En tidsreise under kommunismens jernhånd 4

Cuba 02.03.-01.04.16

Cienfuegos

«Bienvenidos socialista» står det på murveggen i det man seiler inn kanalen til Cienfuegos. Velkommen til Cuba. Et viktig mål på reisen, og en høyt prioritert destinasjon på «bucketlisten». En nattseilas fra Grand Cayman Island var forbi med squalls som perler på en snor vi klarte å styre unna.

Vi hadde hørt mye om innsjekkingen på Cuba. Alt fra båter som måtte strippe ut alt løsøre på kaia for inspeksjon til konfiskering av all mat om bord til kun tørt papirarbeid som tok et par timer uten videre kontroller. Realister og «drama queens» som vi er, frykta vi det verste: en kombinasjon av de to førstnevnte. På kaia sto velkomstkomiteen så og si klar: en marinasjef, en lege, to immigrasjonsmyndigheter og fire tollbetjenter. I armhulen hadde de alle en bunke papirer til utfylling. Klar, ferdig, gå. Innsjekkingen var i gang. Legen var førstmann ut. Det desidert viktigste spørsmålet var: Do you have Coca-Cola? Med oppfølgeren: Can I please have two cans? At Coca-Cola definitivt ikke er hverdagskost på Cuba, var vår første lærdom. Her er det kopien «Tukola» som regjerer. Etter å ha målt kroppstemperaturen i panna vår med laser, ville han ta en kikk i kjøleskapet. For fersk mat av alle slag er strengt forbudt å ta med inn i landet. Det eneste som er lov er boksmat fra produsenter Cuba har godkjent, noe som begrenser seg til et antall under minimum. Kjøleskapet vårt som var proppfullt av ferske grønnsaker, frukt, kjøtt, ost og melkeprodukter fra Grand Cayman, alt importert fra USA, var han imidlertid lite interessert i. Etter å ha sett 1/15 del av matlageret vårt, mente han selv at vi ikke hadde noe mer. Da var det ikke annet å gjøre enn å riste på hodet og si «ok, ok». Nestemann ut var immigrasjonsmyndighetene som fyllte ut flere skjema med hjelp fra oss. «Har dere fersk mat om bord?», lurte de. «Ja, litt i kjøleskapet», sa vi. «Nei-boksen» ble krysset av på skjemaet. Og slik fortsatte det forbi grønnsaker og ymse andre ting vi hadde om bord fram til kategorien frukt. Der han måtte krysse «ja» og skrive 5 epler da 10-15 av eplene vi fortalte om lå fullt synlig i nettet under solcellepanelene. Ikke vet vi om det var fordi vi smilte og spilte med på deres noter, men innsjekkingen gikk på skinner sammenlignet med skrekkhistorier i seilmiljøet. Enda godt siden det ville tatt minst et år å pakke ut og inn alt løsøre av Spinnvill. På rett sted, til rett tid. En annen norsk seilbåt vi møtte var ikke fullt så heldige. Hos de ble det kostet og skrapt frem støv og bøss fra kroker og sprekker, og analysert med resultatet: marihuana. 200 USD i bot. Kjipt, men slettes ikke verst med tanke på at det trossalt er Cuba man snakker om.

Inne på land så vi Cubas realitet med egne øyne. Det første vi merket oss bak øret var bilparken, Cubas varemerke #1. Chevrolet, Ford, Mustang, Buick, Pontiac, Willy. Alle fra 50-tallet, malt i de lekreste farger. Sjøgrønn, himmelblå, blodrød, kanarigul. Mange var spitshinet og godt vedlikeholdt, andre bar tydelig preg av sin alder. Russlands bidrag viste seg hovedsakelig i Maskovich og Lada. Rønner av noen biler som så vidt hang sammen i karosseriet og enda mindre i innredningen. Sjåførene åpnet gledelig døren for deg, ikke nødvendigvis av hyggelig gest, men fordi han kunne teknikken. Moderne biler var tilstede, men klart i lavere antall enn amcars og lada. Bussene var enten fra «land of the free, home of the brave» type gul skolebuss, eller fra Khrutsjov og kompani type eldgammel, klumpete kasse. Lengre nede på rangstigen av «flerhjulet kollektivtransport» var de populære bicitaxi (sykkeltaxi) og hest og kjerre. Sistnevnte er aldeles ikke egnet for en romantisk tur der to turtelduer sitter i gresskarvogn à la Askepott-stil, men forbeholdt cubanerne som transporteres fra A til Å i en spartansk kjerre sveiset sammen av bildeler og gammelt armeringsjern. Turister har normalt ikke adgang, men med noen ekstra dollars på innerlomma får du fort skyss. På andre siden av skalaen så vi det nyeste av det nye. El-scooter. Totalt malplassert og ikke-eksisterende på det cubanske postkortet. I dette arsenalet av transportmidler valgte vi bicitaxi fra marinaen og inn til sentrum. Senere da fire og en halv Nothing Compares to You av Sinead O’Connor var avspilt fra de sprengte høyttalerne fastmontert bak setet vårt, var vi inne i byen.

