«Ær’e hær’e party?» 6


St Lucia

Skarp kryss, vind forenfor tvers, regnvær nå og da og tre-meters bølger spytta oss inn i bukta Batcave ved Soufriere på St Lucia 1. juledagskveld. I stummende mørke la vi til på bøye, 20 meter fra fjellveggen. Få meter fra fjellsprekken der nattens svarte fugler hang opp-ned i hopetall. Flaggermus. Før trossa til YOLO traff brygga dagen etter, var vi allerede tilbudt ganja eller marihuana eller Bob Marley, eller hasj som det heter på godt norsk. Eventuelt «hass» som det har blitt omdøpt til av de Spinnville ved en feilsnakkelse en fuktig kveld. Kjært barn i Karibien har mange navn. Ikke visste de lokale gutta at de da stakk avgårde med tilbuds-rekorden før landsetting. Etter tilbudsavslag, bar det inn til papirmølla alias erteriset «Immigration» og «Customs». Siden vi kun skulle sette Kristoffer i land til sin hjemflygning, og være i landet mindre enn 24 timer, håpet vi i det lengste at vi kunne slippe å sjekke inn. Men byråkratiet lenge leve sa høflig, men bestemt nei. Det ble innsjekk og utsjekk = to identiske skjema. To sider av samme sak. På samme ark i alle fall.

Vi spankulerte i Soufrieres helligdagsfredelige gater. Langs sjøsiden, inn i byen, opp i boligområdet. Forbi de kuleste gutta på hjørnet. Tuppende høns på evig jakt etter en munnfull. Bak-bak-bak-bakeeek! Klesvask på en snor. Et bolighus’ åpne dusjløsning med utsikt mot havet: 2 meters kaldtvannsrør uten nevneverdig skjerming for privatlivet. Trivelig og klassisk karibisk by med litt av et innseilingsparti, Gros og Petit Piton. De to høye, kon-formede, grønnbekledde fjelltoppene som utgjør nasjonalsymbolet til St Lucia. Verdig nok til plass på landets flagg. Da vi senere kom tilbake en normal fredag var byen preget av karibisk marked. Kontrast. Privatfolk som hadde tatt med seg campingbord og –stoler, bokser med smågodt og den største kjøleboksen fra isenkramen stappfull av isbiter og kald drikke. Andre sto i et portrom med den feteste gassgrillen omgitt av himmelske dufter fra spareribs, kyllingklubber og stekte poteter toppet med hjemmelaget persille- og hvitløksdressing. Mmmmm! I arbeiderstrøket ble helgen hilset velkommen med et slag domino mellom to Bob Marley-høye rastafarier og lekende barn i gata.

 

 

Da Kristoffer hadde satt rekord i fridykking på 26,5 meter og dratt sin kos til flyplassen, seilte vi oppover kysten med Marigot Bay som ettermiddagens mål. Noen timer senere uttrykker skipper’n skuffet at «De har jo helt ødelagt den lille, koselige bukta med 3 svære cruiseskip». Deilig seilas + skravling + avskrudde navn på kartplotteren= forbiseiling. Vi hadde seilt for langt! Ikke rart at bukta vi lå foran hadde cruiseskip, det var jo hovedstaden Castries. Helomvending. På grunn av sin S-form er Marigot bay et tilholdssted for seilbåter når Helen, David eller Evelyn skulle finne på å herje innover i Karibien. Altså i orkansesongen. For oss så det mer ut som orkanenes seilbåt-kirkegård der fraseilte båter med brukne master rustet og forfalt til det ugjenkjennelige. Men i villniset av mangroveskog som omkranset bukta ligger Rainforest Hideaway der vi bestilte bursdagsbord for Snorre. ”It’s a magical experience with absurdly romantic atmosphere and rated as St Lucia’s top restaurant” sitat slutt, Chris Doyle. Denne gangen hadde Doyle rett. Uten tvil!

