«Don’t go where the palms don’t grow» 4


Bahamas 02.04.-06.05.16

Great Inagua

På strekningen fra Santiago de Cuba til første stop i øyriket Bahamas er det to ting å nevne. Man seiler forbi den beryktede Guantanamo-basen som USA utrolig nok ikke har tapt til Castro-brødrene. Og man seiler gjennom Windward Passage der hovedtyngden av nyttetrafikken mellom USA, Sør-Amerika og Stillehavet går. Forberedt på trafikkork, seilte Spinnvill forsiktig i ytterkant av leden. Opptrinnet forbigikk i stillhet med kun 5-6 skip fullastet av bananer eller gud-veit-hva. En nattseilas var det som skilte fordums tid på Cuba fra moderne sivilisasjon på Bahamas. Vi var tilbake i Vesten. Great Inagua har antagelig ikke gjennomgått de største «personlighetsforandringene» de siste tiårene og er nok forbausende lik sitt yngre «jeg» da svigers besøkte øya på 70-tallet. Inne på land var det i alle fall ikke vanskelig å dra kjensel på øyas bensinstasjon der Bobby satt med slengbukse og halvlangt hår på et gulnet foto fra flower-power-tida. En ting som med sikkerhet kan sies å være forandret var internett. Gratis og trådløst. Med god nok båndbredde til å ta en telefonsamtale hjem. Etterlengtet luksus etter en måned med kommunist-kontrollert, sparsommelig internett-tilgang i regi av Castro. Harmonisk, rolig sted, Great Inagua, der ingen så ut til å gjøre en flue fortred. Eneste øya i Bahamas som fortsatt driver med saltproduksjon. Det som uten tvil skapte mest furore var postbåtens ankomst lørdag ettermiddag. Da var rubb og raka samlet i havna for å overvære ukas ubestridte høydepunkt. Paller med brus, øl, mat og varer ble losset på kaia der minst 50 par øyne etterfulgte bevegelsene mens de skravlet, drakk øl og nøt en matbit fra nabokonas provisoriske bod. Underholdning. Midt i beste sendetid. Vi derimot så større underholdningsverdi i de tre gigantiske barracudaene som presset runder rundt Spinnvill. Men neimen om de gadd å bite på Skipperns Spesial: Leverposteistuffet blekksprutagn. Kanskje like greit siden vi senere ble påminnet at barracudaen var den eneste fisken man ikke skulle spiste grunnet akkumulert nervegift fra alger. Den lærdommen hadde gått i glemmeboka siden i fjor da det samme var tilfelle på Leeward Islands. Før vi seilte Spinnvill videre oppover Bahamas’ øyperler tok vi et pitstop på nordsiden av Great Inagua. Uberørte strender i milevis omkrets som munnet ut i selve varemerket til Bahamas. Flytende, turkis krystall. På 30 meters avstand så man konturene og korallhodene på bunn. Ufattelig. Førsteinntrykket av Bahamas ga fulltreffer. Midt i blinken. Da vi etter et forlystende opphold på stranda skulle ta YOLO tilbake til Spinnvill var den borte. BORTE! Oppsternasig hadde den tatt en tur på egen hånd, bare flaks vi fant den i steinene et stykke borte på stranda. Puuhh! Etter slike rampestreker vanket det båtarrest, fastbundet oppunder solcellepanelene på Spinnvill. Læresetning #1: Det er tidevannsforskjell av betydning i Bahamas. Neste morgen var det bare å komme seg opp og ut i kaldfronten som skulle blåse oss opp til neste øyperledestinasjon: Rum Cay. Det var bare et aber. Ankerkjettingen på førtifem meter hadde på mirakuløst vis trædd seg inn i et sirkulært korallhode. FML. Løsning: Skippern dykket heltemodig ned og løsnet ankeret fra kjettingen mens han halte og dro kjettingen langs bunn på åtte meters dyp mens to digre barracuda lurte fælt på hva han drev med. Samtidig løp Førsteoffiser som et piska skinn mellom ror, girspak og ankervinsj. 45 minutter senere var problemet løst. Team-work. Bedre start på en seilas i en ruskete kaldfront med 25 knop, får man vel ikke.

