Croissanter og camembert uten alpelue – Vive la France a Caraïbes 8


Martinique

Når man er ute og seiler følger man uttrykket «Plan is nothing, planning is everything» til punkt og prikke. Derfor endret vi planen fra å seile sørover tilbake til Mayreau, til nordover mot Martinique. Martinique er Frankrike og EU i Karibien. Her er det striglede forhold (til Karibien å være) med Euro, sivilisasjon, motebutikker, kjøpesentre, McDonalds, 4-felts motorveier, rushtid og langt mindre «limin’» og «windin’» enn på Grenadinene. Og supermarked som ikke flår av deg skjorta, noe som var mye av grunnen til at vi tok turen hit.

Fort de France er hovedstaden og har en stille og fin ankringsplass nok til et godt knippe seilbåter utenfor byens stolthet, parken La Savanne, og fortet. Oppdraget vårt på Martinique ble påstartet lille nyttårsaften: Proviantering på Carrefour utenfor byen. Sammen med resten av øyas fois gras- og champagne-hungrige innbyggere stålsatte vi oss med 2 handlevogner og en nøye beskrevet handleliste. Det skulle ikke mer enn to-tre timer opp og ned alle hyllereolene med vurdering og plukking av matvarer, akkompagnert av franske skrik og skrål over butikkens altfor høye høyttaler-anlegg til, før to Spinnville lave på blodsukker sto rådville på parkeringsplassen på utkikk etter en taxi. Da alt omsider var om bord og middagen var fortært, tok skipper’n en cowboy-strekk i cockpit, mens første-offiser nøt en høneblund på lugaren. Inne på land hørte vi musikk og så et mylder av mennesker, men ikke forsto vi helt hvorfor og hva som foregikk. Klokka 2030, etter nedtelling, fyrte de løs. FYRVERKERI! Til de grader. Skipper’n og jeg så på hverandre med spørsmål i blikket. «Er det nyttårsaften i dag?», spurte vi i kor. Nei, det var det ikke. Det var og ble 30. desember. Etter 20-25 minutter med et tett fargesprakende fyrverkeri til musikk nærmet de seg slutten da fortet omtrent gikk i lufta. Gull-palmer som ble hengende i lufta og røde, gule og grønne stjernedryss som eksploderte i nye stjernedryss. Franskmenn er noen jævler på fyrverkeri. Første-offiser lurte veldig på hvordan det skulle bli dagen etter når det virkelig var nyttårsaften. Vi burde lukta lunta da horder av småbåter meldte sin ankomst tidligere på kvelden. Så fullt at man nesten kunne gått tørrskodd inn til land. Valfart. Inne på land var det tivoli-tendenser med boder langs vannet som solgte sukkerspinn, popcorn, hele peanøtter i brune papir-kremmerhus, brus, godteri, fransk fylla-mat og leskedrikk. I parken hadde de rigget opp en scene hvor Martiniques noe eldre og hvite svar på 50 Cent holdt koken til en syngende folkemengde.

 

 

Proviantering krever ikke bare utholdelse av franske skrik og skrål med lavt blodsukker, det krever også møysommelig nedpakking med tilhørende opptelling og regnskapsføring i 32 grader +. Aller først må all papp- og plast-emballasje og etiketter på hermetikkbokser fjernes i butikken og eller cockpit. HMS mot kakkerlakker. Boksene må deretter få sprittusj-påskriften gulrøtter, erter, sopp, etc etter innhold. Igjen fikk jeg nytte av god trening fra merking av blodprøverør på labben. Så starter det. Moroa. Nedpakking i alle Spinnvills stuingsrom. Jeg kan fortelle at det ikke er få. Helst er de i en stor oppbevaringsboks på babord skuteside, under to nett med matvarer som man må flytte en tung glassfiber-boks som vi oppbevarer mel og diverse i, for å komme til. Eller innerst i underkøya på den tarmtrange mannskapslugaren oppi en oppbevaringsboks, bakenfor verktøykasse, syskrin og to andre matoppbevaringsbokser. Stilling ledig for slangemenneske: Vi tilbyr gode og varme arbeidsforhold og bikram yoga.

