Fra to til perfekt på paradisskalaen 6


Kuna Yala (San Blas), Panama 23.11.-18.12.15

Kort tid etter avreise fra Santa Marta nådde vi elveutløpet til Rio Magdalena ved Barranquilla. På seilermunne gikk det røverhistorier om kuer og skolebusser som var observert flytende med dette monsteret av en elv. Ikke bare var den en elv med risikoelementer som kunne ødelegge skuta og som dermed krevde mye vaktsomhet. Den var også årsaken til sjøens uapetittelige gusje-grønne farge i flere nautiske mil unna. Så der fikk vi svar på hvorfor havet på vei til Colombia og Santa Marta skiftet fra sin dype blåfarge til grønn-blå. Vel passert med kun et par trestokker flytende forbi, gled vi videre og endret kursen mer og mer mot San Blas. Ettersom vær- og vindgudene viste seg å være på lag droppet vi den opprinnelige planen om ta et par ekstra dager på Rosario-øyene. Da vindgudene forlot oss, fyrte vi opp jerngenoaen og fortsatte på kompassets 270 grader videre ut i Blåmyra mot San Blas eller Kuna Yala som kuna-indianerne kaller det. Kuna Yala er et eget territorium og er selvstyrt, men er en del av staten Panama.

Kuna Yala er intet annet enn et vaskeekte øyparadis. Himmel på jord. Virkelighetens Edens hage. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor kuna-indianerne migrerte fra en av verdens mest urørte regnskoger på fastlandet, til nettopp hit. Hvorfor bli plaget av andre indianerstammer, ville dyr, giftige slanger og fantasillioner av insekter når de kunne bo i paradis, spise kokosnøtter og fiske fritt dagen lang? Lett valg. Foruten om å være det nest minste folkeslaget i verden etter pygmeene, er de indianerstammen i hele Amerika som best har tatt vare på kulturen og tradisjonene sine. Unikt. For godt til å seile forbi.

Snug Harbour

Palmesusen traff oss nesten før vi så land i Snug Harbour som ligger øst i Kuna Yala. En halvtime etter at ankeret traff bunnen, kom en indianer seilende i kanoen (uluen) sin og spurte om ikke Skippern ville være med å fiske. OMA! Ikke hver dag man får tilbud om å være medfisker i en uthulet trestamme sammen med en indianer. Stjerner, palmetrær, kokosnøtter og øde øyer skinte i Skipperns øyne og vitnet om en vellykket opplevelse, da han returnerte med en tunfisk en times tid senere. Det er vanskelig å matche den eksotiske følelsen. Argin som indianeren het, viste seg å være en svært hyggelig, pratsom type som var mer enn ivrig på å lære engelske gloser, selge hummer og «molas», vise fram bilder av familien sin og gjøre ærend for oss i landsbyen Playon Chico. Så da ble det engelskundervisning på badeplattformen, hummere for 2,50 US dollar per stykk og to stykk «molas». En «mola» er en tradisjonell lappeteknikk i bomull med geometriske mønstre og figurer av dyr og guder. Dette er en del av klærne deres, og kvinner kler seg i tradisjonelle håndsydde skjorter og skjørt med påsydde «molas». Siden vi ikke har indianerblod i årene, sydde Skippern en cockpit-lampe av våre. Dagen etter kom Argin tilbake med kuna-brødet han skulle kjøpe for oss. For en dollar fikk vi tre lange rundstykker og en kjekspakke med på kjøpet siden dollaren var for mye for brødet vi hadde bestilt. Skal si vårt første møte med Kuna Yala var langt forbi forventningene. Det er sjelden at forestillingene er dårligere enn inntrykket, men her levde altså ikke forventningene opp til virkeligheten. Hver morgen spiste vi frokost i cockpiten til utsikten av 10-15 seilende eller padlende kanoer mellom småøyene rundt oss. Arbeidsdagen var i full gang. Skitt fiske. Med YOLO utrustet vi en ekspedisjon rundt noen av øyene, over korallrev og gresskledd sjøbunn til bortgjemte perler der drømmestrendene lå trygt bevart for bølger og vind på øyenes le-sider. Vel vitende om at kun en stolt indianer kom til å møte opp i flunkandes ny, hvit t-skjorte med påskriften Spinnvill i kveldens møte i «congresoen» (rådhuset), satte vi seil vestover i Kuna Yala.