Rum Cay

Rum Cay er det mest gudsforlatte stedet vi har vært på i løpet av disse to årene. Punktum. På 50-tallet sydet det av liv og næring på øya da saltutvinning var øyas hjørnesteinsbedrift. Siden nedleggelsen av industrien har manntallet synket fra ca 5000 til skarve 69 personer som idag holder hus på øya. Nådestøtet kom i september da «Joaquin» herjet som verst og etterlot seg ødeleggelser bare orkaner kan etterlate seg. Istykkerrevne hus. Butikken var nå slått sammen med baren. Fly lå smadret inn i krattet utenfor flyplassens piggtrådgjerder. Trær var revet opp med røttene. Biler var permanent parkert i veikantene og tjente som søppeldynger eller drivhus for ugress. En forlist seilbåt i havna. Verdier for millioner av kroner som ingen brydde seg om å redde. Bortsett fra Erik aka Mushrom-boy aka Lykketrollet. En 28-årig soloseiler fra Florida med en forkjærlighet til «urter» og «magic mushrooms» som hadde forelsket seg i Rum Cay og nærmest var som fastboende å regne. En original, herlig personlighet langt fra det vanlige. I motsetning til de andre to seilbåtene på Rum Cay lå vi i den turkise lagunen utenfor havna der vi på 30 meters avstand kunne se rokker og haier komme svømmende mot oss. Magisk. En morgen kom Erik bortom og inviterte oss til å delta i hevingen av den skipbrudne seilbåten i havna, hans fremtidige hjem. Det ble aldri noen heving av seilbåten, i stedet ble vi kjent med Erik, Ben, en sportsfisker ansatt av rike amerikanere og Mike, en langturseiler som bare skulle forbi Rum Cay for seks år siden på vei videre sydover, men som fortsatt ligger der den dag idag. Mike’s livsmottoet «Don’t go where the palms don’t grow» er noe de Spinnville mer enn gjerne skulle etterlevd. Men da teller jo ikke palmene som fraktes rundt med gaffeltrøkk i Kristiansand. Lite visste vi, da vi iakttok stimen av nurse og lemon shark som svermet under brygga der Ben matet de med fiskeslo, at dette trekløveret skulle bli Frokostklubben vår de neste fem dagene. Med en Wahoe-filet i hånda og en frokost-invitasjon kjørte vi YOLO storfornøyde tilbake til Spinnvill. Kl 0800 neste dag troppet vi opp i havna. Kona til Ben, som forøvrig ikke likte båter og dermed holdt seg hjemme, hadde laget varme porsjonstallerkner med wahoe-salat og maisgrøt. Makan til oppvartning. Men det stoppet ikke der. Da Skipper’n spurte Ben om fiskeråd, stakk han til oss den ene sluken etter den andre. Tusen, tusen takk! For en gjestfrihet. For en likanes klubb. Da vi takket og bukket for en perfekt start på dagen, svarte Ben: «This is what we do». Og det var virkelig det vi gjorde. I alle fall til frokost. En dag inviterte Ben oss med på utflukt. Hensikten var todelt: For Erik var den å fange en vill-geit, for oss var den hovedsakelig å kikke på petroglyfene risset inn i hulene av Arawak-indianerne på nordsiden av øya. Mens Ben kaklet i vei om saltindustrien, kolonitiden, de ville kuene og geitene på øya, amerikansk politikk og Arawak-indianere, manøvrerte han den spesialbygde golfbilen i et ugjestmildt terreng der veien med god vilje kunne minne om en karibisk versjon av en lite brukt traktorvei. Veiene var i sin tur bygget av slaver i kolonitiden, og Ben var den eneste som ryddet og brukte disse veiene med golfbilen sin. Over stokk og stein humpet og spant golfbilen på to så vel som fire hjul framover. Etter en times gange fra bilen var vi der. Ved målet. En skjult og godt bevart skatt arvet fra forfedre som for lengst var blitt forvist, Arawak-indianerne som befolket store deler av de karibiske øyene da Colombus oppdaget den nye verden. Mennesker. Himmellegemer. Geometriske figurer. Dyr. Tropiske slektninger av helleristningene. Stilig. Langt utenfor turistfarvei, men geitene de visste veien. Det vitnet det brune, nuppete vegg-til-vegg-teppet om. Mens Erik sanket taustumper og forberedte lassoen som skulle fange villgeita han ønsket seg til middag, ventet vi tålmodig på geiteflokken som i følge Ben alltid dukket opp mellom to og halv tre. Dessverre ble det ingen helstekt geit den dagen, de hadde glemt å stille klokka til sommertid. På vei tilbake til bilen dannet Erik slukøret baktroppen, mens vi lyttet til Ben som kaklet om alt og ingenting. Om våren som var i anmarsj, at han tok på seg hettegenser når gradestokken krøp under 74⁰F (23⁰C) og at han anså det som straff å oppholde seg på steder der temperaturen passerte frysepunktet. Hysterisk festlig, hørt med nordiske ører. I vår uvitenhet trodde vi bahamamamerne kun måtte handskes med to sesonger, nemlig orkan- og tørkesesong. Så feil kan man ta.

