Historien om båtkjøp i Middelhavet – DEL 3 Drømmebåten kjøpes 2


Endelig har Skippern fått ånden over seg igjen, og her kommer del 3 av båtkjøpseirien. Del en og to kan du lese ved å trykke på linkene Del 1 og Del 2.

Hvordan skaffe seg en dame som dette.

Hvordan skaffe seg en dame som dette.

Situasjonen er altså som følger:

  • Vi har endelig klart å bestemme oss for hva slags båt vi ønsker å kjøpe for langturen, en Jeanneau Sun Odessy DS 43 fra 2001 til 2003.
  • Fatters og jeg har vært en tur i Italia og sett på to slike båter, la inn bud på en. Det har dukket opp en SO DS 43 2003 i Hellas, som plutselig falt over 20 000 Euro i pris, og vi har kontatet megler.
  • Samtidig har vi kontaktet vår gode venn Tom Harald som har tipset oss om det eneste firma han stolte på i Middelhavet, Athenian Yacth.

Vi har altså kontaktet megler, Mark Selymar, for å starte forhandlingene rundt kjøp av Capriccio (som skuta het). Før forhandlingene ville vi veldig gjerne vite hvilke charterselskap båten ble driftet av. Det var helt umulig å få vite, siden megleren fryktet at vi da ville gå utenom han og kjøpe båten ut direkte av charterselskapet. Men men, båten så veldig bra ut, og når vi viste interresse, samt gjorde det klart at vi kunne gjøre opp raskt dersom vi kjøpte båten, bestemte eieren seg for å senke prisen ytterligere 10 000 euro. Vips var prisen akkurat på vårt båtbudsjett!

Jeg bestilte flybilett til Athen, og ikke lenge etter sto jeg utenfor en marina i Athen og ventet på at eieren skulle komme å vise meg båten. Eieren, Dimitri, viste seg å være en kjempe fyr. Vi gikk og småpratet mens han tok meg med ut mot kaia hvor båten skulle ligge, og i det vi svinger ut på kaia i den enorme havna Alimos, ser jeg skiltet for «Athenian Yacth»! Snakk om flaks, det viser seg at båten har vært i selskapet helt siden den gikk inn i charter (leiebåt) i 2004. Båten er en 2003 modell, grunn kjøl og blått skrog – perfekt for vårt formål. Se mer om båten her. Båten var jo som sagt i charter, og jeg hadde bare 2-3 timer på meg for å gå igjennom båten før den fikk nye gjester og skulle ut på tur. Tiden ble brukt svært godt, og jeg fikk gått igjennom «check off-lista» mi både over og under le, samt under vann (ta med dykkebriller og badeshorts når du skal befare båter). Alt så veldig bra ut. Etter befaring ble jeg enig med eier om følgende:

  1. Vi ønsket å gå videre med kjøpet, men jeg ville ha en profesjonell «surveyor» til å gå igjennom båten og lage en rapport/kjøpsanbefaling.
  2. Jeg skulle velge en uavhengig surveyor, og jeg skulle være med på gjennomgangen av båten. Undersøkelsen av båten ble utsatt til chartersesongen var ferdig.
  3. Kun 10 % av beløpet skulle betales før undersøkelsen av båten skulle gjennomføres.
  4. Båten skulle få lov til å fullføre chartersesongen (ca 6-7 uker igjen), og det totale beløpet skulle ikke betales inn før etter at båten var ferdig med sesongen. Dersom det skulle skje noen skade på båten før sesongen var ferdig, så skulle prisen reforhandles, eller kjøpet heves.

 

Når dagen var omme var det en smilende skipper som gikk rundt i Athens gater.

Nå var det tre store ting som måtte gjøres

  1. Forsikre meg om at megleren var en fyr jeg kunne stole på. Det vil si at han ikke stakk av i det jeg overførte pengene.
  2. Jeg måtte finne en god surveyor til å foreta en grundig undersøkelse av båten.
  3. Forsikre meg om at alle papirer som Norsk Skips Register (NIS/NOR) krever for å registrere båten i registeret faktisk fulgte med båten.