Vurdering: Førsteinntrykket av Kuna Yala knuste forventningene. Ekte. Autentisk. Terningkast 6 på Spinnvills Kuna Yala-terning. Paradisskala. På alle andre skala ville selvfølgelig alle steder i Kuna Yala skåret 6.

East Lemon Cays

Store deler av Kuna Yala ligger beskyttet bak barriererev som gir drømmeforhold og silkeføre for seilere. For lokalkjente kan det sammenlignes med seiling i Jomfrulandsrenna over et område på ca 1000 kvadratkilometer. Spinnvill gled forbi små, mindre og bittesmå paddeflate sandøyer der trekronene på palmetrærne var øyas høyeste punkt. Alle som en var de det perfekte motivet for sydhavspostkort og forestillingen om øde øyer i en hver dagdrøm. Skippern hadde lett kjøpt et par av dem for 100 000 kokosnøtter hver. Hadde det bare vært mulig å kjøpe land i Kuna Yala og hadde han bare hatt 100 000 kokosnøtter. Og vært kuna-indianer. Og kuna-indianerne fortsatt hadde brukt kokosnøtter som valuta. For det gjorde de utrolig nok til utpå 90-tallet en gang. Kuna Yala består av mer enn 340 slike uimotståelige øyer eller «dup» som det heter på kuna. På vår vei til å sjekke inn i Kuna Yala stoppet vi innom Holandes Cays, den nordligste øygruppa som skulle være veldig populær blant cruisere fordi de ligger et stykke seilas fra den gemene hop. Av en fransk seiler fikk vi her et brennhett tips om å kjøpe krabbe av kunaene når anledningen bød seg. Den bød seg fortere enn svint, så da en kano kom padlende opp til oss kort tid etter forhørte vi oss om mulighetene. Joda, krabbe kunne vi «bestille» til dagen etter. Når ville vi ha den levert? Var klokka 0600 tidsnok? Tja, kanskje 0800 var tidlig nok, mente vi. Humring i skjegget.

Planen ble å dra videre til East Lemon Cays og deretter Porvenir (hovedøya) for å sjekke inn, og returnere til Holandes Cays litt senere i oppholdet. Lite visste vi at det aldri ble noe av da vi dro derfra etter kun en natt. Det kom andre øyer i mellom for de planene. Plan is nothing, planning is everything. Utenfor Nuinudup i East Lemon Cays duppet Spinnvill i 4 dager. Vi rakk å teste kiten fra en perfekt sandøy, Corgi dup, der 7-8 kokosnøtter en gang i tida hadde slått rot sammen med en kuna-familie som solgte «molas» og indianersmykker og tok 2 dollar per person for å besøke øya deres. Vi svingte bedagelig i hengekøyene under palmesus og dus med den vakreste utsikten øyet kunne ha på Nuinudup. Vi spiste et ekte herremåltid med krabbe, foccaccia-brød og aioli. Det var helt konge. Og det var krabba og. Kongekrabbe.

Vurdering: Mange koselige bebodde øyer. Svært gode kiteforhold, god internettdekning, men mye seilbåter og ganske kommersielt. Nuinudup er kåret av de Spinnville til beste hengekøye-lounge i Kuna Yala. Terningkast 5.

El Porvenir

Hos toll- og immigrasjonsmyndighetene skiftet 520 US én-dollarsedler hender. For det koster å væra seilkar med egen båt som skal sjekkes inn i Kuna Yala, men det var lommerusk i forhold til avgiften kuna-indianerne planlagte å innføre fra 1. januar 2016. Fem US dollar per kvadratfot per måned var kravet de stilte. Det vil si 2500 US dollar for Spinnvill + 20 US dollar per person. Svimlende summer som heldigvis for seilere råtna på rot og aldri så dagens lys. For denne gang. I en bank i Orlando spurte Skippern i september pent om å få ta ut 1200 US dollar i én-dollarsedler med et påfølgende undrende blikk fra dama i skranka. Dama hadde tydeligvis ikke ekspedert seilere som skulle til Kuna Yala før. For det er den mest fornuftige enheten å betale kunaer som fra kanoen sin skal selge deg sjømat eller molas. Eller når høvdingen/eieren på noen øyer kommer for å kreve inn betaling for oppholdet (oftest 5-10 US dollar for en måned). Det er mye papir i 1200 én-dollarsedler. Stinn av gryn. Myndighetene mukket ikke selv om utsjekkingspapirene fra Colombia viste at vi hadde reist derfra 9 dager tidligere, noe som bekreftet hva vi hadde hørt fra andre seilere. I løpet av vårt to måneders lange opphold viste vi aldri fram kvitteringen for innsjekkingen til myndighetene i Panama, men en gang viste vi kvitteringen til lederne i Kuna Yala. Veldig strenge er de ikke i Kuna Yala.

