mens Førsteoffiser pustet som en blåsebelg. Mer eller mindre i blinde famlet og klatret vi gjennom tåka opp mot målet, og i takt med skrittene våre lettet skyene og ga oss et uoverskuelig syn på toppen. Over skylaget sto vi som herrer og kvinne av universet og bevitnet hvor vakker verden kan være. Noe å varme seg på hadde de også disket opp med disse portugiserne. Et hull inn til jordas indre som dampet ut deilig varme mens isen samlet seg på steinene på vestsiden av toppen. Nedturen var mildt sagt ikke Førsteoffisers favoritt, men jeg kan vel si som Rune i etterkant satte ord på det: Turen er fin å ha med i sekken nå.

Mens vi trasket Pico hadde værsituasjonen endret seg litt, så den planlagte avgangen seks dager senere ble fremskøvet til to dager senere. Michael hadde bestemt seg for å seile videre mot England og vi bestemte oss for det samme. Utgjort, typisk og trist for oss siden Sissel og Bobby var ventet i Horta dagen etter avgang. Shit happens! Vårt neste mannskap Ole Flaten hadde fløyet inn fra Norge samme dag og mønstret på på Spinnvill. Vi var fulltallige igjen og klare for del 3 av Atlanterhavet. Timer før vi heiste seil, satte vi Spinnvills fotavtrykk sammen med de uttallige andre seilerne som har krysset vårt kjølevann i Horta, Faial, Azorene. Må det leve lenge.

Over og ut.

Tekst og fototekst: Ingunn

Foto: Snorre