Men det var jo nyttårsaften, som i alle fall vi skulle feire. Franskmennene hadde feiret dagen før, så byen hadde vi for oss selv denne kvelden. Etter rum-punch og skåling i bobler ved norsk midnatt klokka 19 lokal tid med festpyntet mannskap om bord i den norske båten S/Y Coco, bar det inn på restaurant. 3-retters på hvite duker. Stekt fois gras, grillet hummer og sjokolade terrinne. På vei hjem stjal vi med oss halvtinte isbiter fra den monstrøse champagne-kjøleren til nachspiel i Spinnvill. God stemning!

Fort de France er en rolig by som holder mer enn helligdagen hellig. Alt er stengt på søndager. Alt. På lørdager stenger butikker og caféer tidlig på dagen og kveldene resten av uka er også lukket og låst. Folk på Martinique er vennlige, høflige og behjelpelige selv om få snakker engelsk. Alle som kommer inn i en heis, et venterom eller på bussen sier «bonjour» til samtlige. Fort de France er også et regnhull. Tunge, svarte skyer hang konstant over de grønne sukkertoppene i landskapet som omkranser byen. Ikke sjelden var det opp og igjen med Spinnvills luker 7-8-9 ganger i løpet av dagen på grunn av kraftige regnbyger. Så vi dro på lang-weekend til Anse Mitan på andre siden av bukta i håp om bedre vær. Her finner du små koselige strandbukter adskilt med en liten palmehalvøy og et par luksuriøse resort med strandstoler og parasoller laget av palmeblader. De lokale nyter ettermiddagssola med medbragt butterdeigskake (som selges i alle dagligvarebutikker på Martinique, med på kjøpet får du en gullkrone i papp) og gjerne en champagne-flaska parat i sanden mens barna plasker på grunna. På halvøya Pointe du Boite har de bygget Creole Village. Trehus i alle regnbuens farger med hvitmalte stakitt balkonger og «gingerbread» som takskjegg. Pepperkakehus. Gingerbread er hvite, mønstrete «blondekanter» i tre langs hustakene. Inni husa er det små nisje-butikker, kafeer og restauranter. Det er slikt turistene vil ha. I Anse Mitan møtte vi gamle kjente fra Anfi del Mar på Gran Canaria, S/Y Lucky Strike, og hadde flere hyggelige treff. Været derimot var ikke hyggeligere her enn i Fort de France.

 

 

En mandag morgen dro vi på biltur guidet av Chris Doyles «The Crusing Guide to Windward Islands». En må-ha for seilere i Karibien. Martinique er grønn, virkelig grønn. Og det er jo forståelig med tanke på alle de koksgrå skyene som seiler inn fra Atlanterhavet, blytunge av regn. Langs den karibiske kysten ligger små byer og sandstrender hist og pist. Nord på øya ligger vulkanen Montagne Pelée og rett på nedsida forhenværende hovedstad St Pierre. I 1902 brøt vulkanen ut etter flere forvarsler og spydde ut rødglødende lava over hele St Pierre som drepte ca 29 933 av 30 000 innbyggere. St Pierre er en fredelig, koselig, liten by, pre-vulkanutbrudd kjent som Karibiens Paris. Byens sentrum er katedralen som stykkevis overlevde vulkanutbruddet. Det første målet vårt var Plantation Ceron som skulle være det perfekte svar på hvordan en plantasje fra kolonitiden skulle se ut (ifølge Chris Doyle), da den lå klar av vulkanutbruddet. Men Doyle tok feil. Plantasjen var stengt. I de siste syv år, ifølge en lokal. Ut på tur, aldri sur. Vi kjørte videre til romdestilleriet Depaz. Perfekt distilleri som lå på en av de vulkanske åskammene med åpen utsikt ut mot det karibiske hav over en palmeklynge og mål på mål med grønne sukkerroe-åkre. Vi boltret oss alene på eiendommen og i fabrikken. Staselig herskapshus i grått med gressplener store nok til Dronning Elizabeths te-selskap. Frukttrær og et bugnende avocado-tre med en enslig gul papegøyelignende fugl som fikk nok oppmerksomhet fra oss. Lager på lager med romtønner i tre. Med stempel i hvitt: Depaz Distellerie. Skulle gjerne hatt en slik til bord etter at vi hadde drukket opp innholdet. Romtønne-kirkegård på utsiden. På veien hjem skulle vi ta en idyllisk vei, «pretty road» ifølge Doyle. Lenge siden den hadde vært «pretty» og kjørbar.