På Rum Cay hadde det utrolig nok bosatt seg ei norsk jente, Gro eller Grow som alle andre enn vi kalte henne. Med åpne dører og en utrolig gjestfrihet vanket det både middagsselskaper, hyggelige samtaler, hjelp og en skremmende historie fra virkeligheten, i hjemmet til Bobby og Gro. For å gjøre en lang historie kort, hadde marinaen som familien til Bobby hadde anlagt og driftet i mange år, blitt jevnet med jorden av en spik spenna gæren, bulldozer-eiende new yorker som selv kunne tenke seg marinaen. I krigen hadde han nå gått så langt som å forgifte hundene deres slik at tre valper var døde og de to voksne hundene lå rett ut i to-tre uker. Utspekulert ondskap. Galskap. Og jævelskap. En fullstendig syk person som helt klart var villig til å gå over lik for å få det slik han ville i livet. Vi var totalrystet av de grusomme hendelsene de elskverdige menneskene hadde vært igjennom. Tusen takk for at dere tross omstendighetene tok oss inn i varmen og dessuten ga oss svært nyttige dieseltanker til Atlanterhavskryssinga, de kom godt med!

Conception island

Ved siden av oss på Rum Cay lå S/Y Dulcinea med amerikanske David og Jackie om bord. Da de dro sin kos til Conception Island avtalte vi løst å møte de der. God avgjørelse. Øya hadde det meste vi kunne drømme om. Perfekt langstrakt, hvit, silkemyk strand. Flytende krystall hvorhen vi så. Topp snorkling som viste oss groupers, hele regnbuespekterets papegøyefisker og mange, mange fler. Vi var trollbundet. Solgt. Og ble der flere dager lengre enn planlagt. Som alltid. Alt var perfekt. Hyggelig selskap med Jackie og David. Vakre solnedganger. Kvalitetstid på stranda. Fryd og gammen. Hva mer kan en langturseiler ønske seg?

Georgetown

Det var med tungt hjerte vi forlot Conception Island. Håpet var å vende tilbake før vi satte snuta østover, over Blåmyra og forlot Bahamas for godt. Tilfeldighetene kunne fått det til, men innerst inne visste jeg det. Vi kom aldri til å komme tilbake til denne herlige ubebodde øya. Ikke på denne turen.

Med OPA OPA for full guffe på anlegget la vi ut fra Conception Island i det klatten av ild sto opp i øst. Øyene vi besøkte i Bahamas var alle lave og dermed ikke de mest iøynefallende da man kom sjøveien. Men i Bahamas spilte det liten rolle. Du vet du nærmer deg land når skyene i horisonten ligner turkist sukkerspinn. Refleksjon fra de endeløse mengdene med krystallklart saltvann over korallsanden som omgir øyene i Bahamas. Georgetown eller Chicken Harbour som byen lyder på seilermunne var et trivelig sted, men på langt nær en metropol som Atlanterhavsmannskapet vårt, Rune Haugen og Sten Thorstensen, forestilte seg. På spørsmålet fra Sten hvorvidt det var mulig å kjøpe en gore-tex-jakke og gummistøvler der, var svaret nei. Ankringsplassen hadde fått sitt andre navn grunnet de mange seilerne som klorer seg fast med anker og kjetting, og ikke seiler sin kjøl sør for Georgetown. Alle har en plan om å seile videre, men ryktene svirrer om at dette er siste sikre havn og forsyninger så langt triptelleren kan måle. Dermed møter man folk som aldri har karret seg de 30 nautiske til Conception Island i løpet av to-tre sesonger på vei sydover. Men neste år… Aldri før har vi ankret et sted med så mange båter. At det var rundt 200 båter som lå der fram til slutten av april, er ikke en overdrivelse. Slikt blir det selvfølgelig et eget samfunn av, hvorav båttelefonen er en viktig del av infrastrukturen. Hver morgen kl 0800 spraket det på kanal 72 og cruising-nettet med ukens nettleder var i gang. På agendaen sto:

  • Emergency traffic
  • Weather
  • Local business
  • Community announcements
  • Boaters general
  • Buy, sell or give away
  • Arrivals
  • Departures
  • Thought of the day

