Der drømmer bor


Bonaire og Curaçao

Bonaire (19.-26.05.15)

420 nautiske mil kan forandre mye, det kan faktisk endre verden. Fra frodige, avslappende omgivelser med fargerike treskur der Bob Marley tilbes av skyhøye rastafarimenn til et tørt ørkenlandskap med murhus i terrakottafarger der degos rægger til latinorytmer. Seilasen forløp seg forholdsvis ubemerket hen til farvann å være. Av og på med mot- og medstrøm av både uforskyldte naturlige og selvforskyldte årsaker (litt for ivrig på en høy kurs). Venezuela har kanskje kystlinja med den mest fryktede piratvirksomheten i verden. Metoden deres innebærer etter hva vi har hørt, oppkutting av mannskap før de grafser til seg det de vil ha og lar alle spor gå opp i røyk. Spinnvills mannskap var derfor ekstra på vakt for fiskebåter og hadde lagt kursen ca 180 nautiske mil nord for kyststripa deres. Det vil si utenfor rekkevidden til piratene i sine åpne påhengsdrevne «fiskebåter». Første natta øynet vi en snorrett juletrebelysning nord for oss, der avstanden mellom lysa tilsa at de mest sannsynlig drev med garnfiske. Puuuh. Blodpumpa satte ned pulsen noen hakk og vi gled usynlig videre. 17. mai ble feiret som seg hør og bør med nybakt kake, sprudlevann og pølser og potetmos akkompagnert av «Ja, vi elsker» og «Norge i rødt, hvitt og blått» a capella fra et nyvasket og festpyntet mannskap (les 17. mai-sløyfe på shorts og baris for gutta og splitter ny bikini for førsteoffiser) ombord i Spinnvill dekorert med norske flagg. Staselig selv på bølgan blå i det Karibiske hav.

 

 

 

Bonaire tok oss med storm. Ikke bokstavelig talt. At den rosa horden med de kvalgulpkaklende flamingoene skar ut i havet mot oss i grålysningen gjorde det ikke noe verre. Utenfor Kralendijk (hovedstaden) fortøyde vi Spinnvill i en bøye på parkeringsplassen der alle de andre båtene lå på rekke, styrbord mot babord. Allerede fra fordekk i fortøyningsprosessen ble vi fortryllet av det krystallklare vannet. I hundre meter fra land var fargen turkis før den gradvis endret seg i følge med dybden. Invitasjonen lå utenfor badeplattformen:

Velkommen til vår marinpark, en unik opplevelse på UNESCO’s verdensarvliste. Vi tilbyr tindrende, klar 20-30 meters sikt og et fargesprakende, yrende undervannsliv du ikke har sett maken til. Vår spesialitet er enorme eksemplarer av papegøye-, french angel-, trunk- og lionfisk, samt besøk av hvalhai og sjøhester i ny og ne.

Sted: Hvor som helst i det våte element rundt Bonaire og Klein Bonaire

Tid: Morgen som kveld

Antrekk: Dykkemaske og snorkel i følge med tank og blybelte for de dyptgående. Våtdrakt kan anbefales.

Med vannlig hilsen

Bonaire

Sammen med fiskene i havet boblet vi rundt morgen og til og med kveld for Skipper’n. Jaktsesongen er helårs, men det er kun på kveldstid at adrenalinet bruser i gjellene på de 1,5 meters torpedoene som glefser i seg et skrekkslagent bytte og etterlater seg rød sigarettrøyk. Torpedoer ved navn Tarpon. Revfiskene med vettet i behold krøker seg sammen stum som østers bak en korall eller svamp. Dødens gjemsel. Når du ser doble størrelser av de vanlige fiskene og for første gang ser at de fleste fiskene skifter farge etter sinnstemning og lysstyrke, og innser at det hele ikke er en vannspeiling, skjønner du at dette er et helt greit sted å ta dykkelappen. Eller hva Håvard? Jeg tror jeg kan svare for Håvard og si at jo, det er det. Det er jo ekstra gøy når fisken er tam og mer eller mindre spiser brødsmuler ut av handa di. Total tid i vannet for tre personer ble nok et par døgn på dette oppholdet.

Når vi ikke plasket i vannet, spiste vi silkefløyel på Gio’s. Verdens beste iskrem. Som burde hatt monopol verden over. Alt annet føles bortkastet post Gio’s. Når vi ikke spiste is, kjørte vi en tur i nasjonalparken Washington nordvest på øya. Et ørkenlandskap med Grand Canyon-aktige steinformasjoner halvveis erodert til sand og metershøye brøytekanter av kaktus som raget langs grusveiene. Et landskap tatt rett ut fra en av ørkenreisene til Donald Duck. Og tror du ikke vi traff fjerne slektninger av Donald sjøl, papegøyene som klorte seg fast i kaktustoppene, pelikanene som svalestupte i sjøen etter fisk, flamingoene som balanserte enbeint i saltvannsinnsjøene og caracara som sirklet over landskapet etter bytter. Mye av landskapet er basert på ørken og grus på Bonaire, noe man kan se på bilparken. 90 % pick-up-basert. Når vi ikke kjørte langs kaktuskledde grusveier, vandret vi rundt i fargerike, trivelige Kralendijk. Den arkitektoniske stilen har i våre øyne et innslag fra Latin-Amerika, Nederland og Skagen. Shopping i Karibien begrenser seg til ræl fra slitne Kina-butikker eller rallemikk fra turistfellebutikker, Bonaire derimot kunne tilby hjemmesnekrede varer med kvalitet.