Problemene ble angrepet med Google. Etter litt søking på båtkjøp i Hellas og Selymar, fant jeg 3-4 norske personer som på ulike steder hadde nevnt at de hadde kjøpt båt gjennom Selymar. Her gjelder det å ikke være sjenert, så jeg søkte dem alle opp i telefonkatalogen, og ringte dem. Alle hadde bare gode ting å si om megleren. Han hadde vært svært hjelpsom, det hadde ikke vært noe tull med penger, og komunikasjonen hadde vært enkel. Veldig betryggende å høre. Jeg snakket også mye med megleren selv, og fikk en god følelse av han. Selymar selv gav meg også, uoppfordret, kontaktinformasjon til 2-3 tidligere norske kjøpere slik at jeg kunne kontakte dem og forsikre meg om at han var en bra kar. Veldig bra, og jeg satt totalt sett igjen med at Selymar kunne stoles på.

Problem nummer to ble også løst med Google. Etter å ha lest meg opp på «Marine Surveyors» generelt, fant jeg ut at jeg ønsket å finne en som var medlem i British Marine Surveyors Europe (BMSE). Det viste seg å være tre fire av disse i Athen, og alle hadde en hjemmeside med info om seg selv. En av dem hadde også et eksempel på hva slags rapport han lagde etter undersøkelsen, og det virket veldig profesjoneltt og bra. Jeg tok kontakt med Walsh Marine Survayor, og han hadde mulighet til å hjelpe meg første uka etter chartersesongen var over i oktober. Prisen var stiv, 1000 euro + mva=1230 euro, men jeg bestemte meg for at det var det verdt. Nok en gang bestilte jeg billetter til Athen, og 25 oktober 2013 sto jeg nok en gang klar på kaia i Alimos Marina sammen med eier og Mr Walsh.

Jeg hadde ordnet det slik at båten samme dag skulle settes på land for vinteren på verftet som Athenian Yacth setter alle sine båter, Planaco Wharft på øya Aegina utenfor Athen. Walsh skulle være med ut dit med båten. På denne måten fikk vi først sett på alt under le mens vi lå til kai i Alimos, så fikk vi en seiltur med båten før vi vendte tilbake til Alimos for å demontere seil og sende disse til vask. Etter dette kjørte vi motor i ca 2 timer ut til Aegina hvor vi heiste båten på land, og Walsh fikk undersøkt undervannsskroget. Det hele tok ca 8 timer, og ble veldig grundig gjort. Jeg er veldig glad for at jeg prioriterte å dra ned for å være med på dette, og siden jeg hang på Walsh som et slips, lærte jeg masse om båten iløpet av dagen. Det var bare noen veldig små feil/mangler, og jeg kunne konstantere at båten var i strålende form. HURRA! Det var en utrolig rar følelse å være ute med båten for første gang, eventyret var nærmere enn det noen gang hadde vært.

For å slippe å ta nok en tur til Athen hadde jeg ordnet det slik at alt av papirarbeid var klargjort av meglerens agenter i Athen. Her må jeg innrømme at det var lagt ned MYE arbeid i å forsikrre meg om at alle de riktige papirene fulgte båten. Dette skulle vise seg å være ganske vrient ettersom den ene agenten snakket svært dårlig engelsk og vi derfor var avhengige av å ha all komunikasjon via en tolk. Men alt var nå klart. Papirene NIS/NOR trenger for å registrer båten er

Videre må de også ha nytt navn på båten for å kunne registrere den i registreret.

Dagen før undersøkelsen av båten møtte jeg den ene (det var to) agenten ombord i båten. Han fikk med seg EPIRBEN (nødpeilesender) for omregistrering til båtens nye navn og kallesignal, SY Spinnvill LI7020. Han fikk også kopier av passet mitt slik at han kunne klargjøre resten av papirene til dagen etter undersøkelsen. Vi dro til ulike statlige kontorer og stemplet et uvær av papirer med ufattelig mange stempler og frimerker. Aldri vært borti så mye stempling før. Prisen for agentene var totalt 1900 euro inklusive diverse avgifter de betalte til Hellas for å utregistrere båten fra landet. Ganske stivt, men det var helt uaktuelt å ikke bruke disse agentene og prøve å finne ut av det greske byråkratiet selv.

Etter to og en halv dag i Athen skulle alt jeg trengte å gjøre være på plass, puh! Båten sto trygt på Planaco, og jeg hadde bestemt meg for å kjøpe Athenian Yatch vedlikeholdspakke som de gjennomfører på alle sine båter etter endt chartersesong. Prisen for dette var relativt høy, men innholdet var så omfattende at det var et enkelt valg å takke ja.