 

 

Med hele turens hittil tøffeste kortseilas friskt i minne, vasket vi ned Spinnvill både utvendig og innvendig for saltvann i Rodney Bay på nordsiden av St Lucia. Etter noen uker på Martinique skulle vi ta en rolig snartur tilbake og oppdage St Lucia. Snartur ble det. Rolig ble det derimot ikke. I ly av Martinique blåste det fin vind rundt 20 knop, mens noen squalls rullet over oss. Ellers ikke noe å skrive hjem om. Det lot vente på seg til da vi skulle krysse havstrekket mellom Martinique og St Lucia. Fire-meters bølger inn forfra og 35 knops vind. Fire meters bølger høres kanskje ikke så gærent ut, men det er forskjell på 4-metringer forfra og bakfra, krappe og slake. Dette var typen som var krappe og kom forenfra. Verste tenkelige. De minner om blåsvarte tårn med hvite spir før de kollapser inn og over skutesida på Spinnvill. Den aller verste fanget Spinnvill inne i en fullstendig vanntunell. Delfinene derimot syns bølgene hadde stor underholdningsverdi. Dyvåte som katter fra regnværet var det deilig å slippe anker i Rodney bay 5 minutter etter solnedgang. Rein beregning. Og finne ut at madrassen vår var noe våt og at lekkasjene under vinduene i salongen fortsatt ikke var tette. Regel nummer 1: Lukk ALLE vinduer når det blåser så kraftig at Franske meteorologer sender ut varselmelding om ”mer dangereuse” (oppdaget på nettet dagen etter). Også vinduene som vender inn i cockpit. Aldri før har vi i skrivende stund hatt mye vann i cockpit.

Inne i marinaen traff vi mange norske båter: S/Y Villvind, S/Y The Pearl, S/Y Esprit, S/Y Duen II, vår svensk-danske venn fra Porto Santo S/Y Idun og to svenske båter med ungdom som vi ikke husker navnet på. Foreløpig hadde beach-party glimret med sitt fravær for vår del, så vi bestemte oss for å ta Weber-grillen i egen hånd og invitere de nevnte båtene på beach-BBQ-party. Rodney bay har en nydelig langstrakt strand langs hele sørsiden av bukta med tilhørende postkort-turkist vann på utsiden. Vi hadde allerede testet den ut i horisontal-stilling tidligere på dagen, mens vi hørte på det dumpe smellet i det bølgene slår innover i utakt. Mannsterke møtte vi opp i fem-tiden. Jammen var det andre som også ville vise muskler. Utenfor den lokale strandcaféen til Marie ble det plutselig skikkelig lokalt lurveleven med macheter og steinkasting. Lokalt gjengoppgjør som heldigvis tok en avslutning etter at Marie selv tok affære. Vi lot oss ikke pille på nesen og fortsatte beach-party som planlagt. Flott kveld ut i de sene timer med grilling, stearinlys, øl, bål, skravling, mygg og utsikt mot lanternejungelen som svaiet i bukta utenfor.

Vi rakk også å ta kite-kurs hos britiske Beth som driver kite-skole og tilbyr kurs til en rimelig penge i Cas-en-bas på Atlanterhavssiden. Ingunn fikk øvd seg skikkelig på å fly kiten, mens Snorre kjørte opptil 50 meter på brettet i slengen avbrutt av saltvannsinntak. Men vi ville også ta en tur inn i landet. I stedet for å betale guidet tur i dyre dommer, tok vi det lokale bussystemet nærmere i test. For å reise Gros-Islet – Soufriere med et stopp i Castries gjør følgende:

  1. Stå langs veikanten og strekk ut en arm til de hvite og grå Toyota Hiace’ene med det nesten umerkelige rute-skiltet i frontruta.
  2. Stig inn blant alle de lokale.
  3. Nyt usikten og turen gjennom regnskog, forbi de hjemmesnekrede kioskene påmalt logoen til Coca-Cola ”Live positively”, langs landsbygda med kvadratiske hus på stolper i alle nyanser fra ferskenfarget til rødt eller fra himmelblått til sjøgrønt. Le og pek på øyas kanteklippere, geiter, mens du lytter til den kreolske kaklinga til passasjerene i setet foran.
  4. Betal for turen når du stiger av.
  5. I virvaret av Hiace’er på ”busstasjonen” i Castries, finn rekken med busser til Soufriere, stig på og vent tålmodig til bussen fylles opp av andre passasjerer før det bærer av gårde. Rutetider er oppskrytt. Også er det på’n igjen fra punkt 3.

