Bjørnen sover… ikke


Virginia – The Old Dominion State (31.08.15-08.09.15)

Shenandoah National Park

Vi følte oss rustet til villmarken, med en testnatt i teltet utenfor Front Royal og bilen fullastet med mat og stæsj kjørte vi inn i Shenandoah nasjonalpark. Parken ligger på en egg av Appalachene som snor seg nedover Shenandoah valley i Virginias innland. Fra en ranger var vi blitt utstyrt med kart, brosjyrer og svar på våre mange spørsmål om hvor er de beste turene, hvor kan vi se bjørn, hvilke campingplasser anbefaler du, hvor kan vi se bjørn, hvor kan vi parkere når vi skal gå tur og hvor kan vi se bjørn, kasta vi beina på nakken og la ut på en ettermiddagstur. Turen til Mary’s rock ga oss akkurat hva vi trengte: frisk luft og utsikt over et uoverskuelig Soria Moria-landskap. Blodpumpa var i gang og vi var lystne på mer. På den største campingplassen i parken, Big Meadows, fant vi etter omhyggelige overveielser den beste teltplassen. Hvordan faller sollyset på teltet om vi plasserer det slik? Er det mer mygg der siden det er kratt og busker like ved teltet? Får bilen skygge i løpet av dagen om vi velger denne plassen? Hvordan ligger bålet plassert i forhold til vindretningen mot teltet? Hvor er doen? OMG (=oh my God). Oss i et nøtteskall. Camping i USA er topp. Det er så ordentlig. Så tilrettelagt. Alle får sin egen plass der bilen kjøres inn på en enslig parkeringsplass, ved siden av bilen står det et campingbord med benker, en grillplass og en svær metallboks til mat og toalettsaker for bjørnesikring. Vi var jo trossalt i en nasjonalpark med over 2000 bjørner luskende rundt omkring. I bua kan du kjøpe en favn med ved og vips, vops er du «happy camper» foran leirbålet. Det eldre ekteparet ved siden av stakk til oss opptenningsbriketter, lånte oss øks og ga oss Belgisk sjokolade til dessert. Amerikanere ass:) Utpå natta våknet vi skrekkslagne av en lyd. Du føler deg litt liten i et stummende mørke med kun et par-tre millimeter teltduk som eneste beskyttelse for hva det måtte være som står en meter fra teltet. Heldigvis var det bare et rautende rådyr som gomlet i seg livretten sin. Gress. Det var da Førsteoffiser kom på at hun hadde tatt med seg lebepomaden inn i teltet. Det er som å legge fra seg tolv sjokolader og åtte poser med epler i forteltet, og vente på bjørnen når den er på spankulering gjennom Big Meadows på jakt etter epletrærne der inne, ifølge Skippern. Men Skippern var ikke så høy i hatten da han så den tomme øl-flaska si på campingbordet morgenen etter. Nybegynnere. Deretter ble det full skjerpings og bjørnesikring hver kveld.

Du er i villmarken når du ved frokostbordet kikker opp fra havregrøten og ser en radiosender i fullt firsprang med halen i været etterfulgt av en forvirret hund. Rådyr. Elegante skapninger som forholdsvis uaffiserte av folk stylter seg gjennom skogen med de grønneste skudd for øyet. Det er ikke annet enn «picture perfect» når du får øye på en fredfull familie på tre der bambi ligger trygt i nærheten av mor og far. Dagenes prosjekter var turer ut i villmarken. Til Rose River. Bear Fence. South River Falls. Ut på tur, aldri sur. Feil, de eneste vi egentlig var litt sure på var alle de som påsto de hadde sett en bjørnemor med to bjørneunger lekende i elva. Etter tre dager hadde vi ropt bjørn-bjørn uttallige ganger, men fortsatt ikke sett snurten av noen. Null. Nada. Enda det var ikke vilja det skulle stå på:

  • Da vi kjørte satt Skippern klar med tabletten trådløst tilkoblet Go-pro-kameraet som i sin tur var festet til biltaket. For rundt hver sving var det det perfekte stedet for å se bjørn, ifølge Skippern.
  • På hver tur hadde vi nispeidet etter bjørn hver femte meter og trodd vi så bjørn i det meste som går an å se ut som en bjørn.
  • Vi arrangerte til og med vår egen «drive-in bear movie» med utsikt utover en stor slette der det iallefall måtte være en bjørn.