Å rusle gatelangs i Cienfuegos er som å se historien gjenta seg selv. Arkitekturen forteller om svunnen storhetstid da spanjolene regjerte. En del er flott vedlikeholdt og stråler av prakt, men dessverre er mesteparten neglisert over flere hundre år og står igjen som spøkelser av seg selv. Oppover hovedgata, Paseo del Prado, går man enten i svalgangen dannet av de doriske søylene som kler husfasadene, eller du kan velge den brede midtrabatten der benker, trær og noen få, tomme boder står med jevne mellomrom. I gatekrysset kom en hest og kjerre med en lutrygget kusk i mot oss og stoppet for Chevrolet årgang 1953. Sprøtt. På avstand så vi folk stå i kø på fortauet uten en butikk i nærheten. De fremste gestikulerte og skravlet høylytt i monolog før det var nestemann. Telefonkiosker. Men det er på langt nær kun telefonkioskene som har kø. Banken, teleselskapet og ymse butikker hadde lange køer på utsiden der man tålmodig måtte vente på sin tur før dørvakta slapp deg inn. Kontroll, kontroll, kontroll. Inne i en alt-mulig-butikk som solgte sko, klær, jernvarer og møbler var vi tilbake i etterkrigstiden. Foran hver avdeling av varehyller var det disker med ekspeditriser som hentet ut det kunden ønsket. Uten noe kassaapparat ble alt sirlig håndskrevet inn i en bok og penger skiftet hånd. Generelt finnes pc’er på et minimumsnivå, var de heldige hadde butikkene gammeldagse kassaapparat i metall. På benken utenfor postkontoret så vi titt og stadig unge som gamle lese håndskrevne brev. Det kan vel snart regnes for nostalgi å være, for hvem gjør det lenger hjemme?

Penger – man kommer ikke langt uten. Kort fortalt har Cuba to valutasystemer, et for lokale (CUP) og et for turister (CUC). 1 CUC = 25 CUP = 1 USD. Tanken var opprinnelig at cubanerne og turistene skulle betale samme sum i sine respektive valuta, det vil si at cubanerne betalte 1/25 del av hva turistene betalte. Dette er nå totalt føkka, for å si det på ekte norsk, så mens Ola og Kari idag betaler 1 CUC, betaler Carlos og Juanita altfor ofte 25 CUP for samme vare. Summasumarum, ganske billig for turister, svindyrt for cubanerne selv. For eksempel koster en mojito 2-3 CUC. For cubanere tilsvarer dette 10% av månedslønnen. Hvis vi direkte overfører dette til norske forhold ville en mojito kostet 3000-5000 kroner, noe som jo de fleste av oss ville syns var ganske stivt. Vi var pengelens og ville prøve båda två. Da vi spurte en forbipasserende hvor vi kunne veksle noen av våre CUC mot CUP ble en tredje person dratt inn i samtalen. Med et søkende blikk rundt seg, dro han opp en bunke CUP i veksel mot våre 30 CUC. Helt klart ikke stueren forretning.

I skumringen lot vi oss bli kastet inn på en restaurant for å sjekke tilstanden. Innkastern kunne fortelle om en bror som var bosatt på Trysil og hadde også et par norske gloser i ermet. Red bull og vodka og drita full. Den satte Norge på kartet. Uten å la oss friste av menyen vandret vi langs «Malecon» (strandpromenaden) utover Punta Gorda der marinaen lå. Fra å være en rolig strandpromenade på dagtid, var den nå forvandlet til kveldens hang-out-sted #1. Musikk, dans, liv og røre fra glade mennesker som delte tiden sin sammen. Tirsdag som lørdag strømmet det musikk og menneskelatter fra Malecon ut til båtene på ankringsfeltet utenfor.

Tilbake i Spinnvill hadde vi litt arbeid å gjøre før besøket meldte sin ankomst. Et seks meter langt eksosrør med noko arbeid attåt kan rapporteres til et halvdagsarbeid for to arbeidstakere. Det passa på centimeteren, som beregnet. I flere måneder hadde vi hatt problemer med å fylle gass på campinggass-tankene våre. Jorge i marinaen kunne fikse dette hjemme i bakgården. No problem. Vi var sjeleglad. Dagen vi skulle motta leveransen lette og spurte og lette vi igjen etter Jorge uten å lykkes. Sent på kvelden kom marinabåten ut til oss på ankringsfeltet og fortalte at han var på plass. Vi var egentlig klare for loppekassa og spurte om vi ikke kunne møte han imorgen tidlig. Joda, det var greit. No problem. Neste morgen var det full oppstandelse i sikkerhetsbua. Jobben til Jorge i marinaen hang i en tynn tråd, fordi han hadde vært upålitelig og ikke møtt oss da han skulle. For å redde den forestående krisen måtte vi godsnakke med marinasjefen og oppklare misforståelsen. Enden på visa ble: Okey, okey, no problem. Jobben var reddet. Bienvenidos socialista. Arbeidsvernet er svært sterkt i det sosialistiske Cuba. Joke. Cuba i et nøtteskall, volum 1.

