Drømmeparadiset vi seilte for å finne 3


Kuna Yala (San Blas), Panama 18.12.15-20.01.16

Cambombia

Innlegget «Fra to til seks på paradisskalaen» og «Kuna Yala part 1 – the movie» er første del av oppholdet vårt i Kuna Yala.

I 2015 kom ikke julekvelden som piraten på skuta. Allerede i november forhørte vi oss med en ringrev blant de fastboende seilerne i Kuna Yala, Allan på S/Y Honalee, om det var noen organisert julefeiring. Jula 2015 så ut til å bli heller lite organisert enn hva som var vanlig blant seilere i Kuna Yala. Etter en uke på farta lengtet vi tilbake til Cambombia og la oss til rette i en nesten fullankret bukt. Borte bra, men hjemme best. Inne på land kom skokken med indianerbarn mot oss og Hernan hilste hjertelig da vi vandret inn blant stråhyttene på odden. Det er utrolig koselig når man skaper bånd til de lokale.

Selv om fuglebandet manglet følte vi at mange av forberedelsene i Julekveldsvisa var fulgt til punkt og prikke da julehøytiden nærmet seg. Noen dager før jul startet hørespillet «Mysteriet om de frosne kalkunene» på VHFens cruising-kanal i San Blas. To frosne kalkuner manglet eiere og var kommet på avveie til en annen seilbåt som hadde hentet matbestillingene sine i landsbyen Nargana. I to-tre dager lyttet vi til mysteriet som aldri for oss endte med en oppklaring. Hvor lættis er ikke det?! Maks LOL (=laughing out loud). Tradisjonen tro hadde vi koldtbord lille julaften som vi inviterte Mike og Robin fra S/Y Mermaid til, mens åpning av pakker og Tre nøtter til Askepott foregikk på julaften. Det blir ikke jul uten sistnevnte. Endelig var også Skippern med å se. På tide mente Førsteoffiser som ikke kan forstå hvordan han har levd 31 julaftener uten å se denne klassikeren. Til og med en portugisisk søster av risgrøten fikk vi i oss, laget av João og Natali på S/Y Babile. Aldeles ikke bare Norge som bruker ris og melk eller fløte i følge med sukker og kanel i en tradisjonell julerett. På selveste julaften gasset vi oss med andeconfit, bakte rotgrønnsaker og rødløkskompott. Livet ekke så halvveis om bord på Spinnvill.

Kuna-indianerne hadde snakket varmt om helstekt gris og «fiesta a playa con mucho, mucho barcas (seilbåter)». Sammen med noen av de andre båtene hadde vi derfor planlagt spleisekoldtbord hos indianerbosetningen på land første juledag. Tidligere denne dagen gjennomgikk vi ting og tang i Spinnvill, og fant både smykker, baller, fiskekroker, tapetkniv, solcellelader for mobiltelefon og godteri som vi pakket inn og ga til indianerfamiliene. På land møtte vi grisen som snøftet i sanda og gryntet fornøyd mellom palmene. Hernan fortalte at den ikke var spesielt interessert i å bli julemat og hadde løpt avgårde som en stukken gris inn på øya. Det sier igrunn det meste om livet i Kuna Yala. Mañana, mañana. Til hundene og grisen vanket det også julegaver i år. Gamle kyllingfileter og kjøttdeig gikk ned på høykant. Snadder. Mens ettermiddagssola badet palmetrærne på Cambombia i gyllent skjær, befant vi oss utenfor tre stråhytter i lystig lag med kuna-indianere, amerikanere, portugisere og italienere. Livet ekke så halvveis i land på Cambombia heller. Kvelden rundet vi av i Spinnvill sammen med resten av den yngre garden, Hazel og Wayne fra S/Y Tai Phou og João og Natali fra S/Y Babile. Skåling i Gammel Oppland og rompunch, kakling, røverhistorier og hysterisk latter til fullmånen sto i senit.

Tjuesjuende desember var det duket for Skippern’s bursdag. Med full timeplan var det bare tid av veien for å rekke alt på bursdagsdøgnets 24 små timer. Først pannekakefrokost med fruktsalat. Deretter leking med barna og bading fra stranda med påfølgende drink og tipsutveksling hos S/Y Swiftsure, før snorkling og hummerfiske med Skipperns nye hummerfanger. Til slutt var det igjen andeconfit til middag og kakefest med S/Y Babile. Og innimellom var det telefonsamtaler til Norge. Selv om hummerne glimret med sitt fravær, tror jeg Skippern var fornøyd da han krøp opp i loppekassa. Pfuuh! Avlappende på seiltur, sa du?! Ikke rart dorullnissene lå henslengt rundt dagen derpå.