Men neida. Ingen bjørn å se.

Av rangeren vi kryssforhørte første dagen, ble vi anbefalt Loft Mountains campingplass, og vi dro dit etter tre netter på Big Meadows. Teltplassen vår lå innkapslet i skogen og hadde et epletre som tilbød dessert til rådyrene. I skogens stillhet våget Helene Harefrøken seg hoppende forbi. I skumringstimen startet kakofonien av gresshoppene, insektene og froskene. Akkurat slik det skulle være. Med sekken på ryggen la vi ut på ny tur. Motivasjonen var noe laber, men vi hadde ikke mistet motet helt. Allerede etter 10 minutter møtte vi noen som hadde sett en binne med to unger i elva 200 hundre meter unna. Med fanden i helene fór vi nedover traktorveien. Etter mye speiding opp og ned elveleiet trasket vi slukøret videre. Stien tok oss langs elvefaret, gjennom skogen som høsten satte sine spor på. Plutselig peker Skipper’n på noe 50 meter foran oss. Ordet bjørn ble sagt for 474. gang og denne gangen var det virkelighet. En halvvoksen kar som sto midt på stien og tittet rett på oss før han luntet oppover lia på jakt etter lunsj. Stas. Stas. Stas. Endelig var den fanget i linsa og vi vandret fornøyde videre. Det begynte å regne og vi satte oss i le under en bro og spiste lunsj. Skippern var fortsatt i ekstase etter bjørnesynet, så da et par turgåere nærmet seg, hoppet han fram fra broen som troll i eske og sa på ekte Forrest Gump-vis: «We just saw a bear» til de vettskremte menneskene. Latter. Til krampa tok oss.

Etter fire dager hadde vi overvært en buldrende tordenstorm med en etterfølgende murvegg av regnevær og lært hvordan værmeldingene meldes på amerikanske campingplasser. «Temp: Mid in the low 60’s». Enklere enn det blir det ikke å si at dagens middeltemperaturen blir ca. 62⁰F (dvs 16⁰ C). Våre meteorologer har noe å lære om vage temperaturangivelser. Da sokkene kunne stå av seg selv forlot vi Shenandoah National Park med kurs mot Asheville og skiftet til et nytt par sokker.

 

North Carolina – Old North

Asheville

To og en halv uke hadde vi rægget rundt på amerikansk motorveier uten så mye som en liten pommes frites innabors. Noe som i seg selv er ganske utrolig i et land der fast food-kjedene vokser som ugrass. McDonalds, Wendys, Hardees, Arbys, Burger King, Subway, Dairy Queen, Taco Bell. You name it. Om man skulle festet en tegnestift på USA-kartet hver gang man støtte på en fast food-restaurant, ville man gått tom for tegnestifter allerede på McDonalds. Villmarken hadde gjort oss sultne, og vi falt for fristelsen og dumpet innom Burger King og Subway. Spinnvills smakspanel har følgende dom over de ulike kjedene testet under dette USA-oppholdet:

  • Subway: Sunt alternativ til hamburger og pommes frites. Terningkast 6.
  • Burger King: Inget nytt under solen bortsett fra retten «Baconator» (pommes frites dynket med ost og bacon) som vi ikke testet. Terningkast 4.
  • Arbys: Lite eller ingen grønnsaker, men mye kjøtt (også magert) for pengene. Terningkast 3
  • Wendys: Vil du ha burger og fast food er dette uten tvil det beste alternativet med mer og friskere grønnsaker, bedre kjøtt og høyere kvalitet enn konkurrentene. Terningkast 5.
  • Taco Bell: Lite spenst og krutt, og ellers ganske kjipt. Få grønnsaker. Terningkast 2.

Soria Moria-landskapet vi kjørte innover i var enormt og åpent der hver sving åpnet lag på lag med nye blå fjell. Motorveiene skar seg gjennom Shenandoah Valley til North Carolina og Asheville. Langs veiene tok en slyngplante gradvis over det meste av vegetasjonen og etterlot seg eventyrlige grønndekte figurer som kunne vært statister i Ringenes Herre.