Altså grundig gjennomgang av vindstyrker og –retninger, flo og fjære, hvorvidt Carol hadde vanngymnastikk på stranda idag eller ikke, Rake’n Scrape-konsert på Peace and Plenty (lokalt band med lokal musikk på hotellet i Georgetown), om noen hadde sett jolla til seilbåten Bahama Mama som løsnet i går natt, skippern på Duchess som ville gi bort salatfrø, såmaskin og pepperoni, S/Y Eleven Purple Monkeys som hadde ankommet dagen før og ble hilset hjertelig velkommen av nettlederen og sist, men ikke minst dagens visdomsord, for eksempel «People wait all week for Friday, all year for summer, all life for happiness». Den aller største lættisen oppsto da lytterne «klappet» for nettlederen ved å dobbelklikke med sendeknappen. Larkollen Camping i karibiske omgivelser. Hysterisk festlig, men jaggu så nyttig. Spinnvill gjorde tidlig debut, og deltok aktivt fra dag én med forskjellig informasjon. Etter sendetid var alle standby på kanal 68 resten av dagen. Plutselig hørte vi Spinnvill, Spinnvill, Spinnvill, this is Bodacious. Det var Jack og Jo!!! Våre amerikanske reserveforeldre på 70 som vi traff på Bonaire i mai i fjor. Gjensynsgleden var veldig stor. Sundownere i Bodacious og middag i Spinnvill.

Exuma Cays

Vi lot oss friste med en seilas nordover i Exuma Cays sammen med Jackie og David på S/Y Dulcinea etter en ukes tid i Georgetown. En avgjørelse vi ikke skulle angre på. Exuma Cays ligger som perler på en snor langs østsiden til The Great Bahamas Bank, Karibiens absolutt største svømmebasseng. Mellom småøyene er det støtt og stadig åpninger som gjør det mulig å entre dette jevnt over 2 meters dype plaskebassenget. Det viktige er bare at man planlegger inn- og utseiling mellom åpningene i forhold til tidevannet. Det vil si på høyvann eller midt mellom høy- og lavvann, slik at man unngår den sterke strømmen rett imot bølgene som treffer Exuma Cays.

Det som er skikkelig dust med mange av de billedskjønne øyene er at kjendisene som like godt har kjøpt seg en øy her og der, nekter andre lekmenn ankomst. I fete typer kan man ved tilnærming til de vakre strendene lese «Private Property, No Trespassing». Å så sinna. Bare å holde føttene av stranda. Det er trist å se at så mange naturperler dag inn og dag ut ligger der som uutnyttede ressurser inntil David Copperfield selv eller noen som har penger nok til å leie seg inn på eiendommen hans, benytter seg av de fantastiske omgivelsene. Bare 32 000 USD i døgnet så har man tilgang. Slukøret holdt vi oss på jolle-avstand fra land, men fikk til gjengjeld sett mye i området rundt Musha Cays. En pianospillende havfrue i rustfritt stål på havbunnen, et par grotter som sjøen hadde gravd ut i sandsteinen, rokker som flagret grasiøst i krystallen under oss.

Lommekjente som de var, kjølfulgte vi Dulcinea under Spinnvills mest nervepirrende seilas. Når Skipper’n står på ror mens han holder genoa-skjøtet klart i hånda, skjønner man at det ikke er en hverdagslig seilas. 1,8 meter krystall over korallsand på det grunneste. Det vil si ca 20 cm klaring under Spinnvills kjøl! Puuuuh! Slik suste vi avgårde i 6-7 knop på flatt, turkist hav så langt øyet kunne se. Før Staniel Cay stoppet vi et lite døgn på White Point. Fin strand, men på langt nær samme caliber som Conception Island.

