Banana kingdom på Europas utpost 8


La Gomera – La Palma  ̶  Tenerife

 

Det er noe eget å seile mot nye farvann tidlig, tidlig en morgen, mens verden fortsatt sover og du deler de stille morgentimene med en og annen fiskebåt. Eller med delfinene. De spanderte på oss et fantastisk show som varte i hele 15-20 minutter. Valuta for pengene. Moro for de tre unga om bord som automatisk øker stemmen opp en oktav i slike situasjoner.  Med kompassnåla pekende 260° mot La Gomera, en av de mindre kanariøyene, passerte vi Tenerife. Skippern og mannskapet var storfornøyde da vi satte ny rekord, 10,4 knuter med en gjennomsnittsfart på 8,8 knuter på vei dit. Som om ikke delfin-showet samme morgen var nok, fant vi pilothvalens beitemarker mellom Tenerife og la Gomera. Duppende, avslappet, prustende. I vannflaten. Fire oktaver opp. Fistel.

 

 

 

La Gomera kunne by på en charterturist-fri sone. Ikke et eneste hvitkalket mega-hotellkompleks med svømmebasseng så langt øyet kunne se. Sjarmerende. Hovedstaden San Sebastian var en koselig, liten by svøpt i den gode avslappende stemningen, som fortsatt hadde beholdt de lokale butikkene og restaurantene. Små hus i duse farger med flate, skrånende tak kledde hovedgata og understreket den avslappende stemningen som ga meg karibiske vibber. Uten å ha vært i Karibien. Turistkontoret anbefalte oss en gåtur til en finfin bukt perfekt for bading. Ca en times tid å gå mente hun. 2 timer senere trasket vi den siste kilometern fra hovedveien ned til sjøen brunsvidd av sola med noe lav motivasjon og skyhøye forventninger. De spinnville hadde sett bedre bukter og strender før. Enda godt øyas engelsklærer kom i bil etter oss slik at vi fikk haike med henne hjem. Etter en slik strabasiøs tur trengte vi belønning. Mojito Fresa (=jordbær). Ingen over, ingen ved siden av.

 

Den beste måten å se øyer på er å leie bil. Så da gjorde vi det. Ganske så bratt og frodig denne La Gomera. Over fjellpasset og ned på nordvest siden av øya. Skippern, som også tok sjåfør-rollen kommenterte alle palmetrærne underveis. De står nemlig der ingen skulle tru at nokon palmetre kunne værra. På den ødeste fjelltopp. Midt på den tørreste, bratteste åsside. Alene. Eller i klynger på 2-3 stykker. Hermigua, en liten landsby, huset et imponerende etnografiske museum. Byen var ifølge myndighetene ikke stor nok til å få sitt eget kart. Men museumsvakten hadde tatt skjeen i egen hånd, og like godt tegnet sitt eget kart over landsbyen som hun gladelig pekte på og forklarte til turistene som kom innom. Neste stopp var Agulo. En veldig sjarmerende by på nord-øst siden av øya tett inntil de høye klippene som la byen i skygge store deler av vintermånedene. Her fant vi øyas banansentral med det finurlige transportsystemet. Mini-gondolbane med kurver som frakter bananene over bananplantasjene. Veien videre gikk innom et steinslott bygget på den ytterste klippe med atlanterhavsbølgene buldrende inn, mest sannsynlig hjemmet til Terje Vigen eller en annen underlig gråsprengt en.

 

Med gå-staver i nevene (og NEI det gir ikke alderspoeng, Gard), fjellsko på føttene og hjemmelaget pizza i sekken la film-teamet med director (alias Skippern) i spissen ut på fottur i urskogen, Laurisilva. Før siste istid var store deler av Europa dekket av denne jungel-urskogen med sitt viltre, mystiske utseende. Post-istid er det nå bare Madeira og Kanariøyene som er vertskap for denne skogen. Fra det høyeste punktet på øya gikk det rett nedover 800-1000 høydemeter til byen Hermigua. Flott tur. Anbefales å velge riktig retning. Nedover.

 

Gard pakket snippesken og dro sin kos etter 6 uker om bord på Spinnvill. Plutselig var det oss to på Spinnvill igjen. Til lyden av alternativ pling plong musikk fra Fred Olsen ferja gjorde vi flere og nye erfaringer i havna på la Gomera. Trines soya-chilismør passer til alle typer hvit fisk inkludert Wahoe. Rotter liker lukten av gårsdagens fiskerester på grillen. Skippern lærte mye om å bygge matlager under kart- og salongbordet. Første offiser fikk et elsk-hat forhold til symaskinen. Hvit pizza med kylling, karri, rosiner og banan smaker fortreffelig. Og nei, plystrespråket er ikke bare en fun fact. Det brukes aktivt i alle fall blant arbeiderne i havna. Dykkekompressoren fungerte. Mannskoret fra Lanzarote kan holde koken med tradisjonelle viser til kl 0430 under den lokale festivalen for Jomfru Guadaloupe. Arrrribaa!! for dem. Hørselvern for meg.