Havana

Mens Festung Deutschland, det vil si seks tyske seilbåter, var barnevakt for Spinnvill i Cienfuegos suste vi avgårde i en gammel lada mot Havana. I passasjersetet satt en pakistansk lege som både hadde studert og jobbet nå på Cuba. Helsevesenet på Cuba er gratis, og er viden kjent å være et av de beste i verden og det beste i Sør-Amerika. Legen kunne fortelle at det var 1-2 sykehus på hele Cuba som hadde moderne utstyr og de lå i Havana. Røkla har lite, gammelt og slitt utstyr. Dermed er det ikke en smal sak å få plass på riktig sykehus som har godt utstyr. Av en cubansk fysikkprofessor fikk vi høre om hverdagen deres med et sykt barn. Det offentlige helsevesenet hadde ikke medisiner til barnet, og familien var avhengig av slektninger i Spania og USA som kunne sende medisinene de trengte. For at barnet skulle få hjelp måtte de gå til illegale klinikker og betale i dyre dommer. At medisiner er mangelvare så vi på de fleste apoteker. Det største apoteket vi så på Cuba lå i sentrum av Havanas gamleby og hadde maks 30 forskjellige typer varer stilt ut i liggende glassmontre på disken. Deriblant var voltaren det mest avanserte. Hyllene var helt tomme, det de hadde ble solgt fra skuffer under disken. Elan, en cubaner i Santiago de Cuba som vi ble kjent med, fortalte om behandlingen han fikk for sitt høye blodtrykk. Annenhver måned var han lagt inn på sykehuset og fikk sunn kost, god losji og behandling så lenge han følte for. Da vi samtidig passerte og kikket inn de åpne vinduene på sykehuset som han skrøt av, var vi glade for at vi ikke hadde havnet der. Murpussen hang i laser på veggene der skribleriene sto tett i tett. Innredningen så sliten og minst 20-30 år gammel ut. Godt brukt, med andre ord. Vår konklusjon: Det er mulig medisinutdannelsen på Cuba er svært god, men man stiller seg jo spørsmål til legenes praktiske ferdigheter når de fleste sykehus kanskje har dysfunksjonelt utstyr gått ut på dato og mangler det meste av medisiner. Hvordan skal de da få god nok erfaring og holde tritt med legevitenskapen som utvikler seg i et forrykende tempo? For utenom et sykehus var det ingen klinikker eller sykehus vi så som vi ville satt vår fot innenfor døra på.

Vi innlosjerte oss på vårt «casa particulares» (bed and breakfast), Hostal Peregrino, i Havana. På «casa particulares» bor man hjemme hos verten, og er helt klart vår anbefaling fremfor hotell. De finnes overalt, er veldig populære blant turister og er pålagt å ha godt renhold, sengeklær, håndkler, dusj og WC, i tillegg har mange også air condition på rommene. Systemet er, som det meste på Cuba, statlig regulert, og alle gjester registreres med fullt navn, passnummer og nasjonalitet i en bok og på telefon til administrasjonen. Prisen er 25 CUC per rom for inntil 4 personer var det meste vi så plass til (standard pris over hele Cuba, men hørte om enkelte steder som tok 35 CUC), frokost kjøper du ekstra for 5 CUC per pers. Neste morgen banket vi på døra til naborommet der en blid, morgentrøtt Cathrine Karlsen åpnet døra. HURRA for langveisfarende gjest fra NORGE! Frokost på Hostal Peregrino foregikk rundt et langbord der alle gjestene kom og gikk ettersom de ønsket. Nystekte pannekaker, fruktsalat, rundtstykker, stekt egg og pølser, ost, skinke, smør, syltetøy, kaffe, vann og nypresset juice falt i god smak hos nordboerne før Havana lå for våre føtter.

Hva enn du gjør, må du få med deg følgende i Havana:

• Amcar-tur: Du har ikke vært turist i Havana før du har kjent brisen i håret og fjærene i setet på en 50-talls amcar-cabriolet mens Havanas gater suser forbi. Check!
• Gamlebyen: Å vandre i trange gater der syn, lyd og lukt trekker deg inn i en annen verden. Havanas verden. Nystekte kaker fra bakeren på hjørnet, svette arbeidskarer som heiser murstein oppover fasadene, klesvasken som tørker på en snor i himmelen over hodet ditt, maraques-rytmene som strømmer gjennom vinduene fra restauranten i front, folk som tålmodige venter på sin tur i egg-køen på markedet, melskyen over den rustne skålvekten som hyppig betjenes av ekspeditrisen bak innhegningen på markedet. Støvet fra stukaturverkstedet som virvler ut fra en åpen dør, glinsende oljeflekker på asfalten under en kornblå Thunderbird, og mye, mye mer. Check! Check! Check!
• Malecon i solnedgang: Da vi kjørte ned Malecon på dagtid i vår cabriolet for to timer, kunne vi ikke forstå hva som skulle være så spesielt med å vandre her i solnedgang. Oppskrytt tenkte vi. Det er det ikke. Når sola skinner inn skrått fra vest over bygningene, gløder både byen og du. Forbi deg suser de karakteristiske cabrioletene i alle regnbuens farger. Check!
• Paseo del Prado: Paradegata med storslått arkitektur fra spanjolenes storhetstid. Check!
• Drikke mojito på Bodeguita del Medio og daiquiri på La Floridita: Vi gjorde som Ernest Hemingway en gang sa: «My mojito in the Bodeguita del Medio and my daiquiri in the Floridita». Førsnevnte er et krypinn som syder av liv morgen som kveld. På barbenken står mojitos på samlebånd, minst 20 i tallet, mens klientellet danser til cubanske rytmer fra musikerne i hjørnet. Hvor mange kilo myntekvaster går unna i dette fargerike landet hver dag? Floridita er daiquiriens vugge og har en klassisk, 1920-talls-stil med små bord som serveres av kelnere. Sigarrøyken ligger som et teppe mellom gulv og tak, mens sangerinnene synger svisker og danser lett. Been there, done that!

Resten kan du velge selv. Vi valgte brukstkunst-markedet i Calle Obispo der Cathrine så en ny  uventet side ved Skipper’n. Shoppaholic. Plaza de la Cathedral der vi nøt en iskald mojito i skyggen på den ene av tre restauranter rundt plassen. Hadde dette vært en by i Europa ville hver kvadratcentimeter av plassen vært utnyttet av en restaurant. Havana Club-distilleriet som i virkeligheten ikke er distilleriet i seg selv. Artig å se, men på langt nær noe must. Cabaret-showet Parisienne på Hotell Nasjonal, lillesøster-kopi av det verdenskjente showet Tropicana som ligger en halvtime utenfor Havana-sentrum. Fjærpryd, glitter og glam på naken hud tilhørende atletiske dansere.

Er man på Cuba, kan man ikke overse historien som har fanget landet i fortiden. Det er ikke mulig å overse. Ikoner og fotografier av nasjonale revolusjonshelter var montert og festet på vegger og stolper. På reisen vår har vi ikke tidligere besøkt et land der den nasjonale stolthet har vært så lav blant folket. Det eneste vi så var en påtatt og pålagt stolthet i form av propaganda. Socialista o morte. Sosialisme eller død. Viva la Revolucion. Leve revolusjonen. Revolusjonsmuseet var interessant å besøke, og forstår du spansk får du mer igjen for pengene enn vi gjorde. Den røde tråden og de viktigste elementene var imidlertid på engelsk, så helt tomhendte gikk vi ikke. I bakgården, bak militære vakter og glass, står Cubas kronjuvel i egen båt, «Granma», som fraktet Castro-brødrene, Che Guevara og de andre gutta fra Mexico til Cuba. Selve startskuddet for revolusjonen. Etter samtaler med cubanere, timer på revolusjonsmuseet og årvåkne blikk ser man misnøyen med systemet og Fidel Castro skinne igjennom. Ingen vi snakket med var fornøyd med det politiske styret, alle snakket om «change, soon it will be change». Fattigdom er allemannseie. For legen. For læreren. For veterinæren. For bonden. Og for professoren. Men spør man ikke, ser man den ikke. Alle ser ut til å leve etter beste velgående, men sannheten er at klær, sko, penger, medisiner og elektronikk for det meste er tilsendt fra slektninger i Spania og USA som har flyktet fra regimet. Aldri før har vi heller hørt så mange svare: «Outside I’m smiling, but inside I’m sad», på spørsmålet «How are you?». Lønna til en cubaner ligger på mellom 10-60 USD måneden avhengig av profesjon. Hvordan skal noen i det hele tatt klare å skrape sammen 26 000 USD til en lada fra 60-70 tallet? Mange har 3, 4, 5, opptil 6 forskjellige jobber for å få hverdagen til å gå rundt, og den eneste bransjen som alle vil sko seg på heter turisme. Når man som taxi-sjåfør tjener 300 USD måneden er det ikke lukrativt å jobbe som verken lege eller bonde lengre. Og slik mislykkes kommunismen i å etterleve sitt eget slagord: Likhet for folket. Aldri har vi vært et sted hvor klasseskillet har vært så raskt voksende og hvor de som gjør det bra bidrar minimalt til fellesskapet. For forskjellene er enorme mellom bonden som manuelt pløyer åkeren sin med okser og treplog, og Elsa som driver casa particulares i sitt eget velinnredede hjem i Havana. Dette fører til at mange cubanere ikke tar seg en femmer for å spørre om du har noe å avse. Hva som helst tas imot med bukk og takk. Det er heller ikke sjelden at mange cubanere man møter «tilfeldigvis» har bursdag samme eller påfølgende dag. I motsetning til Fidel Castro som verken fikk en hyllest eller eget rom på revolusjonsmuseet, troner Che Guevara som landets ubestridte folkehelt. Hans navn er på alles lepper. Hans ikon på tøykleder og smykker, malerier og nøkkelringer. Det meste man kan komme på, bærer hans ansikt. En forbipasserende vi møtte bar til og med hans ansikt på sitt eget hode. I sveisen.