Mens Skippern tok seg av formalitetene, drev Førsteoffiser dank og kikket på hverdagslivet i en indianerlandsby på naboøya Wichubhuala. Tette rekker med små hytter bygget av bambus, drivved, og palmeblader samt presenninger og plastposer plukket i fjæra. Gulvet var av jord og møblene var hovedsakelig hengekøyer. Utenfor satt kvinner i tradisjonelle mola-skjørt og -skjorter, store gullsmykker med papegøyemotiv, en gullkule-piercing i neseveggen og heldekkende hjemmelagede perlesmykker fra ankel til kne og fra håndledd til albue. Autentisk. Til de grader. Ingen var bundet av tidsklemmas evinnelige bånd. Ikke en eneste sjel. Tiden ble brukt til å sy «molas», lage perlearmbånd, lage mat, passe barna eller ta livet med knusende ro. Siden de alle driver enmannsforetak er det ingen som bryr seg om «molaen» blir ferdig idag, neste uke eller neste år. Null stress. Noen driver «butikk», det vil si en luke i veggen hvor du over disken kan kjøpe kald drikke, kjeks, snacks og utrolig nok sim-kort og dataplan for internett. Andre driver «bakeri», det vil si utsalg av hjemmebakt kuna-brød fra sitt eget kjøkken. En ordentlig sjappe fungerer som bindeledd mellom den colombianske vareleveringsbåten og øybeboerne, og selger ymse tørrvarer, boksmat, hygieneprodukter og et svært begrenset utvalg av ferske grønnsaker og frukt. Det er så enkelt, allikevel så velfungerende. Ingen trenger noe annet. Bortsett fra når den colombianske båten ankommer, og to av arbeiderne har med seg piratkopierte dvd-filmer. Da er det liv laga og rift om de beste. Den vestlige verdens påvirkningskraft er tilstede.

Vurdering: Lille Porvenir huser antagelig en av verdens vakreste flyplasser med hvit sandstrand, palmer og turkist, klart vann der seilbåter kan ankre rett utenfor flyplassdøra. Wichubhuala er den koseligste og mest tradisjonelle landsbyen vi besøkte i Kuna Yala. Terningkast 4.

Naguargandup Cays

Etter et par netter på Salardup i øykjeden Naguargandup Cays, seilte vi østover på lykke og fromme. Uten å vite bedre tok vi et lunsjstopp for å sjekke ut ankringsplassen på Cambombia helt øst i Naguardandup Cays. Et lunsjstopp som ble til 7 dager. Hovedsakelig alene duppet Spinnvill og de Spinnville fornøyde utenfor dette drømmeparadiset av en øy. Créme de la créme. Rosinen i pølsa. Ikke hadde den bare en perfekt, hvit strand langs hele le-siden av øya, tett palmeskog som dekket resten av øya, en herlig, turkis lagune utenfor stranda der rødoransje sjøstjerner vandret i sakte film og fargerike korallrev perfekte til snorkling og små øyer å besøke i jolle-avstand. Den hadde også tre indianerfamilier, en hundefamilie og en gris som holdt hus på den ene odden. Full pakke. Inne på stranda så vi medaljens bakside. Søppel. I løpet av de seks månedene på de østkaribiske øyene sa vi ikke få ganger at noe eller noen «havner i Panama» om det falt i sjøen eller vi fikk motorstopp med jolla. I Kuna Yala så vi realiteten. Alt havner virkelig i Panama. Uhorvelige mengder søppel flyter i land på disse øyperlene og forurenser vann og land med sin tilstedeværelse. Allerede i Snug Harbour hadde vi sett det og alle steder siden. Å se søppel slenge i naturen er noe av det verste vi vet. Vi hadde ingen ermer å brette opp, men tok på arbeidsbikini og -shorts. To timer senere var bålplassen blitt et lite søppelfjell. Isopor, sugerør, bleier, potetgullposer, plast- og glassflasker, hermetikk- og aluminiumsbokser og alskens rubbel og bit i plastikk. Og sko. Mengder på mengder med sko. Hvordan er det mulig for folk å miste så mange sko på sjøen? På en liten strand i Coco Bandero Cays talte vi 29 sko! Det kvantifiserer vel til å åpne skobutikk? Dypt nedgravd i sanda fant vi også klare plastposer fulle av grov korallsand. Hvorvidt dette var spor etter straffer idømt indianere som hadde brutt lover og regler var vi usikre på, så vi lot det ligge. En favorittstraff for lovbrudd er nemlig å samle korallsand i sekker til bruk som landfylling. Har du som kuna-indianer slått kona di eller provosert mannen din kan du lett få i straff å fylle 10 slike sekker. Noen dager tidligere hadde vi avtalt søppelryddingen med indianerne for så å brenne bål av det etterpå. Da ryddingen var fullført, endevendte Wilson (hanhunden på øya) haugen før han logrende glad luntet avgårde med det han hadde snust seg fram til. Toalettsøpleposen. Goodie bag. I filmen Snorre har laget kan du se dagen fra A til Å. På hver øy vi kom til var det mer søppel å plukke. Nei, ikke skjønner vi at folk har tid til å jobbe, vi hadde jo 340 øyer å rydde for søppel.

