Dining, liming and winding 6


Tobago

Scarborough, hovedstaden på Tobago, har lite å diske opp med. Man blir jo noe skeptisk når man ikke ser snurten av en aldri så liten jolle av en langturseiler eller en eneste charterbåt i bukta. Skepsis med god grunn. Vi måtte ta til takke med en ankringsplass i en slags fiskehavn. Heller ikke har de noe sted å fylle vann eller diesel. Vannfylling gjør du i fem, eller er du heldig åtte liters kanner fra en hageslange på strandcafeen i Store Bay som har den gjeve funksjonen som øyas vannforsyning for seilbåter. Koste hva det koste ville, fristelsen og trangen til et bad overvant tanken på at vannet kanskje ikke var det mest forfriskende første-offiser og to av fokkeslaskene hadde sett. Angeren kom i etterkant da vi alle tre merket den stikkende følelsen på huden og tok vannet i nærmere øyesyn ved brygga der vi la til jolla. ÆSJ, snaske-havn!!!

Å ankre opp i Scarborough var en merkelig følelse. Vi hadde vært lenge på sjøen, og jeg var overrasket over at det var en nokså alminnelige følelse å komme til land igjen. Det beste var at båten endelig lå stille etter nesten 3 uker på skråplanet. Følelsen av å ha kontroll når man skulle lage mat kom snikende og ble godt mottatt allerede et par timer etter ankomst da ikke alle redskaper, grønnsaker og hermetikkbokser rullet og fløt rundt på benken. Med ostesmørbrød på lunsjmenyen troppet Kristoffer Føreland og Morten Flå opp på Spinnvill som nytt mannskap oppover i Karibien.

Lonely Planet hadde fortalt oss alle om Tobagos fenomener, og vårt første møte med det tobagiske uttrykket «limin’» (=henge rundt) møtte vi på allerede samme kveld. Mens vi nøt en mer enn velfortjent stenovnsbakt, italiensk pizza på den lokale sjappa, stoppet en megakul råner med sota vinduer og slagordet i stilen «Time is money» på frontruta. Ut kom en vaskeekte rastafari i singlett toppet med 24 karats uekte lenker rundt halsen. Med døra åpen og «Fenomenal», sesongens landeplage i Karibien fengende som «Macarena», på anlegget ble det dansing og «limin’» sammen med de andre «limerne» på hjørnet en 15-30 minutters tid denne alminnelige fredagskvelden i desember. Før han kjørte videre til sine ærend.

 

 

Etter 5-6 timer med innsjekking var skipper’n lei av sure miner og byråkratiet fra helvete, og med beskjeden om at tollvesenet skulle «GPS-track us» hvis vi flyttet oss så mye som en meter fra ankringsplassen i bukta på andre siden av øya, dro vi. Vekk fra byen som så altfor godt levde opp til forstavelsen i navnet sitt. Igjen satt tollvesenet med sin GPS-tracking plan, mens AIS’en vår, som han sikkert egentlig mente, lyste rødt og var satt i silent mode. Spinnvill – 1, Tobago customs – 0. Ække greit å ha alle tekniske uttrykk på stell. Seilasen til Store bay var jo rene barnematen med 5 knops medstrøm på sørspissen av øya ble vi sugd mellom revene, og på styrbord var det hyrdestund for to havskilpadder mens den karibiske horisonten viste muskler med en skypumpe som heldigvis skulle gjøre andre enn oss utrygge.

 

Snorkling Tobago from Snorre Føreland on Vimeo.

 

I Store bay på sørvest siden av øya koste vi oss glugg en hel uke. Herlig sted med karibiske rytmer, avslappet stemning, deilig strand og vann og alt vi trengte for å komme til hektene. Vi fikk oss et stamgatekjøkken, Skewers, som serverte tabouleh, baba ganoush og gyros ekspress fra Midtøsten. I alle fall føltes det nettopp slik. En stambar, Jade Monkey som hadde Luau-Luau party og delte ut hula-hula blomsterkranser til de som kjøpte drinker i uthulede ananas. Noe vi selvfølgelig hadde gjort. Og en stamstrandcafe hvor vi fikk servert wifi, kaldt drikke og solnedganger i det Karibiske hav.

Menneskene på Tobago er svært hyggelige, imøtekommende og interessert i å snakke med deg. Selv når man på stranda møter en lokal «limer» som ber deg holde utkikk med harpunen hans og han sier at om vi stikker av med den har han noe annet som kan si «ratatatata», er det alltid i en vennlig tone. Utenom noen. De som jobber, de virkelig hater livet sitt. Intenst. Mest sannsynlig fordi de ikke kan «lime». På vaskeriet vi brukte til alle våre saltimpregnerte sengetøy og klær, hang det en lapp med følgende påskrift:

  • No caps
  • No swim wear
  • No bare feet
  • No personal visitors
  • No liming

Så når Skipper’n og Første-offiser troppet opp med caps og shorts ble ikke døra låst opp før capsen var av, og vi fikk nødig tre inn med shortsen på. Og ikke våg å spørre opp igjen om du ikke forstår hva som blir sagt, da blir du drept av et himlende blikk. Trenger du taxi på denne øya, kan du se langt etter «yellow cabs» med lysende taxi-skilt på taket. Det du gjør er å praie en hvilken som helst bil, sier hvor du skal og forhandler om prisen. De har tatt pirat-taxi et skritt videre kan du si.