Viñales

Tre dager til ende og vi måtte takke for oss. Taxi fra marinaen i Cienfuegos skulle komme til Havana og kjøre oss til Viñales. Etter ørten telefonsamtaler til marinaen som hver gang kunne fortelle at taxien kom om 20 minutter, satt vi 9×20 minutter senere i en taxi eierne av Hostal Peregrino hadde bestilt, på vei til Viñales. Mañiana. Mañiana.

Landskap med åkre og vegetasjon fôr forbi der vi suste avgårde på tomme motorveier. Biler er ikke allemannseie på Cuba. Inntil for noen år siden fikk de som fra et statlig synspunkt skulle ha, tildelt bil av staten. Nå har cubanere lov til å kjøpe egen bil for den nette sum av 1700 månedslønner.

En pittoresk, lavbebygd landsby, hvor samtlige av de fargerike eneboligene drev casa particulares denne Viñales. Populært sted. Masse spisesteder og barer med hysterisk festlige matretter på menyene. Pork, sea and earth, Fried cow og Rice to the Cuban. En eller annen må le godt i skjegget etter å ha gjort jobben som oversetter fra spansk til engelsk for disse stakkars restauranteierne. Vi digget det! På byens tapasbar var det stinn brakke, vi benket oss til rette og bestilte Piña Colada. Med drinken på bordet fulgte også romflaska. Bartenderen vet jo ikke hvor sterk du liker den, så her serveres drinken i jomfru-form slik at du kan blande den akkurat slik du ønsker. Femten minutter senere ble romflaska hentet tilbake til baren.

Utflukt #1: Ridetur i Viñales-dalen. Fire-fem timer på hesteryggen kan anbefales på det varmeste i dette unike, vakre landskapet. Spredt utover dalen ligger grønnkledde sukkertopper av sandstein eller «mogoter» som de kalles, på et ildrødt jordteppe. Det er her de dyrkes. Verdens beste sigarer. Hist og her står bambushytter med palmebladtak. Det var i en slik vi fikk se prosessen fra tørking av bladene til ferdig håndrullet sigar. Og røyke. Alle som en. Skipper’n likte det bedre enn Cathrine og jeg som lagde grimasefjes. Lærerik tur med god engelsktalende guide som i tillegg til sigarfarm tok oss med til dryppsteinsgrotte, utkikkspunkt og kaffefarm. Valuta for pengene.

Utflukt # 2: Vi skiftet ut de firbeinte med tohjulinger og dro på selvguidet sykkeltur. Det er uvirkelig å se bonden med to okser i front passere oss på veien og vite at dette ikke er show-off for turistene. Det er hverdagen deres. Når man ser at fem mann og to okser er det som skal til for å pløye og så en åker med sukkerroer, får man et annet virkelighetsperspektiv. At bønder jobber slik i India er ikke vanskelig å forestille seg, men at dette er hverdagen til en bonde i nabolandet til materialismens høyborg, USA, er ikke annet enn uvirkelig. Over stokk og stein gikk turen tilbake til Viñales forbi en snakksalig gjeng kalkuner som vi mer en gjerne slo av en prat med.

I en Chevrolet 53-modell fôr vi seks timer avgårde til Cienfuegos. Som oss andre, trengte bilen også påfyll ca halvveis. Inne på bensinstasjonen stoppet vi ikke ved pumpene slik vi forestilte oss. Sjåføren hadde en venn som kjørte buss, og staten betalte drivstoff til bussen. Bussjåføren var sin egen lykkes smed og tappet bensin fra tanken som han solgte for 0,80 CUC per liter i motsetning til 1,20 CUC per liter som bensinstasjonen tok. Rett bak bensinstasjonen, med hjelp fra en av de ansatte fikk vår sjåfør helt drivstoffet over på tanken. En lille smule lyssky forretning. Vi holdt på å dævve. Cuba i et nøtteskall, volum 2.