Rio Diablo

Cambombia ligger strategisk plassert 10-15 nautiske mil unna Nargana og Corazon de Jesus, to indianerlandsbyer bundet sammen av en bru ved utløpet av elva Rio Diablo. Strekningen mellom Cambombia og Rio Diablo er en hovedferdelsåre i Kuna Yala, også for kunaene. Så her er det bare å holde utkikk slik at man ikke seiler i senk en ulu. De to landsbyene er et yndet sted når vann-, diesel- og bensintankene trenger påfylling. Men også når frukt- og grønnsaksbeholdningen er slunken, noe den er når grønnsaksbåten som patruljerer hovedøyene i Kuna Yala og selger frukt, grønnsaker, egg og drikke har blitt rana og derfor ikke hatt varer å selge på halvannen uke. Også midt i jula, da. Det beste frukt- og grønnsaksmarkedet (skuret) ligger i det nordøstlige hjørnet av Corazon de Jesus. Den beste matbutikken ligger ca midt i hovedgata i Nargana og heter M/S Vivi. Her kan du få tak i diverse tørrvarer, boksmat, drikke, såper, dopapir, alt mulig småtteri og hvis du tar sjangsen, frossent kjøtt. Vi tok ikke sjangsen. Både frukt-, grønnsaks- og matvarebeholdningen i sjappene avhenger av vareleveringen til øya, og vareleveringen har på ingen måte faste datoer. Skulle du ha vært uheldig og ha skadet deg eller er syk, er det også en ytterst umoderne klinikk med en engelsktalende lege i Nargana. Om han ikke kunne gi meg mange råd om ørebetennelsen, skal de ha stjerne i boka for å registrere høyde og vekt som standard prosedyre. Noe ikke alle sykehus i Norge kan påberope seg å gjøre. Paco er mannen du vil snakke med om vannlevering, diesel og bensin. Han driver «bensinstasjonen» aka skuret med ymse kanner, diverse rustne motordeler og en og annen indianer svingende i hengekøye. Paco bryr seg kanskje ikke om hvordan «butikken» hans ser ut, men han bryr seg om filtrering av drivstoffet du kjøper. Filter i form av t-skjorte. Stedet hans finner du på østsiden av Nargana, i enden av en brygge som har sett sine bedre dager, like ved kaia der de colombianske båtene kommer inn med varer. Å fylle opp tanken med vann er en historie i seg selv. Det aller beste er å ringe Paco og avtale mengde vann og tidspunkt for levering i forkant av ankomsten til Nargana. Men da bør du ha panamesisk sim-kort med ringeminutter og kunne spansk. Vi hadde verken ringeminutter eller riktige og mange nok spanske gloser, derfor praiet vi heller en av de mange gutta som kjørte skytteltrafikk mellom Rio Diablo, seilbåtene på ankringsplassen og landsbyen. En eller flere ganger om dagen padlet eller kjørte gutta oppover Rio Diablo og fylte 200 liters tønner med elvevann. Med øser overførte de det til tankene på Spinnvill, mens de lå fortøyd til skutesida.

Grønnskollinger som vi var visste vi lite om hvordan dieselfylling foregikk i en indianerlandsby da vi møtte opp i Nargana første gangen. Riktignok hadde vi hørt om Paco i en bisetning. En kar i ulu troppet uoppfordret opp og lurte på om ikke vi trengte diesel. Joda, visstnok trengte vi det. Indianeren fortalte ivrig videre at vi ikke måtte finne på å kjøpe av Paco for det var urene greier, faktisk var alle andre kunaer kjeltringer og han var den siste kunaen man kunne stole på. Flaks for oss kunne han skaffe diesel uten problem. Dagen etter bar det avgårde med tre 20 liters kanner, og fra en påmontert tappekran strømmet 60 liter fra øyas strømaggregat rett ned på våre tanker. Lyssky forretning. Mulig å prute på prisen var det også, ned til 1 US dollar literen. Vi priser oss fortsatt lykkelig over å ikke ha blitt idømt straffen om å fylle 10 sekker med korallsand for medvirkning til dieseltyveri fra beboerne i Nargana.

Med YOLO kunne vi ikke stå imot fristelsen om å kjøre opp Rio Diablo selv. I morgengry hoppet en delfinfamilie lekent foran oss da vi lette etter inngangen til elva inne blant mangroveskogen. Full av trestokker og greiner hulter til bulter, var det ikke rart vi måtte lete godt før vi fant den. Fuglekvitter, insektsumming og lyden av indianernes padletak omga oss da vi kjørte innover i det frodige jungelterrenget. Midt inne jungelen, på elvebanken lå plutselig gravplassen deres med hvite steinkister. Øverst i elva fant vi oss til rette blant mannfolka som hentet vann og gutta som vasket tøy, og fulgte sistnevntes eksempel. Stillhet. Tyst. Og harmoni.