En ettermiddag tok vi turen inn til bosetningen og kom i prat med familiene som bodde der. Kuna Yala er et matrilinealt samfunn der mannen flytter inn til kona og kona er «sjefen» i familien. Kvinnene er fra vår oppfatning vennlige, men reserverte, da var det lettere å komme i kontakt med mennene. Av David, som snakket engelsk, fikk vi vite hint og vink om Kuna Yala. Sønnen hans Hernan ble vår nye venn. Noen dager senere bar det avgårde ut i en ekte ulu med Hernan som øseansvarlig i front og vennen hans med hånda på girspaken. Langs land fôr vi forbi der søppelet frontet kystlinja, og til slutt gled vi inn i den skjulte inngangen i mangroveskogen. Etter ca en times gange i tordentung, stillestående, fuktig hete ankom vi «fincaen» (plantasjen) der indianerne flere ganger i uka arbeidet sammen og dyrket det de trengte. Ananas, yuca, habaneros, bananer, sukkerroer, kokosnøtter, mango og en rød frukt som de smørte seg i ansiktet for å beskytte seg mot sola. Solkremfrukten. Hernan pekte, høstet og viste, og vi sa «mucho, mucho yuca». Eller «mucho, mucho bananas». Hernan nikket og gjentok. Slik går no’ samtalan når de Spinnville ikke kan spansk. Tilbake på Cambombia levde vi i palmesus og dus, padlet kajakk, plasket i vannet og lekte med verdens søteste indianerbarn på stranda. Drømmescenario. Trengte vi forfriskninger på båten, ropte Hernan til oss fra land. En times tid senere ble leskedrikken levert drikkeklar med sugerør på rekka. Fersk kokosnøtt. Sa noen at man ikke kan bestille «take-away» i Kuna Yala? Nå og da kom jentene bort til oss på stranda med dagens oppdrag. Lading av mobiltelefon.

Vurdering: Salardup var helt ok, mye turister som kom med båttaxi. Ravemusikk fra indianerbosetningen ødela litt av stemningen. Ingen favoritt. Terningkast 3. Cambombia er kåret til årets og turens ubestridte Drømmeparadis. Ingen over, ingen ved siden av. Terningkast perfekt.

Green Island

Vi hadde lest at Green Island var et populært sted blant seilere, og måtte selvfølgelig teste den ut. Etter fire dager om bord med halsbetennelse, feber og verking hos Skippern og mild depresjon grunnet en ørebetennelse på vei inn i sin tredje måned hos Førsteoffiser, kjørte vi en fullastet YOLO til land. Det var klesvaskedag på Spinnvill. I seilbåtleiren på utsiden gikk det rykter om en ferskvannskulp på land. På en skala fra 1 til 10 hvor eksotisk er det å vaske klær sittende på en drivved-stokk i skyggen av en palmekrone? Full pott. Selv om vi ikke sanket stort selv, følte vi oss ørlite deltagende i sankersamfunnet.

Green Island skal ha for at den er grønn. Øya har så og si ikke strand og er heldekket av drapspalmer med kokosnøttspreng. Høyt henger de og hardt faller de, men sure er de ikke. Å gå eller ligge under en palme uten å kikke seg for er sannsynligvis det farligste vi kan gjøre på denne turen. Treffer en kokosnøtt hodet, er det natta. Derfor tar vi alltid forholdsregler og plasserer camp Spinnvill (hengekøyer) etter nøye vurdering.