Trinidad og Jardines de la Reine

Før vi forlot Cienfuegos sto flere ting på tapetet. Vi måtte blant annet ta turen utover Punta Gorda. I følge lokale vi snakket med i byen, var dette området der rike cubanere i USA eller Europa eide «casa particulares» som ble drevet av den gjenværende familien. Flotte eiendommer med godt vedlikeholdte hus og hager. Hagegnomer og springvann. Gyngestoler og fargerike fasader. Ytterst på halvøya lå en koselig park med restaurant, bar og lysthus ut mot sjøen. Noen dager før vi satte snuta østover mot Trinidad, dukket fire båter opp i hovedleden en formiddag. Vårt resterende regattafølge fra Providencia til Grand Cayman Island, hadde nå endelig nådd Cuba! Etter flere kvelder med Neil og Peggy, og en siste kveld om bord i Spinnvill med hele gjengen fra Night Sky, Blabber og Sylfer dro vi vår kos. Mot Trinidad. Mot Jardines de la Reine. Øykjeden på sørsiden av Cuba som Colombus selv syns var så vakker at han døpte den nettopp Dronningens hager. Utenfor Trinidad ankret vi et par netter på Cayo Blanco. Et typisk sted der catamaraner fullastet med badeglade og hummerfråtsende dagturister, fortøyde hver dag. Som Spinnville nøt vi timene før og etter rushet, på stranda og på restauranten der en enslig kar bodde og holdt åpent 24/7. Å holde åpent 24/7 på et så gudsforlatt sted får man ikke til andre steder enn på Cuba. Mens vi snakket med den hyggelige karen på vår beste spansk, gaflet vi i oss et aldeles nydelig hummermåltid til krafsingen av 117 eremittkreps som gjerne ville ha sin del av måltidet.

Stemningen i Trinidad var ikke annet enn gjennomført koselig. Brosteinsbelegning, fargerike murhus og amerikanske doninger fra 50-tallet om hverandre. Turistene så ut til å like dette like mye som oss. For her var det om mulig enda flere enn i Havana. I alle fall på et mindre område. Vi lot oss ikke kun fange i Trinidads sjarmerende turistfelle, men gikk også litt utenfor allfarvei. Trinidads ansikt utad var hvisket ut. I realiteten fikk grusveiene gjennomgå hver gang det regnet. Fasadene hadde neppe sett en malekost de siste 10 årene. Og høns og løsbikkjer vandret som fritt vilt. Tross kronglete veier, hadde propagandaen funnet veien også hit. På en videregående skole fikk vi omvisning i kjemi- og fysikksalen og ut i bakgården. På murveggen bak skolens ringeklokke (som forøvrig var en gammel gasstank) sto Che Guevara midt i et nasjonalromantisk motiv. Mens vi fortsatte å streife gatelangs, fikk vi tett innblikk i familienes liv gjennom vidåpne dører ut til gata. Gyngestoler har en svært sentral plass i cubansk interiørstil. Gjerne i sirkel, foran et tv-apparat om familien er så heldig å eie et. Utenfor i døra eller på trammen satt de. Cubanere som bedrev dagens største geskjeft. På de østkaribiske øyer kaller de det liming, oversatt til spansk må det være siesta. På norsk heter det å drive dank. Hvor mange timer er det mulig å kikke på livet passere forbi? Spør du en cubaner vil du bli overrasket over svaret. Hele dagen, kvelden og dagen derpå er nok ikke et uvanlig svar. Cathrine, Skipper’n og jeg skulle mer enn gjerne vært flere dager i Trinidad, følt stemningen på kroppen utover kvelden. Hørt den lokale kvintetten spille opp til cubanske rytmer på torget. Spist middag på en av de særegne restaurantene som så mer ut som en privat stue med lysekroner, kniplingsduker, pianoer, bokhyller, blomstervaser og alt som hører hjemme i en en antikvitetsbutikk. Men vi ventet besøk fra Norge på Spinnvill samme kveld, og dessuten lå en kaldfront og lurte noen dager unna. Da Gitte Åsheim omsider var på plass etter en noe lengre taxitur fra Havana, oppdaget vi til vår store skrekk at brygga vi hadde fortøyd ved var tjokkfull av kakkerlakker. Iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiik! Full oppstandelse og fram med kakkerlakksprayen på alle fortøyninger. Med fulltallig mannskap og endelig flertall av det kvinnlige kjønn, kasta vi loss dagen etter mot Macho Fuerte.

Oppholdet i Jardines de la Reine ble kortere enn forventet. Vi koste oss glugg som eneste båt i bukta utenfor Macho Fuerte, hilste på iguana-klanen på land, nøt gratis solsenger og drakk vin i solnedgang på fordekk. De enslige sjelene som er utstasjonert på slike utposter må være over gjennomsnittet glad i eget selskap, se underholdningsverdien i eremittkrepsers spor i sanden og like hummer til middag. Sistnevnte skulle jeg alltids overlevd for en periode på 3 måneder, men mer enn toppen 24 timer av de to førstnevnte hadde rastløsheten meldt seg. Rolig. Quiet. Tranquilo. Da kjølen til Spinnvill hadde stått fast i sandgrass for andre gang på tre dager, og uværsskyene rullet inn, bestemte vi oss for å dra nytte av kaldfronten.