Vurdering: Kuna-tradisjonene har så og si forlatt Nargana og Corazon de Jesus, igjen fant vi indianere med daglige gjøremål på agendaen og malplasserte mormonere som prøvde å frelse det som frelses kunne. Interessant. Nargana får terningkast 4, mens Rio Diablo klinker til med en sekser.

Chichime Cays

Årets siste dag nærmet seg med stormskritt da vi seilte årets siste seilas til Chichime Cays for nyttårsfeiring. Like før vi skulle ta seila og starte motoren for å ankre i lagunen, så vi det noenlunde hele seilbåtvraket som lå godt plassert på revet utenfor til skrekk og advarsel. Det vrengte seg litt i tarmene da. Da motoren ikke så mye som sa hark en gang da nøkkelen ble vridd om, vrengte tarmene seg en ekstra runde. Startvansker. Heldigvis har man jo seil, så helt hjelpeløs er man ikke. Et par timer senere med hotline hjem til svigerfar, prøving og feiling, og prøving igjen hadde vi endret destinasjon to ganger og var tilbake der startvanskene inntraff. Nå med motoren i gang. Årsaken var mest sannsynlig at starteren stoppet i feil stilling forrige gang. Puuh!

På selveste nyttårsaften kunne vi telle 40 båter innenfor barriererevet som beskyttet Chichime Cays. Blant disse var S/Y Babile og S/Y Tai Pho og en drøss med charterbåter breddfulle av backpackere. Det meste vi har hørt om på en slik båt er 24 backpackere på en 40 fots catamaran. Da er det ikke «safety», men party «first». Hazel og Wayne hadde chartergjester, så sammen med Natali og João feiret vi først om bord i S/Y Silverland hos nederlandske Marejah og Marco. Det ble en riktig så staselig kveld om bord på Silverland som er en svær tomastet seilskute med gaffelrigg. Ærverdig. Kongekrabbe, hummer og barracuda croquetter sto på menyen med pannekaker og pannacotta til dessert. Inne på land vanket det fyrverkeri (!), diskolys, DJ, dansegulv og full rulle. Kan’ke klage på en slik nyttårsfeiring.

Med en løs avtale om å møte Hazel og Wayne, satte vi kursen mot Cambombia et par dager senere. Julestria var over for denne gang.

Vurdering: Evig buldring fra bølgene som treffer revet utenfor Chichime Cays og sender en kontinuerlig saltspray over båten. Ankringsplassen er ubeskyttet mot vind, men har et finfint kitested og et turkisorama av et barriererev som vi ikke rakk å snorkle på. Generelt mye liv og moro da kuna-indianerne på land leier ut bungalows og teltplasser. Terningkast 3.

Cambombia og Panama City

Etter flere dager borte var vi endelig hjemme igjen. Det tok nøyaktig to døgn før faste rutiner var etablert med Hazel og Wayne. Frokost i Tai Pho og middag om bord i Spinnvill. Til langt på dag og langt på natt. Langt etter skipsklokkas klang og seileres midnatt. Det vil si klokka ni som er da mange seilere tar kvelden. Det hadde sklidd ut. Fordi vi er voksne og kan gjøre som vi vil, dro vi på utflukt til Panama City sammen med turguidene Hazel og Wayne. Før fuglene på Cambombia hadde begynt å skvinke, ventet vi klare på båtbussen som skulle frakte oss til Tupile på fastlandet. Under presenninger og voksduker satt vi beskyttet mot sjøsprøyt i timen det tok inn til land. Med en kuna-indianer godt på vei inn i «cold turkey»* og som tok seg en sniff kokain underveis, bar det avgårde i det berg- og dalbanelignende jungelterrenget mot storbyen. Sammenlignet med Colombia og forventningene våre til Panama City var det ordna og moderne forhold. Skal si amerikanerne har lagt igjen litt mer enn Panama-kanalen her, for makan til enorme handlesentre er det bare de som får til. Dagene ble brukt flittig til handling av mat, drikke og reservedeler. Og det viktigste av alt byggskum til fryseprosjektet og bikini til Førsteoffisers garderobe som begynte å bli stusselig på den fronten. Fetteren til Wayne, Jean Charles (JC), driver charterfirmaet San Blas Sailing, og bor i Panama City. Med base der fikk vi tips og transport til gode handlesteder for det vi trengte, servert de herligste måltider av sjefen sjæl og lastet ned livsviktige episoder av Downton Abbey som vi er en smule hekta på om dagen. Snille som de er spanderte Wayne og Hazel en hotellnatt på oss. For en deilig luksus. Slike snille, festlige, lattermilde, gærne, morsomme, glade, positive engler vokser ikke på trær. Tusen takk! Er du en svipptur innom Panama City kan lunsj på fiskemarkedet anbefales på det varmeste. Mucho bien. Mens dollarene vandret ivrige ut av lommeboka vår, var eierne av S/Y Changing Tides og S/Y Respite barnevakter for Spinnvill og Tai Pho som lå og duppet i lagunen på Cambombia.