Vurdering: Meget god(e) internettdekning og kiteforhold, forholdsvis ren for søppel fordi mange seilere er flinke til å plukke, men dårlig strand, vindfullt og alltid mange båter. Green Island falt ikke i smak hos oss. Hvorvidt det var halsbetennelse, ørebetennelse eller helhetsinntrykk som gjorde utslaget er uvisst. Noen plasser liker man bare ikke. Terningkast 2.

Coco Bandero Cays

Etter fem minutters bekjentskap utenfor rekka til kanadierne i S/Y Velocity ble vi invitert til 2-års bryllupsdagsfeiring i Coco Bandero Cays dagen etterpå. Det kunne vi ikke la oss gå øy forbi. Med forrett, 15 hummere, champagne, foccaccia-brød, salat, en skravlesjuk og en champagneelskende fransk-kanadier og ei russisk forretningsdame var det duket for en kveld med latter, moro, taler, skåling og røverhistorier. Hva vi dupper borti :)

Coco Bandero Cays er idylliske og bildeskjønne. Små øyer man kan runde på fem minutter og som alle slikker i seg turkis leskedrikk med sine sandtunger. Vi slo ihjel timer med kajakkpadling til en sandflekk av en øy, kontorarbeid fra hengekøyene, avslapning, litt båtarbeid og bading som alltid er en selvfølge. Tiden var kommet da Skippern endelig skulle få isbiter om bord i Spinnvill. Hvordan kan man overleve uten? Som en krabbe dypt inne i hulen sin, ålte Skippern seg med gassmaske inni kjøkkenskapet under vasken og videre inn i rommet under oppvasktørkerommet som ligger nedfelt i kjøkkenbenken. Et potensielt rom for fryser. Tre bokser med byggskum senere var fadesen et faktum. De tre sprayflaskene med byggskum kunne aldri gi nok isolasjon til fryseren han ville bygge. Urk. Hat. Å skaffe mer byggskum midt i indianernes ødeland er ingen smal sak. Prosjektet ble lagt på is og drømmen om isbiter forble akkurat det, enn så lenge.

Kalenderen viste da midten av desember og den fryktede lyn- og tordensesongen var virkelig på hell. Fortsatt rullet tunge, mørke tordenskyer innover Kuna Yala og flerret nattehimmelen i stykker, flere ganger hver natt. Da vi var så heldige at dette skjedde om dagen, høstet vi frukter av indianernes regndans og samlet vann på tankene til Spinnvill. Ny fritidssyssel om bord.

Vurdering: Postkortbransjen kan gjøre det stort her. Varierende mengde båter (vi lå ofte alene, men det var kun fordi det var tidlig i sesongen) og god internettdekning, lite å utsette utenom potensielt mye svell på ankringsplassen ved østlig vind og en surpomp-indianer som eier øyene Guariadup og Olosicuidup. Terningkast 5.

Da vi seilte fra Coco Bandero Cays visste vi fortsatt ikke hvor eller hvordan jul skulle feires. Det vi imidlertid visste var at syv dager senere skulle den frittgående grisen på Cambombia mette tre indianerfamilien. Da er det jul. Feliz Navidad.

 

Lysten til å se blogginnlegget i levende live? Ta en titt på filmen under da vel!

Kuna Yala part 1 from Snorre Føreland on Vimeo «Kuna Yala…. Not often do you go some where and the stories you have been told about the place by other sailors before you go are not good enough to describe the real thing. Kuna Yala, or San Blas, is one of these places. Join Spinnvill to Paradise.» PS If you want english subtitles, just press the «CC» button in the bottom right..

Over og ut.

Tekst: Ingunn

Video, foto og fototekst: Snorre


Legg inn en kommentar

6 thoughts on “Fra to til perfekt på paradisskalaen

    • Ingunn Narverud Post author

      Så koselig at du følger med på det som skjer her nede i de Spinnvilles verden :) Neste innlegg kommer kanskje før du vet ordet av det.

  • Anne-Grethe Narverud

    Fantastiske opplevelser for dere og oss. Utrolig at slike steder finnes «nesten» upåvirket av vår oversiviliserte verden. Tekst og bilder gir en opplevelse av det sjeldne. Gleder oss til neste reisebrev.

    • Ingunn Narverud Post author

      Hyggelig at dere koser dere med innlegg og bilder. Ja, og at Kuna Yala finnes så nært en storby som Panama City er helt unikt. Ikke mange steder i verden man kan reise 2,5 time fra indianere som fisker fra selvhuggede kanoer til en metropol med alle varer og tjenester man skulle trenge.