 

I området rundt Soufriere tok vi først en ”hike” som viste seg å være noe annerledes enn vi hadde forestilt oss. Rusling på en opparbeidet gangvei forbi Ibsens eksotiske buskevekster fulgt av guide. Dagens andre sight og selve høydepunktet var gjørmebad i vulkansk svovelmasse. 38 graders varm kilde og kroppsinnsausing av lys og mørk gjørme gjorde underverker. Digg. Nysgjerrige som vi er, hadde vi lenge lurt på hvordan systemet med de frittgående hønene fungerte i Karibien. For her tupper mine og dine høner om hverandre, og hvordan vet de hvilken høne de skal ribbe til middag? Taxi-sjåføren vår ”King” fortalte oss at du tok en du fant på gata og hevdet at det var din. Ferdig.

Gros Islet, selve prototypen på karibisk by, ligger nord for elva og marinaen i Rodney Bay. Med sine kvadratiske kvartaler, lave trehus og rom-buler på hvert et hjørne var det ikke vanskelig å rusle storøyd omkring. Utenfor politistasjonen sto en hegre ”on top of the world” på ryggen til kavaleriets gressende hest. Hver fredag stenger de ned hele hovedgata i byen, og alle restauranter flytter baren ut på gata ved siden av gassgrillen. Det er liv. Det er mat. Det myldrer. Først med hovedvekt av turister, deretter de lokale. I enden av gata står anlegget og spiller Benjai med ”Phenomenal” og Rihanna om hverandre. Det er gatefest.

 

 

Til tross for at fiskene i Rodney bay holdt storgilde under Spinnvill hver natt, så høylydt at førsteoffiser titt og ofte for opp fordi hun trodde at det regnet, ville vi egentlig ikke reise herfra. Ja, kanskje er det ”kommerst”, men vi likte den store bukta, den deilige stranda, Gros Islet og frukt- og grønnsaksselgeren med den mest originale båtdoningen vi hadde sett. Som krona på verket avsluttet vi oppholdet her, på Maries hvor vi spiste herlig grillet sverdfisk og matbanan med lokal stemning av de ganja-svevende typene med på kjøpet. Etter at Spinnvill hadde synkronsvingt med ankerkjettingen som diameter to ganger 360 grader sammen med de andre vennene sine i bukta, seilte vi avgårde.

Over og ut.

Tekst: Ingunn

Foto og fototekst: Snorre


Legg inn en kommentar

6 thoughts on “«Ær’e hær’e party?»

  • Siri

    Det er så gøy å lese fra turen deres. Hver gang det er ny bloggpost blir vi glade :) OM TRE UKER DERE! DA, da blir det også party :) Vi gleder oss utrolig mye til å være sammen med dere på tur :) Seilersiri har til og med lest igjennom gasteboken og sett på båttegninger. Pluss at jeg begynner å bli litt mentalt forberedt- tror jeg. Ha det fint sålenge. VI SES SNART :)

    • Ingunn Narverud Post author

      Så koselig at dere koser dere med blogginnlegg og blir glade! Ikke noe er bedre! HURRA, HURRA, HURRA nå kommer dere snart på besøk:) Vi lader opp nesten daglig med Phenomenal og de andre karibiske hitsene, har kjøpt rompunch-bok og er veldig klare for å få besøk. Gleder oss masse! Godt å høre at du har forberedt deg med lesing og mentalt. Hasta la vista så lenge:)

  • Anne-Grethe Narverud

    Fint å se bilder av det dere har fortalt oss. Større opplevelse og innlevelse i ferden deres. Ønsker dere fortsatt nye eventyr.

    • Ingunn Narverud Post author

      Ja, det blir litt annerledes når man ser bildene selvom man selv skaper bilder av det man hører om blir det ikke virkelig før man ser det. Jobber med nytt innlegg nå så det er bare å følge med:)