 

 

Vi var kommet til et veiskille. Skulle vi sørover tilbake til Grenadinene eller nordover mot Leeward islands? To dager til ende med ni-lesing i Doyles guider for både Windward og Leeward islands gjorde oss ikke mer sikre. Altfor mye vi ville se. Senere, etter tre turer ut og inn til land med YOLO for å sjekke ut Karibien på internett og snakke med hardbarka seilere (Bobby og Sissel, Helge og Maggen) om tips hadde vi bestemt oss. Vi skulle sørover. Før vi satte snuten nordover igjen. Midt i denne avgjørelsen dukket den norske båten S/Y Delphia opp som vi hadde møtt tidligere på Bequia. I cockpiten deres storkoste vi oss med deilig grilling og vin en lørdagkveld.

Med trikoloren i masta vendte vi tilbake til Martinique etter en ukes tid på St Lucia. Drømmeseilas. Noen siste ærend før seilasen mot nord. St Pierre ble vår hoved-destinasjon. Deilig sted å ankre. Vi fant oss godt til rette i den harmoniske internett-loungen på restauranten L`Alsace a Kay mens vi så sola forsvinne i det karibiske hav. Skyer med ild-blonder i horisonten. Vakkert. Etter råd fra svigerfar ble det fjellklatring på Montagne Pelee. Da alle busspassasjerene og –sjåføren på lavmælt fransk hadde diskutert seg imellom at sjåføren skulle ta en omvei og kjøre oss til parkeringsplassen, og vi til slutt hadde forstått det samme, kjørte vi oppover trange, svingete veier inn i regnskogen hvor grønne tepper av slyngplanter armert med lianer hang fra trærne. Bratt fjell dette Pelee. Nærmere fjellklatring kommer du ikke. Fransk-karibisk vidde og grønn fjellheim, med en caldera som kunne vært kulissene i «Jurassic Park». Uten anger på at oppholdet ble en dag lengre, seilte vi av sted fra øya hvor bokser med tomme sneglehus er hyllevare på Martiniques Rema 1000 og bensinstasjonene har et like velassortert utvalg av quiche som vi har av pølser på våre. Bort fra croissanterie og baguetterie og andre –erie’er til neste øy på den Karibiske stokken. Ut av EU, tilbake til Karibien, «ya-man», rastafarier og «limin’» og «windin’».

 

 

Tekst: Ingunn

Foto og fototekst: Snorre


Legg inn en kommentar

8 thoughts on “Croissanter og camembert uten alpelue – Vive la France a Caraïbes

  • Sissel Føreland

    Superdupert å få inn stemningen(både fra tekst og foto) av tåke og regn fra toppen av Mt PELEE. Fornuftig tur med regnfrakk og matpakke på en slik klatretur. Artig å se igjen steder på Martinique. God tur videre. Klemmer herfra

    • Ingunn Narverud Post author

      Morsomt at dere kjenner dere igjen! Deilig tur opp dit, god trening:) Nå er det snart solnedgang og middag i nabobåten her. Klem fra oss

    • Ingunn Narverud Post author

      God tur til dere også, ser ut som dere storkoser dere i BVI! Koselig å se bildene deres på face. Veldig hyggelig at dere følger oss:) Vi drar til Les Saints på mandag, det blir fint med litt strandliv igjen etter mange naturopplevelser her på Dominica. Dominica anbefales på det varmeste.

    • Ingunn Narverud Post author

      Ja, Karibien innfrir! Vi storkoser oss her nede, alltid noe å se og oppleve:) Klem til deg fra oss Spinnville

  • Anne-Grethe Narverud

    Veldig fin reportasje fra øyene. Flott natur og fine og varierte opplevelser dere har hatt der. Gøy med tekst og bilder. God tur videre i morgen. Gledermeg til karnevalsbilder neste gang.

    • Ingunn Narverud Post author

      Ja, det er virkelig mye flott natur her nede. Bare vent il Dominica innlegget, der var det helt herlig! Karnevalsåpningen ble en skuffelse, ikke helt slik vi hadde tenkt oss. Men kommer noen bilder.