For å få til en så lettvint registrering i NIS/NOR som mulig kontaktet jeg dem så snart vi begynte å se på båter for kjøp, altså før sommeren 2013. Jeg hadde fått tips om å kontakte Bjørn Tore Fasmer i registret. Han viste seg å være veldig hyggelig og hjelpsom. Ettersom alle papirene på båten stort sett sto på gresk, var det nødvendig å få oversatt dem. Dette var ikke noe problem da Bjørn Tore hadde en kontakt på det norske konsulatet i Athen, som var godkjent som oversetter. Papirene var ikke klare samme dag som jeg dro tilbake til Norge, og derfor avtalte jeg med agentene at de skulle levere alle papirer direkte til tolken på det norske konsulatet. Videre hadde jeg avtalt med konsulatet at de originale dokumentene skulle sendes til NIS/NOR med kurer (overaskende billig) etter at de var oversatt. Dette gikk smertefritt, og et par uker etter at jeg var i Athen, ankom dokumentene til Bjørn Tore ferdig oversatt. Når han var ferdig med dokumentene ble de sendt rekommandert til meg i posten, og vips satt jeg på eierbeviset for skuta. ENDELIG! Det eneste som gjensto nå var å få inngravert kallesignalet i skroget på Spinnvill, og få sendt bilde av dette til NIS/NOR, så var alt klart til å utstede registreringsbeviset for NIS/NOR. Dette fikk jeg gjort ved å kontakte vedlikeholdsansvarlig i Athenian Yatch, Kostas, og sende han en mal på hvordan det skulle gjøres. Et par uker senere hadde han fått gravert og malt inn kallesignalet i en av cockpittlockersene, og jeg satt på et bilde av resultatet.

Dette høres kanskje lett ut, men jeg er helt sikker på at det måtte 50 telefonsamtaler til for faktisk å få det til (som gjelder hele prosessen her, ALT har tatt tid og krevd masse tilstedeværelse via telefon til megler, agenter, tidligere eier og Athenian Yatch). Båten var min, den var registrert i NIS/NOR, alt av penger var betalt –  mission accomplished!

Det eneste jeg følte var ubehagelig med prosessen i sin helhet var at megler måtte ha hele beløpet inn på konto ganske tidlig i prosessen (selv om jeg var blitt enig med eier om 10 % av beløpet før undersøkelsen). Her måtte jeg rett og slett bare stole på megler, noe jeg følte at jeg kunne etter å ha gått han såpass nøye etter i sømmene.

Det er veldig vanskelig å si hva som var det viktigste eller mest vanskelige i denne prosessen ettersom det hele fletter seg inn i hverandre. Det er vel kanskje nettopp det som har vært mest vrient, det å holde en rød tråd gjennom det hele og å få til kommunikasjon med alle parter.

Etter kjøpet hadde vi båten stående på verftet på Aegina gjennom vinteren mens Athenian Yatch gjorde vedlikehold på den. Dette virket utmerket (selv om det var en del telefoner ned til min mann på stedet, Kostas, for å forsikre meg om at alt ble gjort).

Det viste seg at den tidligere eieren av båten, Dimitri, var en svært dyktig fyr som hadde gjort mye av vedlikeholdet på båten selv. Han hadde også et veldig godt nettverk av håndtverkere som han benyttet til ting han ikke kunne selv. Vi var så heldige å få kontaktinformasjon til disse håndtverkerne, noe som skulle vise seg å være utrolig nyttig og besparende når vi i påsken 2014 jobbet på båten. Har du mulighet til å få til noe lignende når du kjøper båt i et ukjent land, så kan det være gull verdt. Jeg vil spesielt nevne elektrikeren/altmuligmann Antonis Nikolis. En fantastisk elektriker og en utrolig snill person. Han hadde kontakter hos importører av alle typer båtutstyr, og tok meg mer enn gjerne med på to fulle handledager rundt i Athen hvor jeg fikk ting til mer eller mindre innkjøpspris. Skal du få noe gjort i Athen så må du gjerne sende meg en mail så kan jeg sette deg i kontakt med Antonis.

 

Skippern i sitt ess....

Skippern i sitt ess….

Håper dette kan være til hjelp for de av dere der ute som vurderer, eller holder på å kjøpe båt i utlandet.

 

 

Over og ut,

Skippern.


Legg inn en kommentar

2 thoughts on “Historien om båtkjøp i Middelhavet – DEL 3 Drømmebåten kjøpes