Fra jumbo til Jimbo’s


St Martin

Jeg skal være den første til å innrømme at forventningen til St Martin kjempet for å holde hodet over vannet fra det øyeblikk jeg leste om øya i Doyle-guiden. Bildene og teksten vitnet om en O’ stor turistmaskin uten altfor stor substans. Men det er en plass man ikke kommer utenom når man seiler i teigen. Et seiler-mekka der båtforretninger og verft ligger om hverandre, og du dermed får tak i alt skutene trenger i tillegg til en smak av Europa. I kolonitiden ville både nederlandske og franske herrer ha en bit av øya. Resultatet ble at språk, valuta, styre og byråkrati hersker i et todelt kaos. I alle fall sett fra en seilers perspektiv. Euro i den franske delen. I den nederlandske vil de helst ha US$ fremfor Euro. For komplett forvirring er prisene også her oppgitt i nederlandske gylden. Fins de fortsatt? Myten forteller at fremfor å krige om landegrensen armerte de en franskmann med en vinflaske og en hollender med en flaske gin. De begynte fra hver sin side av øya, og der de møttes skulle grensen gå. I og med at gin er sterkere enn vin, ble den franske delen større.

Vi ankret opp på babord side av kanalen i Simpson bay, utenfor Simpson bay lagoon de første par dagene. En rullende affære med et grumsete, lite fristende badevann utenfor cockpit. Flaks for oss andre trakk Daniel det korteste strået og måtte dykke på ankeret. Han nevnte noe om kolera etterpå… Simpson bay var en lang støvete rånestripe med ymse barer, caféer, restauranter, supermarkeder, bakerier etc, etc der et assortert utvalg av emballasje og løsbikkjer omgikk hverandre. Hva var det jeg sa?!  For å toppe hele opplevelsen møtte vi verdens sureste bartender på Toppers. Toppers fikk alt annet enn topp-score på Tripadvisor av oss. Det eneste gode som kom ut av oppholdet var at Siri fikk gjensyn med sin ubestridte drinkfavoritt «Bahama Mama» som dessverre ikke kunne måle seg med St Kitts-varianten. Heldigvis for oss bugnet det av franske bakervarer i Simpson Bay som vi ikke var fremmede for å fråtse i.

 

For å forbedre inntrykket ble det arrangert ekspedisjon med bil og Kitts som sjåfør. På verdensbasis stikker St Martin av med seieren i kåringen om de mest fotograferte innflyinger. Turistattraksjon. The one and only. Princess Juliana flyplass ligger hårsbredder unna stranda i Maho bay. Stranda kan nok også smykke seg med tittelen som den mest befolkede i hele Karibien. Alt som kan krype og gå kommer hit for å ta en drink på Sunset bar mens privatjeter og 747 går inn for landing. Stiller du toppløs får du gratis drikke i baren. Ikke flust av den slags. Med slushen godt plassert i hånda inntok vi stilling 747-speiding. Det var på håret at Skippern ble jaget avgårde med kameraet sitt av fotografen med «Annonsør-av-tidspunkt-for-747-landing» som bigeskjeft. Kraftige monstre disse 747, der de dundrer inn 15 meter over piggtråden. Artig. Artig syns også en 747-pilot klar for avgang, det var å ruse pusekattene litt ekstra foran piggtråden. Blast zone. Sandblåsing styrke 1000. Turen gikk videre forbi Oslo road og Doodeli de Cactus Drive mens vi oppdaget den sjarmerende delen av St Martin. I den franske delen fant vi koselige gater med nisjebutikker, fortauscaféer, strandbarer, shacker, street-food og et fort. Marigot, Grand Case og Orient Bay er vel verdt et besøk og muligens også et ferieopphold.

S/Y Louise hadde tipset oss om Margheritas på Jimbo’s i Simpson marina. Lett valg for avslutningsmiddagene vi skulle legge bak oss. Fargerike, forfriskende, himmelske frozen Margheritas og Piña coladas. 2 for 1 i Happy Hour. Perfekte følgesvenner til herlige, meksikanske smaker. Det beste var at bartenderen forsto seg på service og lot oss bestille hauger rett før Happy Hour sluttet og lot de holde seg kalde i baren til vi ønsket neste forsyning. Helaften ganger 2 før avreise for Chris og Siri, og deretter Daniel. I mellomtiden mønstret Henning Tyvand og Åshild Sognnæs Hauso på. De kom akkurat i tide til å få med seg førfesten til åpningen av karnevalet. Ja, du hørte riktig, fest før fest før FESTEN. En mikset parade av lastebiler med rungende høyttalere og danseglade, syngende, feststemte folk. Vi kastet oss med og lærte «soca» (lokal dans) basert på nitidig observasjon. Med båten full av mat etter en lang dag med diverse hyggelige haik og hjelp, satte vi snuta ut av Simpsons bay lagoon med sitt uklare, grønn-brune algerike vann fullt av gud-veit-hva. Ut av kanalen og under vippebroen traff nostalgiske minner Skippern da hans forrige Atlanterhavskryssing med Helge Klüver og Ann Bjørnbeth (Maggen)  i S/Y Snorre IV startet akkurat her for 9 år siden. Kursen gikk mot Grand Case. Det gastronomiske sentrum på St Martin. De fargerike strandcaféene og grill-restaurantene hang med balkongene sine halvveis over stranden der klart turkist vann skylte innover gyllen sand. Bedagelig stemning uten kjas og mas fra store luksushoteller.

Mot Karibiens Stillehavsøy i ettermiddagssola, forlot vi øya som takket være Jimbo’s og Grand Case ikke fikk jumboplassering av oss.

 

 

Over og ut.

Tekst: Ingunn

Foto og fototekst: Snorre

Legg inn en kommentar