Cabo Cruz

33 knops seilas på en kaldfront er ikke noe problem når man har med seg styrkvinne 1 og 2. Tøffe jenter klager ikke, selv når de må stå som druknede katter på nattevakt alene. No problem. Heldigvis for oss var sjøen på minimum siden vi brukte Jardines de la Reine som bølgeskjold. Jeg skulle ønske det var mojito inne i bilde som bidro til beskrivelsen: En fuktig natt i cockpit, men det var det altså ikke. Neptun hadde kontrollen.

Fra myndighetene og guidebøkene hadde vi hørt at man som seiler ikke har mulighet til å gå i land andre steder enn Cayo Largo, Cienfuegos, Trinidad, Jardines de la Reine og Santiago langs Cubas nærmere 700 mils lange sørkyst. Grunnen er at regimet er livredde for at cubanere skal mønstre på båter og stikke av til USA. Kort tid etter ankring utenfor Cabo Cruz ble guarda frontera (militærvakta) rodd ut til oss i en sprukkin holk. Da han hørte at Skipper’n var om bord med tre jenter på samme alder, var det kun en ting som gjaldt. Han måtte ta en kikk på «båten» innvendig. I land kunne vi også få komme. Læresetningen ble: Har du ekstra barberhøvler får du innpass til Cubas utilgjengelige havner på null komma niks.

Ryktet om Skipperns harem gikk som varmt hvetebrød på det lille tettstedet, og morgenen etter kom tre-fire fiskebåter med alle mann på dekk dansende til OPA, OPA som vi spilte på anlegget. Samtidig fikk Skipper’n tommel opp for uno, dos, tres chiquitas. Øyeblikk. Guarda frontera ble rodd ut et par ganger til i løpet av dagen, og bak fargede Raybans var det ikke vanskelig å forstå hvor blikket hans hvilte. Cubanere av den mannlige typen kjenner generelt ikke til begrepet diskresjon. Til oss tre norske jentene var det ikke få etterfølgende blikk, «I love you tomorrow!» og plystring som ble kastet ut i lufta de fire ukene vi var på Cuba.

I Cabo Cruz så vi det virkelige Cuba. Fattigdommen var slående. Mer spartansk bosetning skal du lete lenge etter. Rustne fraktebåter, halve hus, murpuss i laser. Lista er lang. Vi koste oss i turkisorama, snorklet og avrundet kvalitetsdagene med vakre solnedganger. En bismak lå imidlertid i lufta da frykten for kommunist-regimet viste sitt ansikt her. Et par unge gutter var på vei ut for å fiske da den ene hoppet i sjøen og svømte mot oss mens kameraten holdt god avstand i robåten. Kunne vi være interessert i hummer? Ja, hvorfor ikke, tenkte vi. Fire timer senere da sola var på vei ned, så vi silhouettene som nærmet seg. Samme prosedyre som sist, svømmern troppet opp på badeplattformen med 2 små hummere. Kameraten rodde ut av synsvidde og inn i mangrovene. Tilbake svømte hummerfangeren med ymse ting fra oss. T-skjorter, brus, godteri, ballonger. I mangrovene kunne vi se de kose seg med det de fikk, før de fjernet alle spor og satte kursen mot oss etter mørkets frembrudd. Ingen måtte på død og liv se at de nærmet seg en seilbåt. Historien føyer seg inn i rekken av flere lignende opplevelser der spørsmål som krevde «gale» svar ut fra det kommunistiske glansbildet, først ble svart med: «Legg bort og skru av kameraet», eller bare stillhet.

Santiago

Spinnvills siste stopp på Cuba var Santiago de Cuba. Øyas nest største by og visstnok enda fattigere enn hva vi tidligere hadde sett. Vi ankret Spinnvill utenfor marinaen i Santiago som er en 30 minutters fergetur fra selve byen. Innover i Soria Moria-landskapet var det mulig å finne i alle fall 5 feil. Nummer 1: Grå og knusktørr vegetasjon preget landskapet i den dominerende  vindretningen. Nummer 2: Gusjegulsvart, tung røyk steg opp fra åsen foran oss. Nummer 3, 4 og 5: På vei inn til byen med ferga så vi årsaken, tre polkagris-fargede skorsteiner som var roten til alle feilene og forpestet landskapet. Kullkraftverk. Du har ikke sett virkelig forurensing før du har vært på Cuba.