Ikke visste vi at Asheville var et yndet mål for helgen som sto på dørstokken. Labour-day weekend. Campinghelg #1 i USA. To timer lette vi etter et motellrom. Det var en grunn til at motellet vi nesten endte på hadde rom igjen. Makan til ekkelt sted. Rommet var ikke ryddet og gjort rent på en god stund, senga var uredd, søppel lå igjen, TV’en sto på og stanken der inne var langt fra blomsterduft. Jeg ville ikke tatt i det med en pinne. Nei, da tok vi heller inn på en campingplass med teltet vårt. Da resepsjonen var stengt, eierne uoppnåelige og skilt tydelig forklarte at det ikke var lov å slå opp telt etter resepsjonens stengetid, forbarmet eierne (George og Jane) av en RV (recreational vehicle dvs en svær campingbil) seg over oss. Kl. 2200 var teltet slått opp. Ikke hver dag vi camper i «bakhagen» til en RV på en camingplass. Med på det reddende engellaget var også Cathy og Fred som campet i campingvognen ved siden av. Morgenen etter var det kaffe med hele gjengen, og fra Cathy og Fred fikk vi vite at alle campingplasser på vårt neste reisemål, Great Smokey Mountains National Park, var fullbooket. Men det var ikke noe problem, med i bilen fikk vi navn, telefonnummer og campingplassnummer til de sistnevnte. Vi kunne jo bare dele campingplass med de i Great Smokies. George og Jane på sin side inviterte oss til å bo hos de i Florida på vei tilbake til Miami. Amerikanere er og blir det mest hyggelige, gjestfrie og overstrømmende folkeslaget på jord.

For oss var Asheville en skikkelig «underdog». En by vi aldri hadde hørt om. En by alle bør høre om. Hip og kul, og samtidig koselig. Grünerløkka har lite å stille opp med i forhold. Det var gatemusikanter. Det var nisjebutikker. Det var festival. Det var country-musikk. Det var parade. Og boder med gatemat. Digg. I gata traff vi poeten Eddie Cabbage som skrev «Poetry on demand» på skrivemaskinen sin. Selvfølgelig måtte vi ha et dikt. Aller best av alt, vi smakte for første gang karamellisert eple. Med sjokolade. Og saltdryss. Himmelsk. An apple a day keeps the doctor away?

Diktet om det å reise på tur med Spinnvill, skrevet av Eddie Cabbage.

Diktet om det å reise på tur med Spinnvill, skrevet av Eddie Cabbage.

 

Tennessee – The Volunteer State

Great Smokey Mountains National Park

Med middagen klar, vin i glasset og fyr på bålet ventet Fred og Cathy oss med åpne armer. Mens leirbålet sprakte ble historier fortalt, latter ledd, smil smilt og kunnskap utvekslet. Viktig kunnskap om nødproviant som trengs på camping i USA. Hva er og hvordan lages en s’mores? Grill en marshmellow til perfeksjon og skvis den deretter mellom to kjeks og en tynn plate mørk sjokolade. Tusen takk for uforglemmelige minner og stor generøsitet, Fred og Cathy! Sammen med alle innbyggerne i North Carolina og Tennesse nøt vi rekreasjon og naturopplevelser ved å ta beina fatt, men også slik 80 % av besøkende til nasjonalparken gjorde det. Fra bilvinduet og ved spesielle tilfeller gikk de maks 100 meter fra bilen. Det ble ikke tydeligere enn da vi havnet i en endeløs «bear jam» i parkens turistfelle, Cades Cove. For ute på en stor eng hadde en fullvoksen svartbjørn funnet ut at blomstene på enga antagelig ikke smakte så godt som bladene i eiketreet. Og dermed ble det full oppstandelse, stillestående bilkø i flere kilometer, parkering langs veien og mengder av amerikanere og oss som tok turen ut på enga for å kikke på bjørnen. Forestillingen tok slutt da rangerne kom mannsterke med megafon og beordret alle tilbake til bilene. Den aller beste gåturen gikk til Charlies Bunion. Langs en av eggene fulgte vi Appalachian Trail 13 km tur-retur til et av Great Smokies naturskjønne utkikkspunkter.

Det siste synet vi rasket med oss på vei ut av parken, var en svær flokk med elks (hjortelignende dyr) som trasket ut på en åpen eng. Til alfahannens gutturale raut skygget enhver ungkalv banen etter et aldri så lite forsøk på en av damene. Øyeblikk som setter seg på netthinna. Åtte netter til ende var gått siden vi sov i en ordentlig seng.

Over og ut.

Tekst og fototekst: Ingunn

Foto: Snorre