For første gang traff vi her flere langturseilbåter i havna. Carina og Jan fra Danmark på SY Louise, Katja og Christoph fra Tyskland på SY Muline og Natalia og Thomas fra Tyskland på SY Outer Rim. Endelig noen med samme agenda. Erfaringer ble delt over en, to, tre eller fire ankerdrammer i cockpit.

Vi trodde at Madeira og la Gomera hadde gått bananas. Så feil kunne vi ta. På en øy som har 80 prosent av inntektene sine fra bananer dreier naturlig nok alt seg om bananer. Nesten alt. Banan-palmer. Banan-plantasjer. Banan-bønder, banan-sentral, banan-pakkeri. You name it. Spanjolene selv mener at Madonna synger om la Palma i sangen «La isla bonita». Den kan jeg kjøpe. I havna lå vi i godt selskap med andre langturseilbåter. Lørdagkveld=felles ankerdram om bord i Spinnvill med Sophie og Benjamin fra Frankrike på SY Ouma og engelskmennene på SY White Gold. Igjen fant vi deilige saltvannsbasseng hvor vi sløvet sammen med de innfødte etter arbeidstid fredag. Landskapet her er ubeskrivelig varierende. Alt fra den aller beste miradoren (utsiktspunkt) midt i urskogen til ibenholtfarget strand i Tazacorte til syltrange, halsbrekkende landeveier med stupmørke tuneller langs åssidene til furunålsskog og vinranker på nordsiden. Innom det gudsforlatte stedet Puntagorda som vi begge kunne konstatere at vi aldri kom til å møte noen fra ute i verden. Men tror du ikke vi plukket opp en enslige svensk fotograf fra Puntagorda på vår vandring innover i calderaen på øya? Hva er oddsen? Sammen med Sophie og Benjamin fra Bretagne vandret vi en flott 18 km fjelltur med piknik og en omvei som ikke var noe å skrive hjem om.

Siste kapittel i Kanariøy-boka var Tenerife. Atter igjen forbi pilot-hvalens beitemarker. 5-6-7-10 hvaler på kloss hold, i overflaten, lekende. Hval-familie. På svai utenfor Los Cristianos i nærheten av Las Americas gjorde vi mer forefallende arbeid mens vi nitidig fulgte med på de daglige morgenfuglene svømmende langs badeinnhegningen. Men også noen avslappende dager på stranda der vi bevitnet tidevannet som visket ut gårsdagens sandslott.

Med uvær i vente seilte vi tilbake til Anfi og Gran Canaria i de tidlige morgentimer med arbeid i sikte før atlanterhavskryssingen.

Tekst: Ingunn, Foto og fototekst: Snorre.

 


Legg inn en kommentar

8 thoughts on “Banana kingdom på Europas utpost

  • Live H. lilienberg

    Hei så godt å høre nyheter fra dere igjen. Fantastiske bilder,gode fortellinger .nyyt det. Hvordan går dt med pepperkakebakingen, her skal vi snart feire jul thii ;0)) jule klemmer fra tante Live

    • Ingunn Narverud Post author

      Veldig koselig at du følger med tante Live!:) Pepperkakene ble i år importert av Kristoffer fra Sissel. Utrolig digg å få noen norske tradisjoner ned til palmesus og dus iblandet karibiske rytmer. God jul til dere alle. Stor klem

  • ChrisR

    Digg med blogginnlegg! :) virker som en spennende periode før atlanteren! Men beklager, ikke bare får dere alderspoeng for gåstaver, men dere har faktisk tapt hele alderskampen.. ;)

    • Ingunn Narverud Post author

      Ja, var lenge siden sist nå altså! Sånn er det når man skal krysse et hav:) Faktisk er gåstaver for de som løper Sky-Marathon (heftig fjell-maraton) og oss da, fordi vi er awesome;)

  • Sissel Føreland

    Så flinke dere er til å skrive og legge inn fotoer om de ulike stedene . Vi må nok til Gomera og La Palma etter dette. Flaks med avreisetiden fra Tenerife – det kom skikkelig møkkavær etter at dere hadde seilt over til Grand Canary. Klem

  • Björn Larsen

    Hyggelig å se bilder fra La Palma, ikke mange har värt der selv om det er bare en fergetur unna Teneriffe. Koste meg der i 2 uker i 2006. Nå overvintrer jeg på Santo Antao på Cabo Verde, litt fattigere men litt varmere. Men misunner dere så klart, alltid på vei til nye steder og opplevelser. Fortsatt god tur!

    • Ingunn Narverud Post author

      Vi ble veldig positivt overrasket over både Gomera og La Palma, flotte øyer med mange naturopplevelser! Kapp verde er jo heller ikke å forakte. Kos deg videre på santo antao, selv fikk vi ikke vært der. Det skulke vi gjerne:)