Noe vi ble svært overrasket over var prisene. Skyhøye. Langt over hva vi hadde regnet med. Skal du kjøpe grønnsaker og frukt bør du ta på deg spanderbuksene. 45 kroner per kg for tomater og 50 kroner for en bunt brokkoli. I tillegg er utvalget og kvaliteten forholdsvis sparsommelig og stusselig. I følge Lonely Planet var det en orkan på 60-tallet som ødela det meste av jordbruket, og etter det har de rett og slett prioritert turisme fremfor å bygge opp igjen jordbruket. Supermarkedet Penny Savers med slagordet «Our name says it all» har godt utvalg av det meste du trenger og bugner av amerikanske varer som «Mac’n Cheese», alle mulige ferdig kaker og cupcakes, glasur på boks, og og og. Fast food kjedene Subway og KFC har også gjort sitt inntog. Utenfor på gata finner du rennesteinens renovatører. Frittgående høns i ordets rette forstand. Der det er bolighus ser du også en og annen geit som «limer» rundt i hagen på jakt etter gresset på den andre siden. Ikke grunnløst fikk dette meg til å tenke: The American way, only Carribean style.

Vår anbefaling, få med deg «Sunday school» i Bucco Bay. Det høres jo pertentelig og søndagspike-aktig ut, men sannheten er at dette er Tobagos party. Det hele begynner med steel-band konsert under svært ordnede forhold mens folk nyter rom og cola i engangsplastkopper. Når DJ’en tar over er det ikke mange listepopsanger før anlegget booster ut lokale, karibiske rytmer til «the bitter end» kl 0500. Det som startet som en fest med 90 % turister ender opp som rastafari-nachspiel under en hasj-sky med i alle fall to hvite, langhårede «limere». Fredrik og Kristian hadde fått grundig demonstrasjon av «windin’» ut i de sene nattetimer. Det vil si to former for vulgær roligdans som man kan gjøre enten med kusina si eller med noen du ønsker å få til sengs. Spinnvills representanter følte at kusine-versjonen var så til de grader grov at de var ille berørt, så da kan du jo selv forestille deg «one-night-stand-versjonen». Dagen etter kunne Fredrik konstatere at han var ferdig med «limin’» etter 5 timers natte/morgensøvn i stekende sol på en strandbenk.

Drømmen til Kristoffer gikk i oppfyllelse da han gikk ut av butikken som stolt eier av en flunkende ny harpun med mahogni-skaft. Bare så synd at han ikke kunne ta den med på snorkleturen vi dro på. Ut på koralrev. På med maske, snorkel og svømmeføtter. Klar for å ta inn vann. Og synet av alle de fargerike fiskene som har sin bopæl der. Moreneål, stingray, trompetfisk, french angel fisk, red snapper, fargerike anemonefisker, papegøyefisk. You name it. Korallrev er ikke nødvendigvis hvite og er aldeles ikke en rev som jeg trodde da jeg var liten, men finnes i alle regnbuens farger.

Da hele Atlanterhavsmannskapet hadde fløyet, pakket vi Spinnvill og seilte mot nye karibiske paradis, rastafarier og ganja-lukt over en lav sko.

 

 

Tekst: Ingunn

Foto og fototekst: Snorre


Legg inn en kommentar

6 thoughts on “Dining, liming and winding

  • Anne-Grethe Narverud

    Dette var en annen verden enn den vi er vant med i Sande. Her er det billigere brokkoli, men lite rom å få på hjørnet. Gleder oss til neste reisebrev.

    • Ingunn Narverud Post author

      Er overaskende dyrt her nede ja, vi skjønner ikke hvordan de lokale overlever! Tror ikke du skal trenge å vente så lenge på neste reisebrev, er nesten bare å finne bilder igjen før det legges ut ;) Vi setter kursen mot Martinique nå snart.

  • Sissel Føreland

    Her er det mange som stortrives ser vi. Håper Caribien innfrir. Prisene har steget enormt siden 1990 skjønner vi. Tror ikke det fantes Broccoli der engang den gang. Derimot Lime var det lett å få tak i. Kos dere videre. Flotte bilder. Det var en lykkelig kar som kom hjem etter å ha vært på besøk, men det tok ikke lange stunda før han lengtet ned igjen. Klemmer herfra

    • Ingunn Narverud Post author

      Det har nok endret seg mye siden 1990 ja. Flere hoteller og større utvalg av varer og og og. Lime er de fortsatt veldig gode på her. Kjøpte en ny bunch fra supermarkedet idag:) Det er helt fantastisk her vi sitter på waterfront-cafe i St Pierre og sett en fantastisk solnedgang.

  • Carina

    I har da vist haft en god tid på Tobago.
    Martinique ved vi jo, at I har været på.
    Vi er stadig på Sint Maarten. Håber at komme videre til Vorgon Gorda i morgen

    • Ingunn Narverud Post author

      Ja, Tobago var TOPP! Og nå fikk du nettopp servert innlegget fra Grenadinene, håper det frister til besøk:) Vi likte oss veldig godt der. Supert at dere endelig har fått delene dere ventet på og at de er installert:) God seilas imorgen. Vi seiler av gårde til Dominica selv.