Siden Bonaire og de andre ABC-øyene ligger utenfor orkanbeltet, er det et naturlig samlingssted for langturseilere som vil ha et trygt sted å oversomre i månedene orkanene herjer som verst (juni til november). Ypperlig mulighet til å stifte nye bekjentskap og vedlikeholde gamle. Svenske Søren fra S/Y Elaine drev med kartlegging av revfisk, hadde ok koll på fisketyper og ble Snorres daglige dykkekompis. Så var det de hyggelige amerikanerne som hadde døpt båten sin Tusen Takk, våre nye sporty og super-trivelige amerikanske pensjonistvenner Jack og Jo fra M/Y Bodacious og det norske mannskapet på S/Y Blue. Igjen møtte vi kjenninger fra tidligere, norske Tore fra S/Y Villvind og de to kite-hekta svenskene Johan og Liselotte fra S/Y Corinne hvor sistnevnte ga oss en supertrivelig kveld ombord i Spinnvill. På den venezuelske restauranten i havna ble det treff med alle sammen i to omganger, i amerikansk og i skandinavisk selskap. Pitalignende maisbrød, Arepas, med diverse digg var en stor vinner.

Opplevelsene hadde stått i kø og for første gang hadde vi kjørt YOLO påkledd dykkemaske og snorkel. Motvind og –sjø. Kalenderen nærmet seg hjemreise og seila måtte heises for neste destinasjon.

 

 

Curaçao (26.-04.05.15)

Før vi ankom var det eneste vi forbant med denne øya, den blå likøren Curaçao som selvfølgelig lages her. Willemstad er en veldig koselig by å vandre rundt i bortgjemte nabolag, blant rombarer og latinoinspirerte spisesteder, titte på malplassert, men vakker nederlandsk arkitektur og få vann i munnen av det bugnende, venezuelske frukt- og grønnsaksmarkedet langs elva.

For seilere: Ja, du er på rett vei til toll- og immigrasjonskontoret et stykke fra sentrum blant tilsynelatende nedlagte bedrifter. Opp en trapp og inn en umerket dør fant vi tollkontoret der du kunne skrive ned ønsker eller mangler på Curaçao. Siden dere spør: Skulle gjerne hatt et eksemplar av iskrembaren Gio’s.

Etter tre uker om bord takket Håvard for seg, pakket snippesken og dro sin kos til Norge og forsommer. De Spinnville tilbragte mye tid i Curaçao marina. Å sette båten på land i tropiske strøk er ikke som vinteropplag hjemme. I tillegg til mugg og råte må du ta hensyn til risiko for kakerlakker, maur, sandstorm, orkan og ekstrem nedbør. Det betyr i praksis å vende opp ned på alt inventar, YOLO og Spinnvill, vaske i alle kriker og kroker med såpe og deretter eddikvann, ta ned seil og tauverk, skru ned alle antenner, sy solbeskyttelser for vinduer og vinsjer, koble fra alle batterier, spraye elektriske hovedkoblinger, ta ned bimini og sprayhood, skru ned kartplotter, sortere matlager, smøre bunnventiler, montere myggnetting på alle åpninger, sette ut kakerlakkfeller og lage luftesystem. Vi syns ikke den lista var lang nok så vi spedde på med å lakke et par dører, rense og snu kjettingen, overhalle påhengsmotoren, polere all gelcoat og nitidig vaske YOLO. 7 dager. Fra morgen til kveld. I en temperatur på 35⁰C. Det kommer til et punkt da du lurer på om du er våt fordi du nettopp tok en dusj på brygga og har glemt det i alt kaoset. Og det kommer til et punkt da du tenker at du skal gi opp fordi vi rekker det ikke uansett. Når tiden er slagen og traktoren står klar med hengeren som skal løfte Spinnings ut av vannet kl 11, og du har jobbet siden morgengry og fortsatt ikke er ferdig, da gleder du deg til å stå på et par timer til mens gutta på traktoren tar lunsj. Adrenalinet i konsert med kortisol spiller høyt når traktorgutta i siste sekund sier at påhengsmotoren ikke kan henge på rekka. Da er gode råd dyre. I skrivende stund på USA’s highway krysser vi fingrene for at ikke hele dørken er polert med motorolje.

 

 

Heldigvis er det mange engler på et sted som dette. Varme, gode, snille, hyggelige mennesker som gjør at du på mirakuløst vis har lyst til å tilbringe enda mer tid i en marina som Curaçao. Jack og Jo som vi traff på Bonaire, Liselotte og Johan på S/Y Corinne, Martin og Carlien fra S/Y Anna Laura. Mennesker som gjør kveldene til minnerike opplevelser, inviterer deg på tre-retters middag, forstår at det eneste du trenger siste kvelden er et måltid uten forventning om å være sosial. Våre erfaringer med Curaçao Marine er foreløpig veldig gode, topp service selv om de var midt i en intern krise. De stelte til og med i stand gratis grillkveld med selvbetjent bar hver første fredag i måneden.

Du vet det er varmt når kaktusene er brunsvidde. Du skjønner at du nærmer deg et fremmed verdenshjørne når du får spørsmålet «Don’t you speak papiamento?». Du vet at du er i tropiske strøk når papegøyene skvatrer og flyr i par mellom seilbåtmastene og du tror en fugls røst er en mobiltelefon. Du skjønner at det er mange opplevelser og nye eventyr som venter når du ser alle båtene på høysikkerhetsområdet. For det er her de bor. Drømmene.

Over og ut.

Tekst og fototekst: Ingunn

Foto: Snorre

 

Legg inn en kommentar