Staniel Cay var målet for den lille Bahamas-ferien vår før vi skulle tilbake til «hverdagen» i Georgetown. Fargerike trehus i ekte karibisk stil, noen til utleie, noen for fastboende, og små butikker, variety stores, som solgte alle mulige artikler. Staniel Cay var en smule fasjonabelt, men veldig koselig. Noen turister fløy inn med propellfly, mens rikmannsfolk tok yachten på langhelg fra Florida. Heisann, heisann. Med propellfly kom også reservedeler fra Florida til Spinnvill for en slikk og ingenting. Mens vi var her var tiden kommet for en av årets viktigste dager, Førsteoffisers bursdag. Hippeti, hipp, HURRA! Og det var ikke helt tilfeldig at Spinnvill var ankret utenfor Pig Beach akkurat denne dagen. På stranden innenfor kunne vi se firbente skapninger som tasset rundt, mens de snøftet i sanden. Etter bursdagspannekakefrokost med fruktsalat rasket vi sammen matrestene vi hadde samlet i en liten uke. Skipper’n hadde overbevist Førsteoffiser om at alt går i grisen, så i goodie-bagen fantes fermenterte maiskolber, avocadosteiner, eple- og gulrotskrell, hvitløk- og løkskall, muggent brød og toppen av kransekaka: en vellagret fransk camembert. Besøket hos de svømmende grisene gikk over all forventning hvor Jackie og Førsteoffiser til og med svømte sammen med de firbente. Hvor festlig er det ikke med svømmende, svartflekkete, brune griser som kommer mot jolla mens de snøfter og peser for å holde snyteskaftet over vannet? Hvor festlig er det ikke å tilby de ferskvann fra flaske og se at de lystrer som hunder og pent setter seg på rompa i sanda med munnen åpen? Hysterisk festlig. Sammen med eslene på Bonaires redningsenter, er de svømmende grisene turens  morsomste attraksjon. Punktum. De kresne skapningene har derimot avkreftet myten om at alt går i grisen. Hverken avocadosteiner eller løkskall ble spesielt godt tatt i mot. Og den lille grisungen som var så heldig å få hele camemberten for seg selv, fikk nok spisset smaksløkene ekstra da den nøs og grafset i seg den ammoniakkduftende osten. Da det bare var oss igjen, dukket det opp en annen jolle med to amerikanere og plutselig hørte vi «Snorre»? Det var Nancy som vi møtte på Aruba. 6 måneder senere hadde hun skiftet både båt og mann. Neste post på bursdagsprogrammet var en fortreffelig lunsj på koselige og stilrene Staniel Cay Yacht Club, før vi freste avgårde til Thunderball Grotto. En undervanns grotte man lett kan svømme inn i på lavvann. Jackie og David viste vei, og da vi svømte forbi båtlasset av amerikanske anorektikere med plastikk både her og der, åpnet et fargespill av fisker, koraller og svamper seg inne i den åpne grotta der solstrålene skinte på skrå ned gjennom hullet i taket. Magisk. Helt forståelig at denne plassen har blitt brukt i filminnspilling. Og ikke hvilken som helst film: James Bond. Skipper’n og jeg var enige om at dette var antagelig den beste snorklingsopplevelsen vi har hatt i løpet av turen. Ulike og sjeldne typer, enorme eksemplarer, tindrende klare farger. Tipp topp! Dagen ble avrundet med en superduperfenamenalistisk treretters middag med alt attåt sammen med herlige Jackie og David. Latter, musikk og moro til langt på kveld. Bursdag i Bahamas er antagelig det beste man kan ha. Hepp! Dagen etter var det trist avskjed med Jackie og David som vi hadde utvekslet historier og erfaringer, spilt spill, spøkt og ledd med i en god uke. Tusen takk for all hygge og morro! Vi sees snart i Oslo eller Austin!

Tre dager med svømmende griser til ende, seilte vi sørover mot Georgetown. På Staniel Cay rasket vi også med oss en hyggelig middag hos Nancy og Craig. Amerikanere ass, like elskverdige hele gjengen. I alle fall de fleste. På hjemveien stoppet vi innom Musha Cays igjen og rakk så vidt det var å frese jolla ut til sandbanken som kun var synlig på lavvann. Enestående å lage fotspor på en liten del av verden som dukker fram to ganger i døgnet og ellers ligger godt under turkis krystall. Den aller siste perfekte stranda på turen, som vi hadde helt for oss selv, fant vi på Lee Stocking Island hvor vi lå et par netter. Uforglemmelig.