Det var på ferga inn til Santiago vi traff Elan. En svært hjelpsom kar som tilbød sine tjenester enten det var å handle grønnsaker på markedet, eller å bistå i problemet: Spinnvills ødelagte alternator. Et par dager fotfulgte vi Elan på kryss og tvers, inn i boligstrøk, opp en trapp og inn ei dør. Elan hilste og vinket til nært sagt alle vi gikk forbi, spurte og gravde om noen kunne hjelpe, og forklarte samtidig ivrig om slektskapet til enhver. Kusiner eller fetter. Hvorvidt cubanere virkelig er fettere eller kusiner med alle de påstår å ha et slikt slektskap til, er uvisst. Kanskje er det bare en den enkleste måten å forklare bekjentskap på. Utrolig nok var det ingen som hadde ekstra dioder til vår gamle alternator. Uforståelig med tanke på deres fartstid i mekking av 50-talls bilmotorer. Plan B var å finne en butikk som solgte nye alternatorer. Not only, only. Diverse fremkomstmidler ble tatt i bruk, fra hest og kjerre til apostlenes hester til mopedtaxi. Det er på slike utflukter man ser hverdagslivet og landets finurligheter. En lada der syltelabbene til tre hele griser stakk ut mellom hampehyssingen som tjoret fast baggasjelokket til bilen. Cuba i et nøtteskall, volum 3. Null, nada resultat. Slik ble enden på alternator-visa å bestille en ny fra USA med levering til Bahamas.

Ved første besøk var Santiago bare nok en by på kartet, men ettersom dagene gikk, vokste den på oss. I bydelen Tivoli stakk vi oss bort i boligstrøkene hvor fargerike hus lå tett i tett, folk gikk innom slakteren på vei hjem, kanarifugler kvitret i bur ved inngangsdørene og fortauet var fullt av feller. Ikke helt innafor hverken amerikansk eller europeisk standard å passere jevnlige, halvdype hull i fortauet. De Spinnvilles aller siste Cuba-mojito nøt vi på Casa de la Tradiciones, en av byens mest pulserende musikkscener. Hovedgata Entramadas var helt klart der det skjedde. Sjakk- og dominoturneringer, skolebarn i uniformer på utflukt og cubanere som slentret rundt med enten en bløtkake på en pappskive som eneste beskyttelse eller en churros i handa. Frityrstekte godsaker med valgfri vanilje- eller sjokoladesaus. Motebildet fikk vi også innblikk i. Nettingstrømper i alle mønstre var det hotteste av det hotte og ble brukt av politibetjentinnen så vel som lærerinnen. Et par kvartaler unna Entramadas lå Cespedes-parken og også teleselskapet. Internett på Cuba er en egen affære. Er man heldig får man etter evinnelige minutter i kø utenfor, kanskje kjøpt seg tilgang til regimets internett. Tilgangen er i form av et kort med brukernavn og passord som spandabelt gir deg en hel time på statens kontrollerte internett for 2 USD (=10% av en månedslønn for en cubaner). Hotspoten finner du utenfor i parken der du melder deg inn i klubben av internett-tørstige mennesker hvorpå svetten hagler mens de febrilsk og gjentatte ganger prøver å utnytte sine tildelte minutter på en fornuftig måte. Spotify og Snapchat kan du glemme. De har Fidel blokka. Cuba i et nøtteskall, volum 4.

Å oppleve Cuba er en reise i tid. En utstilling på retromuseum der man i 2016 kan se tidsepoker tilbake til før den industrielle revolusjonen. Det er så annerledes at man blir overrasket når man ser tegn på samtiden. På nyoppussede, moderne kafeer med kaffemaskiner, fancy restauranter, nyåpnede bryggerier og filialer av den cubanske fast-foodkjeden El Rapido kan man nyte noe for enhver gane til lyden av klakkende hestehover mot asfalten utenfor. Kræsj. Ikke en gang ble vi matforgifta, til tross for at generelle «no-go’s» som iskrem og isbiter gikk ned på høykant. Å spise iskrem på Cuba er et fenomen i seg selv. Coppelia er stedet å gå hvor bestillingene er over takhøyden. Ikke sjelden ser man cubanere troppe opp med 30 bøtter som de skuffer oppi og bringer med seg hjem. Iskrem til folket. Fattig som rik. Ti kroner for tjue kuler iskrem pluss to brus er helt innafor.

Siste kvelden i Santiago skuet vi utover innløpet til bukta og øya Cayo Granma i skumringstimen der de mange fiskebåtene benket seg opp på sine faste plasser med lysstoffrør på rekka og fiskesnøret ute. Lyden av tøffende, lysende lykter. Nå og da kjørte ferga sin rundtur fra fortet forbi Cayo Granma, inn til marinaen og videre til neste holdeplass. Evig runddans. Akkurat som en god gammeldags modellbane. Siden Cathrine og Gitte var vel avgårde og på vei mot moderlandet, var også vi klare for avreise. Tusen takk for tipp-topp besøk! Første-offiser syns det var ekstra stas å endelig ha noen å snakke jenteting med og Skipper’n overlevde med god margin to ekstra sett med jentelus.

Cuba er ikke et kapittel for seg selv. Det er en bok. Opptil flere bøker. Det er Annerledeslandet med stor A. Men snart blir det endring. Snart.

Over og ut.

Tekst: Ingunn

Foto og fototekst: Snorre