Tilbake på Spinnvill fortsatte treningen av lattermusklene sammen med den amerikanske kolonien bestående av Wayne og Hazel, Karen og Karl på S/Y Changing Tides og Mike og Gloria på S/Y Respite. Skippern fikk endelig fryseren i boks og alt var bare fryd og gammen. Inntil det viste seg at fryseren ikke ville fryse isbiter. Eller mat for den sakens skyld. Hersens møkkadritt. Som plaster på såret tok vi Spinnvill til Gorgi dup aka Lille-fine øya for noen avslappende dager. En miniputt av en øy som vi oppdaget tidlig i desember. Det var her han skulle vært, Robinson Crusoe. Hengekøya kan monteres med god synsvinkel til turkisnyansene, en konkylie-merket sti går inn til palmetrærne som byr på ferske kokosnøtter, den hvite sandstranda strekker seg ut i det klare vannet og snorklemulighetene ligger rundt deler av øya. Alt innenfor en diameter på 25 meter. Utpå ettermiddagen dukket en ulu opp med to indianere som solgte oss fisk og konkylie. Prikken over i’en. Det kunne rett og slett ikke bli bedre.

Våre aller siste dager på Cambombia nøt vi til det fulle, uten å «hype» det for mye opp, som Skippern mente vi ikke skulle gjøre. Jeg gjorde ikke annet enn å hånle av det, og i ettertid har Skippern trukket ordene sine tilbake. Cambombia kan ikke hypes opp. Det er for bra til det. Det er vårt andre hjem <3.

Enda to uker til hadde vi tilbragt på denne vakre perla, nå var det på tide kaste loss og sette seil herfra for siste gang. Da Wayne og Hazel gikk i jolla etter siste besøk på Spinnvill var det fire par øyne som var alt annet enn tørrlagte. At en løs avtale skulle føre med seg så mye, det skulle en ikke tru. Mens Spinnvill seilte langs Cambombia for siste gang satt jeg med tårevåte øyne, kikket lengselsfullt tilbake og kjente at hver celle i kroppen skrek NEI! Nei, til å forlate øya som hadde gitt oss så mye glede, latter, moro, opplevelser og gode minner. Minner som alltid kommer til å være med oss. Latteren til indianerbarna i vannkanten. Lyden av fuglene som skvinker «smyyyyyyyp» og «myt-myt-myt-myt-myt». Lykken over å padle kveldstur med YOLO i den grønnglitrende morilden og ligge på fordekk å kikke på stjerneteppet langt, langt der oppe. Smilet man får av å se grisen som grynter avgårde med Wilson i hælene langs stranda. Synet av uværsskyene som ruller innover øya og flerrer opp himmelen som et knust speil. Nytelsen av å fråtse i sprell levende hummer enten det er tirsdag, lørdag eller julaften. Følelsen av tilhørighet å ha gode venner i båtene omkring som gjerne vil spise frokost, brenne søppel på naboøya eller ta en sundowner i cockpit. Gleden av å se og høre gamlemor som svinger i hengekøya og synger kuna-sanger til minstemann. Følelsen av total lykke. #fårikkenok.

East Lemon Cays

Nesten to måneder hadde sust forbi i dette unike paradiset Kuna Yala. De siste dagene tilbragte vi i East Lemon Cays der vi blant annet minglet med JC som en kveld trommet sammen mat, drikke og mennesker på Nuinudup. Hengekøyene fikk svingt seg mellom palmetrærne. Spinnvill og de spinnville ble sjekket ut av Kuna Yala og været ble nøye observert for vår seilas til San Andres. Den aller siste kvelden, etter at Alan på S/Y Honalee presset runder på Nuinudup og tipset oss om hint og vink på San Andres og Providencia hver gang han passerte hengekøyene våre, fikk vi besøk på rekka til Spinnvill. Av kystvakta. Shit, nå blir vi bordet, også siste kvelden og alt. Jævlig typisk. Men neida, de syns bare Spinnvill var slik en vakker og ven skute, at de ville vite type og modell. Artig.

På to måneder hadde vi spist langt mer hummer enn totalt i begge våre 32-årige liv. Ja, det ble både hummer og kanari til hverdags og til fest. I skrivende stund kan jeg meddele at grisen på Cambombia overlevde forrige slaktedato som var 8. februar og er nå i sitt femte liv. Vi hadde besøkt 21 av 365 øyer. Tusen takk for nå deilige, fine, vakre, herlige Kuna Yala. Vi kommer aldri til å glemme deg.

*Perioden med abstinens når man prøver å slutte med dop.

Over og ut.

Tekst: Ingunn

Foto og fototekst: Snorre


Legg inn en kommentar

3 thoughts on “Drømmeparadiset vi seilte for å finne