Der perfekte strender og herlige dager vokser på palmetrær 2


Anguilla

En herlig lørdag i mars seilte vi med kursen mot Anguilla. Med forholdsvis rolig vind bakfra var det perfekte forhold for å kaste ut snøret. Skitt fiske. Utenfor St Martins vestkyst fikk vi øye på mastene til de flere hundre seilbåtene i avslutningsseilasen til den årlige Heineken-regattaen. Seilbåter i 100-200 fots klassen med de små-rektangulærrutete seilene til 400 tusen pluss. Kevlar. Versus røkla på Spinnvills størrelse og mindre. Tette som haggel seilte de lynkjapt, hvis man kan si det om seiling.  Med mannskapet dinglende over rekka som motvekt på loside. Litt av et skue. En av spirrevippene gikk hardt inn for pallplassering med full genaker og tippa over 90 grader et par sekunder med seilet og kjølen parallelt med overflaten. Broach. Mot sørspissen av øya seilte charterbåtene SunSail sin egen regatta med rundingsbøya forut. Plutselig var vi midt i heatet med en båt på babord som skulle runde bøya. Vi slakket seil og endret retning for å vike og finne en klar kurs i regattaen mens båten bak kryssa kjølevannet vårt. Sviiiisj, endelig storfangst. Og vips så seilte vi opp på førsteplass i «Big boat fishing contest». SunSail. Hysterisk latter om bord. Skippern kutta lina og vi seilte videre i all fordragelighet. Ingen andre som fisket seg gjennom Heineken-regattaen dette året.*

 

Innseilingen viste frem Anguilla i sin flotteste prakt. De lave vestvendte klippene som fikk et gyllent skjær i ettermiddagssola. Den blå-grønne, klare sjøen. Dette kunne vi like. Anguilla har et strengt byråkrati hva seiling angår. På hele øya var det kun to plasser der man kunne overnatte på anker, Road bay og Crocus bay. I alle de andre buktene kunne vi dagankre, men ikke uten en daglig cruising-tillatelse på 450 kroner. Sammenlignet med sine søstre i sør er Anguilla flat og mindre tropisk. Endelig en øy uten nedbør tenkte vi. FEIL. I dagboka må vi tilbake til Funchal på Madeira i september for siste like regntunge opplevelse. Tropisk regn i form av vegg. Midt under frokosten eller midt i seilasen til Prickley Pear Cays. På bursdagen til Daniel av alle ting, hensynsløst. Uansett, vi lot oss ikke stoppe, og feiret med brask og bram fra tidlig morgen til sent på kveld. Alt som hører med: krone, hula-hula-krans og mojito på senga med sang etterfulgt av utflukt til paradis. Prickley Pear Cays er et par-tre småøyer som ligger en times seilas fra Road bay. Et sted Karibien viser seg fra sitt absolutt vakreste. Kritthvit strand hvor vi kunne boltre oss helt alene og turkist vann i en lagune formet av et barriererev. Tre båter som duppet innenfor revet. Palmer rundt strandbaren som serverte den beste Pina Coladãen i Siris minne og en fortreffelig bursdagslunsj. Uimotståelig. Daniel og Christoffer fikk på seg froskeutstyret og med Skippern som følgebåt bar det ut på revet. Kanskje ikke den helt store undervannsopplevelsen, men bursdagsdykk var det. Siris store drøm gikk ikke i oppfyllelse den dagen, vi rakk aldri å tyne cruising tillatelsen vår til å rekke innom Sandy island, en sandflekk i det Karibiske havet med kun et hus, en restaurant omgitt av palmer. Dagen ble fullendt da vi som ensomme danseløver stakk av med hovedrollene i noens film på strandbaren Dads. Komisk. Hvordan det er å feire bursdag på Spinnvill kan du se i filmen under fra samme dag.

 

Prinsessebursdag på Anguilla! Daniel 32 år :)

Daniel 32 år from Snorre Føreland on Vimeo.

Cruising tillatelse #2 ble utnyttet til det fulle i Little bay nord for Crocus bay. Chris Doyle hadde fristet oss med bilder av en intim, liten strand mellom stupbratte klipper. Og det var akkurat slik det var. Før sola tittet over klippekantene var vi på plass med strandpakkenellikene våre. Den gylne sanda som munnet ut i det altoppslukende turkise var som en uendelig delikatessedisk. Bak raget klippene som utover dagen badet i sollyset og fikk den glødende oransje fargen. Vanskelig å se seg mett på en slik utsikt. Til forskjell fra stranden på Prickley Pear Cays var vi ikke alene her. Mens vi nøt og chillaxet maks, ilandsatte en rib deler av tjenerstaben til en forhenværende russisk oligark. Fullt teak-møblement med parasoll ble møysommelig plassert i rett posisjon før mocca-fargede håndkler sammenrullet til en feilfri sylinder med monogrammet utadvendt ble plassert bak hver sin flaske duggfriske Fiji-vann i stolenes korsrygg. Så var det snorkleutstyret og solkremen. Som dominobrikker ble dykkemaskene plassert ved siden av et assortert utvalg av solkremer i vifteform på bordet. Resten av strandlekene sto enten utstilt langs klippene med padleårer fastsatt i sanden eller innbydende dandert i en bag. Over intercomen fikk tjenerne beskjed om at deres herrer og madammer var i anmarsj. I land satt eierne pyntelig i teakstolene ca 10 minutter før far la ut på en fulldags-svømmetur og mor, barnepike og barna plasket, snorklet og lekte i strandkanten. En halvtime senere var sønnen lei og ville ha sin SeaBob fra yachten noen nautiske mil unna. I givakt kjørte en tjener ut med riben og var tilbake med en doning omtrent på størrelse med en halv delfin som med en passasjer ter seg således. Dagen ble forholdsvis hektisk for oss, for denne gangen var det ikke vi som var underholdningen og vi fikk et varig strev med å følge med og kommentere på hver minste detalj som skjedde. Setningen «Man får ikke mer moro enn man lager selv» kunne ikke tatt mer feil i denne settingen.

Tilbake i Road bay bød den siste dagen vår på squalls rullende innover som perler på en snor. Mannskapet fant fort ut at de ikke bare var flinke til å være til sjøs, men også til lands. Strandbaren hadde god omsetning fra oss de fem timene den dagen.

Med oppholdet på Anguilla seilte øya opp som vår hittil karibiske favoritt der perfekte strender og herlige dager vokste på palmetrær. Det var ikke et bedre tidspunkt for å ta en viktig avgjørelse. Vi bestemte oss for å utvide turen med et år til. Den reviderte ruten vår er beskrevet i «Plan is nothing, planning is everything«.

*Ja, vi vet at det ikke er helt innafor å fiske seg gjennom en regatta og at man ikke skal seile rundt rundingsbøya på kloss hold, men jammen var det moro der og da, og historien etterpå blir heller ikke så verst.

Over og ut.

Tekst: Ingunn

Foto og fototekst: Snorre


Legg inn en kommentar

2 thoughts on “Der perfekte strender og herlige dager vokser på palmetrær

    • Ingunn Narverud Post author

      Vi vil HA DEG TILBAKE OGSÅ! Så det er bare å pakke snippesken og komme til Mellom-Amerika neste sesong:) Fisketuren var jo priceless, ikke alle som vinner det troféet.