Georgetown

Tilbake i Chicken Harbour var det full rulle. Family Island Regatta sto på tapetet. Regatta i Karibien er noe eget. Halvparten av båtene var uten mannskap da halvtimesskuddet før startskuddet gikk og det resulterte jo i diverse utsettelser. Fikk komiteen lyst til å flytte målbøya underveis i regattaen, gjorde de det. Uten hensyn til nøye strategiske trekk fra deltagerne. Slaaapp aaaav. Men da startskuddet endelig gikk, heiste alle båtene ankeret unisont og så var det fulle kluter. Midt i heatet feis tilskuere med joller mens de kjedejekte øl fra kjølebaggen. Etter iherdige forsøk, i siste sekund fant Snorre en båt, S/Y Oseam JJJP, som trengte mannskap. Mannskapet ombord var imidlertid mest opptatt av å slappe av og kose seg, og etter én regattarunde oppsto det stor diskusjon mellom kapteinen og XO Ghost som syns det ble altfor mye race og altfor lite avslapping. På tide å gå til havn mente Ghost. Mens busta føyk, hang Snorre som ensom ballast på vaggelen. Da kanonen smalt og S/Y Oseam JJJP runda målbøya, var sisteplass i boks. Uvurderlig. Underveis i regattaen ble vi også kjent med et superkoselig par, Heather og David fra California. På deres S/Y Bolero ble det samling med tapas sammen med mange av de andre båtene i Chicken Harbour. Fantastisk hyggelige folk hele gjengen og en perfekt kveld med prima utsikt til regattastarten og –målet for avslutningsseilasen til den største klassen. Tusen takk for all hygge, håper våre veier krysses på norsk eller amerikansk jord!

De Spinnville måtte innse at det karibiske eventyret sang på siste verset. Mannskapet, Rune og Sten, var på vei og foran oss ventet Atlanterhavskryssingen. Selve hjemveien. Før vi satte oss i jolla for siste gang alene, kom tårene og minnene strømmet på. Bak oss lå to hele sesonger i paradis, hver med sine opplevelser, mennesker, gleder og sorger. Vi ville aldri vært foruten en slik rikdom. Inne på land gikk vi spente opp til møtestedet, hvordan var mannskapet vi skulle hente? Hva ventet oss nå? Utenfor banken så vi spor, to gule, vanntette North Face-bagger. Mot oss kom to menn vi dro kjensel på fra bilder og Skype. Dagen var kommet da vi endelig skulle møte gutta vi via face-samtale avtalte Atlanterhavskryssing med ved juletider. Likanes, hyggelige karer som viste seg å være flinke til å ta intiativ og ta i et tak. Good stemning! Den kvelden var det feiring på Spinnvill, endelig var de kommet. Gutta som skulle krysse et hav med oss. Et par hyggelige dager med volleyball på Chat’n Chill, håndfôring av svære rokker, bading i solnedgang og kvelder i cockpit fulgte etter Rune og Stens ankomst. Dagen etter at de karibiske værgudene sparket fra seg med vidåpne sluser, 40 knops vind og Tor som svingte Mjølner fra Sleipner, var vi klare.

Bahamas hadde levd langt forbi forventingene våre. Borte var forestillingene om gigantiske resorts, millioner av turister, cruiseskip hvorenn du snur deg og blodfattige «syden»-opplevelser. Igjen var det uforglemmelige inntrykket av en unik cruising destinasjon med et vennligsinnet, åpent folk, tussevis av perfekte strender og et krystallklart vann som på Karibisk målestokk er uslåelig. Flytende krystall. Den siste måneden i Karibien skulle vi være disiplinerte og jobbe jevnt og trutt med filmer og blogginnlegg. Det rakna på rot. Makan til sosialt race. Ben, Mike og Erik. Gro og Bobby. Jackie og David. Jack og Jo. Rebecca og Dove. Heather og David. Og sist, men ikke minst, våre nye venner Rune og Sten. Det er derfor jeg sitter i lett solregn i Dublins havn, mange, mange bredde-, lengde- og varmegrader fra Bahamas’ ubeskrivelige lykkefølelse og skriver om våre siste minner fra Karibien. Da Spinnvill gled ut fra Georgetown var det fire personer med helt forskjellige forventninger om hva som ventet dem. To med blanke ark og starten på en drøm som skulle gå i oppfyllelse. To hvor eventyret gikk mot slutten og Drømmen skulle avløses av nye drømmer.

Noe skjedde så alle GOPRO bildene kom inn litt sent, vel her er et lite sammensurium av bilder fra Bahamas :)

 

Over og ut.

Tekst: Ingunn

Foto og fototekst: Snorre


Legg inn en kommentar

4 thoughts on “«Don’t go where the palms don’t grow»

    • Ingunn Narverud Post author

      Bahamas var virkelig en fantastisk seildestinasjon! Vi skjønner godt at noen «gror» fast der i lange tider :)

    • Ingunn Narverud Post author

      Hurra nå nærmer det seg med stormskritt!!! Det blir superstas å møte dere, familie og venner på brygga i Langesund:) Å seile inn Langesundet… #denfølelsen. Vi gleder oss masse :)